|
Dag 3 Dag 3 forløp omtrent som dag 2... bortsettfra at vi ikke fanget så mye som en enslig kattunge. Det betyr ikke at vi ikke så den riktignok. For det lille kreet kom frem fra hullet i veggen omtrent 3 minutter etter at fellen var satt og agnet plantet. Først litt forsiktig, halvt krypende, deretter med den lille halen pekende rett til himmells. I 10 lange minutter holdt vi pusten, ventet på det øyeblikket der fellen skulle gi fra seg et muntert smell for å signalisere at katt 3 nå var klar til å hentes inn i sin nye fremtid.
Jeg vil bare si det... Den trappem er ikke så strålende opplyst som den forbaska løgnaktive blitzen min skal ha det til... Men dengang ei. Den lille knerten gikk rundt en enebærbusk... alle versene... den hoppet og spratt, fanget et løv som kom flagrende forbi, var bak fellen, på siden av fellen, på den andre siden av fellen, alle andre steder enn foran den den åpne døren. Det mest frustrerende med det hele var at vi faktisk stod en hel etasje lengre oppe og så på skuespillet som utspant seg på bakkenivå, uten så mye som en eneste liten mulighet til å dytte den lille katterumpen rundt hjørnet og inn i buret. Og så gikk timene... Pus hadde forlengst trukket seg tilbake til de indre gemakker, regnet øste ned, jeg vekslet mellom å forbanne katten, regnet og det faktum at jeg hadde glemt å lade laptopen før jeg dro hjemmefra. Rundt klokken 10 var det duket for nok en seanse med liten katt går i ring rundt felle før den forsvant inn i hullet og ble borte nok en gang. Pokkers katte! Da klokken rundet 11 bestemte jeg meg for å ta meg en rekognoseringsrunde. For at folk skal få en pekepinn om hvordan disse kattene faktisk lever. Den oppsøkende journalisten i meg var våknet til live for fullt og tv-slaven måtte bare pent finne seg i å bli med.
Jaggu sa jeg smør. Den blitzen har tatt et grusomt terreng med våte element over det hele og forvandlet det til en salig solskinnsdag. Mangler bare litt strand, sol og et par lystige mennesker som ligger til steking.
Sånn ser det ut egentlig... Det er vått, surt og kaldt og i buskene ligger alle mine barndoms monstre... og en frosk! Jeg hadde en av disse ekspedisjonene i går også. Men den turen foregikk uten kamera i den ene hånden og en sjukilos lommelykt i den andre. Jeg hadde med andre ord en hånd eller to å ta meg for med når jeg datt. For at jeg ville dette var det ingen tvil om. Spørsmålet var hvor langt jeg ville dette, hvor hardt jeg ville slå meg og om det til syvende og sist var verdt det. Min indre tv-slave bannet fortvilet, men den overaktive journalisten gikk på med dødsforakt. Alt under kontroll. Kanskje vi til og med finner en katt vi kan intervjue sånn i forbifarten sa en hyperoptimistisk stemme i bakhodet... "Ja, eller en frosk," hveste en ikke fullt så begeistret stemme fra et annet sted i hodet. Jeg liker virkelig ikke frosker. Jeg godtar at jeg er nødt til å dele klode med dem, jeg godtar at de tidvis kommer poppende ned i hagen her, jeg har all verdens sympati og til dels også kjærlighet for dem, men i bunn og grunn så er jeg fryktelig redd dem. Noe minst en av stemmene i hodet mitt er fullstendig klar over, og den bruker det mot meg hver gang jeg begir meg ut på litt halsbrekkende prosjekt. Som nå... "Synes jeg hørte kvekking... Jepp! Det der var en frosk. Banna bein."
Heretter skal jeg overlate til kamera og blitz å presentere kattene. Ser ut som om de i fellesskap klarer å vri de mest loslitte omgivelser til et vakkert miljø man lett kunne tenke seg å ha som pynt utenfor utgangsdøren. Svikere!!!
Var det jeg sa! Frosk! Eller monster... grønt er det okke som.
...og noe rustent... To usle skritt oppover og knærne skranglet allerede under vekten av froskefrykt, kamera og en lommelykt som økte i vekt for hvert skritt. Det var jord, brennesler, plastposer og reme dødsulykker kamuflert som glatte steiner. Fant hull nr 2... så en bitteliten katterumpe forsvinne innover og konstanterte at den sikkert hadde sittet ved hull 2 stort sett hele kvelden. Kikket bortover mot hull en mens den lurte på om vi faktisk innbilte oss at den ville være dum nok til å gå inn i den etter det den hadde vært vitne til i går. Karret meg videre til hull 3. Konstanterte at dette så relativt uberørt ut. Ingen vekster som var trampet ned, spindelvev i åpningen. Med andre ord er det grunn til å tro at fokuset må ligge på de to første hullene. Lommelyktene veide nå 74 kilo, jeg hadde fått 4 nye skrubbsår, jeg var trøtt og jeg var sulten. Bestemte meg for å dra hjem. Men i morgen er en ny dag... Dag 4. Da dekker vi til hullene, fyller fellen med nykokt fisk og krysser fingrene nok en gang. Nå skal jeg ta meg en liten koserunde med Julius og Veslefanden på badet og så har jeg planer om å sove.
|
