|
Dag 5 Hull 2... og 1... og 3... Etter å ha konstantert at hull en var tomt var planen nå å rette fokus mot hull 2. Om ikke annet var det en kjærkommen forandring. Fellen ble satt ut klokken 4, været var fint, blå himmel og sol. Hadde det vært for 3 månder siden da solen faktisk avga litt varme så kunne det vært riktig fint. Men faktum var at det var kaldt, og kaldere ble det for hver time som sneglet seg forbi uten mer action enn et par mennesker som gikk forbi nede på stien, kastet et par blikk om mot meg før de hastet hjem til middagsbordet for å diskutere fenomenet med den snåle dama som sitter til pynt oppi skråningen bak forsamlingshuset. Iført... og jada, jeg tenker alltid igjennom det jeg gjør før jeg gjør det: Selvlysende gul jakke med 8-10 refleksstriper. Et kamuflasjeantrekk av de sjeldne. Jeg kunne hatt blinkende neonlys over hodet, raslet med kastanjetter samtidig som jeg sang Ave Maria av full hals, og likevel ikke klart å trekke mer oppmerksomhet enn det jeg gjorde i går.
Og om det faktisk var kattunger inn i det gudsforlatte hullet så er jeg helt sikker på at de gløttet ut av hullet, tok en titt på meg og tenkte: Nei, tenker vi heller sulter ihjel her inne... Så kom skumringen... og deretter mørket. Og i mørket blir alle katter grå. Det samme gjør omgivelsene. Klokken syv var det ikke lengre mulig å se noe. Ikke annet enn illusjoner i alle fall. Og dem er det mange av i mørket. Små vanndråper som henger på bladene reflekterer lyset fra bilene ned på veien, og vips så har man 17 par små kattungeøyne og trang til å fange dem alle. Grener som vaier i vinden skaper skygger og bevegelse. Men var den bevegelsen en katt eller villniss? Klokken åtte innså jeg at hull to kom til å bli et vanskelig kapittel. Ikke bare pga mørket, men også fordi tankene får fritt spillerom. Når man fryser, er oppgitt og har gått veldig mange dager uten noe egentlig søvn og den søvnen man får hovedsaklig er hjemsøkt av mareritt, så prøver hjernen febrilsk å komme opp med grunner for å komme hjem... for å sove... for å være stort sett alle andre steder enn der man er. I tillegg kom usikkerhetsfaktoren. Er vi ved rett hull? Burde vi stått ved hull 3, selv om det er usannsynlig at det er der de er? Kan de kanskje tilogmed være et helt annet sted? Ja, vi har sett dem her... En svart og en liten grå. Men det er to dager siden, tror jeg. Venting er alltid mye lettere når man vet at man venter på rett sted. Så opp mot himmelen og freste: Du kunne ikke unne meg et bittelite teppe med nysnø, kunne du? Slik at det er mulig å se spor i alle fall. Svaret kom umiddelbart. "Sorry, snølagre tomme for øyeblikket... du får lage din egen." Det var ikke akkurat som om idéen slo meg med en gang. Den var mer som om idésenteret i hjernen kom opp med noe og hvisket: Hei du! Jeg lurer på... kanskje vi kunne... eller nei, det blir kanskje for dumt... men når jeg tenker på det... Å, himmel og hav, kom til poenget. Jeg fryser. Jeg vil hjem... Mel kanskje? Vi kan strø litt mel i hullåpningen og så se etter spor? Ideen var ikke dårlig. Men den hadde sine bakdeler. Mel under våte poter er på ingen måte ideelt. Men det ville i alle fall gi meg vissheten om at jeg er på rett sted. Og med tanke på at disse kattungene nå går og vasser i knust glass, rustne spiker og annet søppel så er kanskje mel å foretrekke? Pose med mel ble innkjøpt og strødd i alle hull. Jeg reiste hjem. Fikk meg en god natts søvn og reiser snart ut igjen for å se hvordan landet ligger an. Og hvis jeg i dag finner spor så gjennoptar jeg ventingen ved hull 2 i kveld.
Hull 1
Hull 2
Hull 3
,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,, |
