|
Oppdatering 22.02.12 Jeg skal også følge opp med Joellas historie fra i forgårs til i dag... For mens livet hennes nådde rampelyset og hun plutselig fikk en enestående oppreisning for alle de gangene der hun har vært oversett, så ble hun dårlig... Jeg kan si så mye at det ikke er noe alvorlig, hun får hjelp og hun vil være på bena igjen i løpet av nesten ingen tid... Og til hver av dere som har sendt meg en mail enten det er for å ønske Joella lykke til eller det er for å tilby henne et hjem så vil jeg si tusen hjertelig takk. Det er ingen måte jeg fullt ut kan forklare hvor mye dette har betydd for meg. Joella Hun har sluttet å spisse ørene, kaster ikke lengre lengselsfulle blikk mot fremmede som kommer hit i et håp om å finne sin drømmepus. Hun har sakte men sikkert innsett at i konkurransen mot små yndige kattunger som gnir sitt søte lille hode mot de fremmedes hals... ja så kommer hun til kort.
Kan jeg ligge her hvis jeg ikke er til bry?
Hun har ikke selvtillit nok til å møte dem i døren, til å elske dem fra første sekund, til å vise at hun er den de egentlig ønsker... Hvis de bare tok seg tid til å bli kjent med henne.
For katter som Joella, katter som har levd på gaten i lang tid, uønsket og til dels alene mister ikke bare tilliten til mennesker. De mister også arrogansen, de går ikke med halen pekende rett til himmels, de fnyser ikke ned i matskålen fordi maten har feil lukt, form eller farge, de sender deg ikke disse sterke direkte blikkene som sier at du er en annenrangs borger i et land som herskes, domineres og fullt ut eies av dem. Katter som Joella har en lang vei å gå før de gjenvinner troen på at de i det hele tatt er verdt plassen de opptar.
Hender det at jeg har lyst til å ta tak i den selvutslettende katten, riste henne og si: Våkn opp! Du har like mye rett til et godt liv som alle andre! Jepp! Hver eneste gang hun nærmest lister seg på tå over gulvet med et blikk som sier "det er ikke meningen å være til altså".
Men jeg ville aldri finne på å gjøre det. Istedet ga jeg både meg selv og Joella et løfte da rakettene signaliserte at 2011 var et tilbakelagt kapittel... Jeg lovet å finne henne et hjem. En egen familie som kan hjelpe henne å finne tilbake til den katten hun kunne ha blitt hvis ting hadde vært annerledes... Jeg lovet å finne den ene familien som er villig til å se henne og overse det faktum at hun ikke er 12 uker, at hun ikke vil møte dem i døren med hornorkester, laubærkranser og løfter om 24 lykkelige år sammen. Og fremfor alt: Jeg lovet å finne den ene familien som ikke blir travelt opptatt med å rygge baklengs ut døren når jeg forteller at hun ikke har mer enn en enslig tann i munnen.
Og dette er noe jeg finner veldig fasinerende. Jeg har opp gjennom årene omplassert katter på størrelse med tigre og gemyttet til en utsultet krokodille... jeg har omplassert døve, trebente, haleløse, halvt blinde og faktisk også det jeg mener har vært sønner eller døtre av fanden sjøl. Det er liksom ikke grenser for hva folk er villig til å åpne hjertet for. Men forsiktige små engler som Joella? Nei der går liksom grensen.
Så hvem er hun da? Innerst inne... Vel, med unntak av å være fullstendig selvutslettende så er hun en godpus som nyter at du klør henne bak øret i stille stunder, som kan ligge stille og rolig i sofaen så lenge som hun føler at hun ikke ligger i veien for deg eller andre av husets firbente beboere. Hun er tilnærmet lydløs, maser aldri om å få gå ut, og har kun en enslig vrangside: Hun tåler ikke at du åpner munnen hennes. Hun blir ikke sint, prøver ikke å nyttegjøre den ene tannen hun har ved å bite deg... men hun får panikk. Og her snakker vi angstanfall av de sjeldne. Fråden renner i strie strømmer, øynene ruller halvveis bak i hodet og mens den ene hjernehalvdelen din prøver å huske hva du har lest om epilepsi så hvisker den andre halvdelen at katter ikke blir sånn uten en grunn. De blir ikke tannløs og så til de grader redd for medisinering uten at noe har skjedd. Jeg har aldri orket å følge opp den tanken... Istedet valgte jeg å gi drypp-i-nakken-ormekur. Det var så mye lettere. Det ga meg muligheten til å sove om natten uten å bli hjemsøkt av mareritt om en bitteliten Joella som av den ene eller andre grunnen fikk fjernet tennene under grusomme omstendigheter.
Jeg er overbevist om at det finnes en eller flere der ute som kan tilby Joella det hun mest av alt trenger, men ikke lengre våger å håpe på: Et eget hjem. Noen som har tid til å sette seg ned med henne om kvelden, klø henne forsiktig i nakken og fortelle henne om og om igjen at hun er elsket... Hver eneste dag... Helt til hun tror det. Til hun strekker halen i været, reiser hodet med stolhet og fullt ut innser at hun har akkurat samme rett til et lykkelig liv som alle de andre kattene som hver dag får trygge, gode hjem hos mennesker som er seg sitt ansvar bevisst.
I retur vil du få en katt som elsker deg helhjertet, som mest sannsynlig aldri vil fnyse av mat som har feil form, lukt eller farge, og som vil være deg evig takknemlig for at du ga henne en sjanse da ingen andre ville.
Joella er en av Dyrebeskyttelsen Bergen og Hordalands små engler og det tas et gebyr som dekker sterilisering/mikrochip/vaksiner.
I tillegg står hun under Huskatta Pusurs beskyttende vinger. Han har skrevet et lengre innlegg på Facebook som jeg håper å kunne gjengi her etter å ha innhentet tillatelse.
Hvis du kan møte Joellas nedslåtte blikk med en varm klem og løfter om å elske henne gjennom gode og vonde dager så er jeg kun en telefon eller epost unna.
cansne@online.no eller tlf: 924 00 764 |
