Det er ett par ting som mer enn noe annet har krevd oppmerksomheten min de siste måndene.

Det var oppussingen av ungenes fellesrom. Det som var akkurat så grelt orange og grønt at det med letthet kunne vunnet en plass i Tv3's nye storsatsing: Norges styggeste rom.

Etter at vi i høst malte Roberts rom hvitt og så hvilken genistrek hvit kan være dersom det blir utført riktig, og man faktisk tar seg tid til å høre på fagpersonellet i fargehandelen når de forteller at hvitt egentlig er helt ut og at man nå bør velge farger som bare tilsynelatende gir inntrykk av å være hvite.

Eksempler på dette er Café Latte, Elfenben, Eggeskall, Rustikk Bondehvitt og hva de nå heter alle sammen.

Vi valgte Café Latte til Roberts rom. Ikke fordi jeg var i stand til å skille mellom selgerens antifargekart med så og si alle nyanser av hvitt, men pga navnet. Café Latte høres i alle fall in ut. Og når andre nå forteller meg at de ganske så moteriktig dro til byn for å drikke Latte en lørdags formiddag og jeg føler meg litt utenfor fordi jeg ikke aner hvordan den smaker, så kan jeg i alle fall trøste meg med at jeg i motsetning til mange andre vet hvordan den ser ut når man henger den på veggen.

Tapetsert og klart til å males

Det var flere grunner til at jeg bestemte meg for å bruke den samme fargen i ungenes fellesrom.

For det første så visste jeg at fargen -i den grad man kan kalle det en farge- var helt grei og for det andre så er det alltid mye lettere å handle når man vet hva man skal ha.

Hadde jeg tenkt igjennom tingene før jeg handlet så kan det godt være at jeg hadde klart å regne meg frem til at jeg enten kunne kjøpt 100 liter av tidligere nevnte maling siden engros kjøp alltid er billigere, ellers så kan det være at jeg faktisk hadde innsett at det strengt tatt ikke er noe strålende idé å male alle innvendige vegger i samme -og for å være ærlig- kjedelige farge.

For etter at fellesrommet var ferdig malt, og møbler i bleke varianter av hvitt var kommet på plass så lot jeg blikket vandre over rommet. Konstanterte at med ett par fargeklatter hist og her, så ville det helt sikkert bli husets vakreste rom.

Slike tanker er skumle og de etterfølges vanligvis av en eller annen fullstendig tåpelig idé som inkluderer blodslit og ytterligere 40 liter med maling.

For skal man først ha verdens vakreste rom, så bør dette være plassert i gangen... Slik at folk ser det med det samme de kommer inn.

Ny runde til malingsfabrikken og vips så var gangveggene malt i 'Café Latte' og trappen malt i en farge som selger kalte 'Lun' men som egentlig bare er en litt grønnere utgave av Latt'n.

Og med det var to ganger, ett fellesrom og Roberts soverom blitt hvite.

Supert! Nå gjenstår bare dekoren... Fargeklattene... Det som skal løfte rommet ut i lyset og få folk til å liksom fryse fast i dørkarmen i ren forbløffelse over hva jeg har klart å få til med så enkle midler.

Problemet er bare at jeg ennå ikke har funnet de enkle midlene, og rommene fremstår derfor som litt hvite og veldig tomme, og den eneste grunnen til at folk fryser fast i dørkarmen er fordi de lurer på om vi er i ferd med å flytte...

Noe annet som har tatt litt tid var planlegging av Roberts konfirmasjon.

Nå hadde vi riktignok leiet lokale, bestilt mat og kaker og det var derfor veldig begrenset hvor mye det faktisk var å gjøre... For min del var ansvaret redusert til å lage innbydelser, skrive sangene og skrive på gratulasjonskortet. Ikke noe overveldende oppgave med andre ord og jeg har derfor hatt destod mer tid til overs til det som kanskje har vært det mest tidkrevende denne våren.

Todd....

Lille søte Todd som i en alder av snart fem månder har utviklet ett sett med klør som minner mye om den esken med japanske slaktekniver jeg fikk øye på da vi hadde den så langt siste runden med malingshopping.

"Knivene er svært skarpe. Vennligst ikke rør," hadde noen skrevet på ett lite skilt fordi de faktisk trodde at slike skilt hadde en nytteverdi.

Åååå som skinnet kan bedra...

Men mange, og spesielt jeg har liten eller ingen tro på slike skilt. Og det første jeg gjør er å finne unnskyldninger for å trekke skiltets troverdighet i tvil.

"Er knivene virkelig skarpe? Er dette egentlig bare en reklamegreie, satt opp for å tiltrekke oppmerksomhet? Og sist men ikke minst: Hvor skarp må en kniv være for at den fortjener ett slikt skilt som dette?"

Svaret er forbausende nok at den må være like skarp som Todds klo.

Det vil si at den skjærer inn under huden uten noe store anstrengelser fra din side og at selv de aller dyreste pakkene med Norgesplaster ikke er i stand til å ta unna blodstrømmen.

For Todd er ikke som andre katter. I genene hans ligger det både tiger, løve, puma og som jeg nevnte tidligere; ett sett med japanske slaktekniver. Han har ett solid kjevetrykk, en myriade med skarpe tenner... og han har viljen til å bruke dem...

Noe som krever en fast hånd og evnen til å irettesette ham. Først og fremst når han biter eller klorer, men også når han finner det for godt å gresse i Bonsai treet mens han skuer mot deg med øyne som lyser av barnslig uskyld.

For Todd har nemlig en unik evne til å sette opp ett "det-var-ikke-meg" blikk mens sørgelige rester av en bonsai grein fortsatt henger ut av munnviken... Han kan sitte midt på kjøkkenbordet og se seg litt forundret rundt mens han lurer på hvilken katt som nettopp fikk beskjed om å komme seg ned på gulvet.

Han henger i nakkeskinnet på de andre kattene og når de til slutt blir akkurat så forbanna at de vipper ham over skulderen, klistrer ham ned i gulvet for så å tråkke på ham... Ja så drar han frem en spinkel liten kattunge røst som han har spart til akkurat disse øyeblikkene. "Hjelp meg mamma, nå er de slem med meg igjen...!"

Og det er akkurat dette som er så vanskelig. Det å irrettesette en katt som forsvinner under sofaen i det man hever stemmen til noe mer enn en svak hvisking. Det å leve med en katt som jevnt over viser at den til tross for alle dine anstrengelser overhode ikke viser noe evne eller vilje til å stole på deg.

Det er derfor litt godt å få besøk av andre. For stilt overfor fremmede så blir Todd helt rabiat. Da er han tilbake til å være under-kjøkkenbenken-katt som freser høylydt for å skremme bort inntrengerne. Og det gir oss en påminnelse om hvordan han en gang var og hvor langt vi tross alt er kommet i arbeidet med ham.

Og det er på mange måter Todd og mine erfaringer med ham som gjør at vi i dag har en kattemamma med tre små nøster liggende i en kurv på kjøkkenet.

For litt tidligere i uken fikk jeg en telefon fra en hyggelig eldre dame som med fortvilet stemme fortalte at en vakker ung jentepus hadde kommet rekende inn i søsterens hage for en stund siden. Nå hadde pus født borte i låven og situasjonen var fullstendig fastlåst fordi det ville være nærmest umulig for søsteren hennes å ta seg av en kattemor og ett helt kull med kattunger.

Vanligvis ville jeg sagt nei... Jeg kan ikke redde alle, ville jeg tenkt og så hadde jeg snudd ryggen til.

Men samtidig så så jeg for meg en endeløs rekke med Todder.

Tre villkatter... Tre villkatter som får barn kan med letthet bli 10,12 kanskje 15 villkatter i løpet av ett år.

15 nye Todder som reker gatelangs, som ikke har noe sted å bo, som ikke har fulle matskåler eller en kjærlig hånd som klapper dem på hodet når solen går ned.

Og bare for å gjøre det klart: Kattemor skal ikke omplasseres...

Kattemor er høyt elsket og skal steriliseres og tilbakeleveres til dama med det samme ungene er store nok til å klare seg selv.

Så det vi trenger er permanente hjem til tre små guttepuser, to tigre og en sort som allerede nå viser tegn til å bli smarte, greie og kjælne katter med ett fantastisk gemytt.

I tillegg til disse tre har jeg fått forespørsel om omplassering av en godt voksen tigret guttepus med skogkatt aner og ett fantastisk temperament. Legger ut bilder og nærmere info i løpet av uken.