Det er onsdag morgen, beinkaldt og husets eneste ovn står nå på kjøkkenet

for å holde liv og varme i det siste tilskuddet i katteprosjektet.

Det siver riktignok litt varme ut nøkkelhullet, men det blir ikke akkurat tropevarme i stuen av den grunn.

Har hatt ett par innbitte forsøk på å fyre opp i ovnen, men ble motarbeidet av ett par vindråser

som slo ned gjennom pipen og blåste ut den eneste ynkelige flammen jeg hadde klart å mane frem.

Slengte innpå en solid håndfull opptenningsbriketter og Johnny som hadde tråkket frem og tilbake på gulvet

uten noe direkte synlige tegn på at han var våken blusset plutselig opp og påpekte at det kalles opptenningsbriketter

av en grunn. "Man bruker dem til å få fyr på veden, ikke motsatt," sa han som om jeg nettopp var falt

ned fra en planet der ikke bare vedovner, men også begrepet logikk var ett fremmedord som fikk

folk til å skjelve av frykt.

Siden jeg ikke troner så veldig høyt oppe på listen over morgenfriske mennesker freste jeg tilbake

at jeg var fullstendig klar over brikettenes bruksområder... Og hadde jeg stoppet der, så hadde jeg spart

meg selv for mange års mobbing og ydmykelse...

"Jeg fyrer med briketter fordi veden ikke virker..."

Fordi veden ikke virker??? Den absurde setningen ble hengende i luften og jeg er faktisk helt overbevist

om at den ett øyeblikk fikk fysisk form og ett masseinnhold på størrelse med den haugamle seljen som står

oppi skråningen.

Og jeg begynte så smått å innse at dette var en av de uttalelsene som kom til å forfølge meg i evigheter.

Jeg så for meg at dette kom til å bli ett tilbakevendende tema som ville dukke opp under hver

oppfyring... "Virker veden i dag?"

Ett lavt boff fra ovnen signaliserte at noe inni der hadde tatt fyr, og Johnny så på meg med ett uttrykk som sa

at han beklaget at han ikke hadde hatt mer tiltro til meg, og med det fikk jeg 2,3 sekunders oppreisning

før han fulgte opp med ordene: Jaja... brikettene virker i alle fall.

Dagen var startet og jeg hadde mitt sedvanlige tilsyn med dyrene. Konstanterte nok en gang at katter og da

spesielt kattunger har begrenset intelligens og hukommelse og at alle de nære varme båndene jeg følte jeg

hadde knyttet til de nyankomne faktisk hadde røket tvert av i løpet av natten.

Nå har jeg ennå ikke gått så mye i detalj når det gjelder mor med tre barn.

Dette skyldes at vi fortsatt ikke vet noe særlig om dem.

Det vi vet er at mor er helt tam, at hun mest sannsynlig har født sine tre barn ute, og at hun

for å beskytte dem fra vinterkulden hadde funnet ett åpent vindu og tatt med seg kattungene inn i huset

til en familie som gudskjelovogtakk ikke hadde kastet henne på dør igjen, men som derimot hadde gjort

alt sitt beste for å ta seg av henne gjennom romjulen.

Så langt har jeg valgt å innbille meg at dette er en katt som er elsket og ivaretatt.

At noen der ute, sitter og lurer på hvor pus er blitt av og at de venter i åndeløs

spenning på at hun skal komme hjem igjen.

Men håpet svinner for hver dag og jeg er etterhvert nødt til å bite i det sure eplet og bare

godta at også Athena er en av samfunnets tiloversblevne katter...

En av dem som var ønsket og elsket da hun var 8 uker, men der eiers kjærlighet ikke var

sterk nok til å følge henne inn i voksenlivet.

Og jeg er nødt til å spørre... Hvordan er det mulig å ikke elske en katt som Athena.

En katt som er stueren, varm, kjærlig... En katt som maler når du stryker henne over pelsen,

som lar seg løfte og håndteres helt uten problemer.

Når ikke Athena var god nok... Hvilke forventninger hadde da egentlig familien hennes?

Athena har på alle måter vært en fantastisk mor for det som i utgangspunktet skulle vært d-kullet,

men som -fordi jeg ikke fant noe brukbare d-navn- endte opp med å bli l-kullet.

Lita, Lykke og Loke...

Tre kattunger som kan takke deres mor, ett åpent vindu og en hyggelig familie for at de ikke

ligger frosset fast i asfalten ett eller annet sted.

Ofre for kong vinter og fru sult...

Og selv om Athena sikkert føler at hun får all den takknemlighet hun fortjener når de små

kryper inntil henne og med sin ynkelige maling forteller at de elsker henne, så fortjener denne flotte katten

så utrolig mye mer.

Hun fortjener ett liv!!!

Så... for hver av kattungene blir det ett gebyr på 300 kroner, og pengene vil utelukkende

gå til sterilisering av Athena slik at også hun får en sjanse til ett verdig liv...

Ett liv der ett åpent vindu ikke skiller liv fra død...

Så hvis du eller noen du kjenner har plass og kjærlighet stor nok til å følge disse kattene de neste 15-20 årene

så treffer du/dere meg på tlf: 918 40 891 eller på epost kontaktoss@ragdolls.no

Stor takk og all ære til Karina og hennes familie som tok vare på disse kattene.

Som mest sannsynlig reddet de små fra å bli triste offer for en statistikk som sikkert

ikke eksisterer...