Athena og meg...

Athena skulle teknisk sett vært ute i dag. Yr av glede og full av snø...

Istedet sitter hun innesperret på mitt kjøkken og sender lange blikk ut av vinduet

mens hun helt tydelig minnes smaken av frihet.

Følelsen av poter som synker langt ned i snøen og forsøk på å fange snøfnugg som faller

stadig tettere.

For katter på Athenas størrelse så er det tortur å være innestengt over lengre tid,

og jeg kan ikke lengre lukke øynene for rastløsheten hennes... behovene hun har for

å sprinte over åpen mark.

Jeg kan se lengselen hennes, men det er så sørgelig lite jeg kan gjøre for å oppfylle

drømmene hennes.

Så vi venter... Athena og jeg...

Vi venter på den familien som kan gi henne tumleplass.... både inne og ute...

Som kan gi henne det hun mistet for en tid tilbake. Friheten til å løpe blant trærne

og vissheten om at hun har ett varmt hjem som venter på henne når dagens vandalisering

av skog og mark er over.

Vi venter...

Og i mellomtiden ringer telefonen jevnt og trutt. Folk vil ha kattunger som aldri før.

"Hvor mange har du og kan jeg hente dem alle?"

Hmmm... det var da litt suspekt var det ikke?

"Hva mener du med at du har en hunkatt på litt under to år??? Er ikke det litt gammelt?"

Lang og til dels kjedelig forklaring om katters levetid, og omstendighetene rundt Athenas inntog

i livet mitt og så enda ett avslag... "Sorry, jeg vil ha kattunge jeg altså."

Greit! Værsågod neste...

Nestemann vil ha en kattunge på under seks uker.

Denne samtalen kan jeg utenat etterhvert, og jeg rister på hodet for å fortelle Athena at

heller ikke dette var hennes hjem, hennes familie som ringte for å ønske henne velkommen til livet deres.

"Ikke bry deg om dem," hvisker jeg ned i den silkemyke pelsen hennes.

"Du er godjenta mi, og hvis de ikke vil ha deg så er det deres tap..."

...og så venter vi litt til...

Til telefonen på nytt kimer og en kar i den andre enden skal ha en katt til "kjerringen sin".

"Hun gir faen meg ikke opp... bare maser og tyter fra morgen til kveld, så hun får

vel få viljen sin..."

Dagen har slitt på tålmodigheten min og det går til min store forskrekkelse opp for meg at

jeg nettopp har bedt ham forlate henne slik at i alle fall hun blir spart for psykovrøvlet hans.

Du får ikke mange venner på den måten, formaner jeg meg selv før jeg går tilbake til ventingen.

  Ventetiden bruker jeg vekselvis til å klappe Athena og filosofere over en samtale jeg hadde

med en dame som for en tid tilbake hadde lest hvor lei jeg var av kattunge telefonene.

"Jeg var nesten redd for å ringe deg," sa hun som om jeg skulle vært ett ondt troll med makt

til å sprette ut av telefonrøret, innta fysisk form på andre siden og slå henne i hodet med noe hardt

for at hun i det hele tatt våget å forstyrre meg med noe så trivielt som en forespørsel om kattunger.

Denne damen er i dag Lokes nye matmor. En utrolig grei og samvittighetsfull dame med to barn,

en tolerant ektemann og tre hunder.

Har hatt mange lange og koselige samtaler med henne og jeg tør ikke tro, men jeg håper i alle

fall at hun ikke lengre tror jeg er ett intolerant troll som spiser telefonister til lunsj.

For det er ikke telefonene i seg selv jeg er lei av. Det er....

"Hei har du kattunger? Guttungen har låst seg inne på rommet og nekter å komme ut før vi har

skaffet en katt."

Her orket jeg ikke en gang å fortelle om Athena. Hadde de gjort den tabben å ta henne hjem,

så hadde hun kommet i retur etter to timer fordi guttungen hadde låst seg inne på rommet

i en ny protest over at katten ikke var en kattunge som lot seg slite i halen og tråkkes

på når og hvis han fant det for godt...

Så vi fortsatte ventingen. Ventingen  på den ene samtalen fra det ene mennesket som er villig

til å innse at Athena ikke er gammel. At en voksen katt kan være til kos, til glede og til langt

mindre frustrasjon og irritasjon enn det en kattunge er.

Timene gikk med til å svare på stadig nye telefoner... Men ingen av dem brakte oss noe

særlig nærmere målet...

Athena har oppgitt ventingen nå... Det er kveld og hun har lagt seg ned på puten for å sove.

Jeg klør henne forsiktig bak øret og hvisker stille:

Bare vent Athena... De kommer nok snart... Din familie, de som ser din skjønnhet, din eleganse,

de som kjenner seg igjen i akkurat deg...

Bare vent... og gjennom dager, uker og månder -uansett hvor lang tid det vil ta- så venter jeg sammen

med deg.

For du frøken dings... Du er godjenten min...