Jeg fikk en telefon i dag. Fra en koselig kar som startet samtalen med å si: "Hei, jeg ringer angående annonsen på en katt..."

Og fordi jeg brukte timer, uker og månder på å spre katteannonser utover nettet, og rundt regnet nesten ingen tid på å rydde dem vekk igjen etter endt omplassering, så får jeg fortsatt en hel del telefoner som starter med akkurat disse ordene uten at det av den grunn handler om Athena.

På mange måter så skulle jeg ønske jeg hadde vært bedre forberedt. Jeg skulle ønske jeg kunne si jeg hadde en vel forberedt salgstale liggende klar på tungen til bruk i akkurat disse tilfellene, men samtidig så tror jeg ikke det hadde hjulpet stort. Hadde helt sikkert endt opp med å svelge den i ren forskrekkelse likevel.

"Jeg ringer på Athena..."

Munn og mæle datt ned på gulvet og mens jeg febrilsk prøvde å samle dem opp igjen, så gjorde jeg mitt beste for å fortsette samtalen via tegnspråk... Noe som fungerer like dårlig gjennom telefonen som det gjør via faks eller epost.

"Hva sa du? Om hun er like grusom som jeg har fremstilt henne? Vel, alt er relativt og jeg har ikke trukket noe fra, eller lagt noe til, eller på andre måter skrevet noe annet enn det jeg oppfatter som pur sannhet."

Hadde jeg trang til å bende sannheten til min og Athenas fordel? Ja, jeg hadde det... Jeg hadde faktisk en trang til å si at absolutt alt jeg har skrevet om henne er blank løgn og at hun egentlig er en sjeldent hyggelig, grei og kjærlig katt, og at den eller de som til syvende og sist overtar henne vil gjøre ett kjempekupp.

Men munn og mæle lå fortsatt på gulvet og ordene 'uhm, eh og æææ' styrte i stor grad samtalen.

Det er litt begrenset hvor langt en slik samtale kan gå før den stagnerer i "Ok, da har jeg fått svar på spørsmålene mine, og jeg skal selvfølgelig tenke igjennom det du har sagt..."

Og hva hadde jeg sagt egentlig? 'Uhm?'

Uhm er bra og kunne intelligensmessig bare vært slått av en total stillhet fra min side.

Så det slo meg at jeg med fordel kunne skrive litt mer detaljert om livet med Athena. Slik at jeg i fremtiden faktisk bare kan henvise til hjemmesiden når folk slår bena under meg ved å stille spørsmål om Athena.

For når jeg beskriver Athena som mannevond, så er det bare ett begrep. Ett begrep jeg også kan finne på å bruke om hundene når de i løpet av den tidlige morgenstunden tråkker meg gjentatte ganger på mine bare ben og jeg med hånden på hjertet sverger på at de gjør det med vilje! Spesielt når det er to uker siden forrige kloklipp og klørne er blitt akkurat så lang at det gjør sabla vondt når de treffer neglebåndet på en sart tå...

Da er det liksom ikke grenser for hvor mannevond jeg kan beskylde dem for å være...

Nå er riktignok Athenas forsøk på skamfering litt mer veloverveid, og når hun biter så er hun svært bevisst på å treffe noe som er verdt å treffe. Men når hun klorer så er det vanligvis som del av en litt røff lek.

For Athena liker å leke, men det kan til tider være vanskelig å vite hvor leken slutter og jaktinstinktet begynner.

Og fordi jeg ennå ikke har lykkes i å finne noe leker som virkelig appellerer til henne så tar hun både lek og frustrasjon ut over oss.

Vennligst se bort fra den uferdige veggen i bakgrunnen... og det faktum at jeg ikke er i stand til å sippe glidelåsen opp til ett anstendig nivå...

Men med det sagt... så er hun også den kjærligste katten i universet... til tider...

Og så lenge man tar sine forholdsregler så er livet med Athena det samme som livet med andre katter...

... nesten...

Greit, så ifører jeg meg ikke dynejakke og hansker før jeg gir mine egne katter orme eller lusekur. Jeg bare sliter tak i dem, låser dem fast mellom lårene og gir dem det jeg der og da føler er påkrevd.

No fuzz!

Men da jeg tidligere i uken sjekket kalenderen og med en viss gru og en stadig økende angst kunne konstantere at Frontline pilen for Athenas etterbehandling mot lus pekte ubehagelig mot "snart" så fikk jeg denne forferdelige trangen til å ikke låse henne fast mellom lårene. Faktisk hadde jeg drømmer for ikke å si mareritt om å ta henne med til veterinær... la ham dope henne ned før påføring av lusekverk.

Og ett sted mellom drøm og virkelighet lurte jeg på hvilke erstatningssummer som kunne komme på tale hvis hun spiste veterinæren... og om vi var forsikret mot slike ting.

"Er det If igjen? Hei, det er oss med terrassen som datt ned... Du vet den reklamen som sier: Bare rolig, det ordner seg... Erstatter den veterinærer? Altså når katten din... eller ikke din, men noen andres... kom i skade for å spise ham? Hvem som kan lastes? Tja, hvem vet... Jeg var i Karibien da det skjedde... To ukers cruise med pengene vi fikk for terrassen..."

Og i dag hadde "snart" passert med rundt 4 dager og siden det passet seg sånn så kjørte vi ens ærend ut til Petvett for å fylle på lageret med Frontline. Ikke så mye pga Athena siden jeg på mange måter hadde nådd det punktet at jeg nesten fullstendig klarte å overse den illevarslende Frontline pilen. Det var Labbetuss som var den egentlige årsaken... Labbetuss, den kommende flåttsesongen og det faktum at ett enslig bitt fra en av disse demonene faktisk er nok til å ta livet av ham...

Og med nyinnkjøpt Frontline liggende på bordet, og ett beileilig Sweeney Todd sitat som går omtrent som følgende: "There's no time like the present time..." så besluttet jeg å kaste meg ut i det. Eller mer som krype egentlig... Jeg er nemlig verdensmester i feighet i gitte situasjoner.

Her skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg kunne skrevet at jeg bare gikk ut på kjøkkenet med en mine mamma pleide å kalle "gram i hu" hva nå enn det betyr... Men faktum er at jeg iførte meg både dynejakke, hansker og også -tro det eller ei- vinterstøvletter før jeg krøp i gang med oppdraget.

Snakk om å skyte spurv med kanon!

Klar til å ta bena på nakken ved første tegn til hysterisk sammenbrudd fra Athenas side nærmest kastet jeg meg over henne, konstanterte at hetten på jakken blokkerte alt form for syn, fyrte avgårde ett par ordrer som ville fått Afrikas forente tropper av store kattedyr til å skjelve i knærne, rettet Frontlinepimpetten mot det jeg antok var nakken hennes og trykket til med en sånn kraft at innholdet sikkert ble blåst rett inn i ryggmargen på den stakkars katten. Fortsatt med ett fast grep om Athenas langstrakte kropp prøvde jeg å frigjøre meg fra den hersens hetten ved hjelp av ett par iherdige kast på hodet. Noe som naturligvis førte til at jeg ristet ikke bare meg, men også Athena.

Fortsatt ikke noe suksessfulle forsøk på å lukke den hersens glidelåsen...

Halvt fortumlet innså jeg at flaksen hadde stått den dumme bi og at lusedrepen hadde truffet akkurat der den skulle. Selvfølgelig med unntak av de tre dråpene jeg hadde sølt på hånden fordi jeg ganske snart hadde innsett at pimpette og hansker ikke fungerer i noe annet enn teorien.

Nå vet jeg ikke helt hva det er som gjør det, men i alle fall her i huset så er det sånn at hvis du søler farlig væske på noe så er det en naturlov at man stapper tilsølt "noe" inn i munnen etterpå...

I dette tilfellet illesmakende fingre. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Jeg er antageligvis en av de få menneskene -under forutsetning av at jeg overlever- som kan si at jeg er behandlet mot innvollslus...

Athena på sin side tok det hele med knusende ro, og med unntak av ett lite mjau da de innledende dråpene traff nakken, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri noensinne har sett en katt ta i mot en Frontline kur med større verdighet.

Med andre ord: Athena er ikke mannevond alltid.

Hun har sine gode perioder og hun har sine dårlige...

Og til dere som etter forrige innlegg følte for å påkreve at Athena ikke blir noe bedre av at jeg sitter på kjøkkenbenken og observerer henne, så vil jeg bare ha sagt at jeg ikke akkurat bor der oppe.

Jeg tilbringer vel så mye tid nede på gulvet sammen med henne i det jeg liker å tro er spede forsøk på lek og kos. For det går fint an å kose med Athena så lenge som man er i besittelse av en viss erfaring med katter og normalt kjappe reflekser.

For ja, hun kan bite... Men på den positive siden så biter hun ikke så veldig hardt så veldig ofte.

Og hun minner meg om en annen katt jeg en gang kjente... Hun minner meg om den unge Fjuskepelsk.

Katten som fremfor noen andre hadde en bøllefaktor det oste problemer av.

Den samme katten som jeg i dag stoler fullt og fast på. Som kryper opp i halsgropen min, slikker meg varsomt på kinnet med en tunge som har samme konsistens som grovt sandpapir... Som deler seng og pute med Sarah og Labbetuss og som kanskje på mange måter er den katten som står mitt hjerte nærmest.

Ikke pga Clearasil effekten han har på huden min, men fordi han i sine yngre dager ble sett på som nærmest mannevond. Fordi ingen ville ha noe med ham å gjøre pga biting, kloring og overdreven lek...

Fordi han i sine yngre dager var som Athena med litt mindre klør.

Og nå prøver jeg ikke å tone ned skadeomfanget av å ha en slik katt som Athena. Jeg prøver bare å sette fokus på at slike katter faktisk kan endre seg hvis de blir gitt muligheten.

For Athena har potensiale... Kanskje mest av alt fordi hun ikke var slik i begynnelsen...

Hun var grei... hun var kjærlig og hun var ikke ustabil...

Og det var disse tingene som reddet henne da vi for ett par uker siden hadde henne inne til helsekontroll for å sjekke at det ikke lå noe fysiske problemer til grunn for adferdsendringen.

For i 2,3 minutter etter at veterinær hadde listet opp alternativene som bestod av 'avlive' eller 'ikke avlive' så gikk jeg gjennom alle disse tingene i hodet. Jeg var Gud med det raskest voksende magesåret i menneskehetens historie... og i stillheten som fulgte kunne du faktisk høre hvordan magesyren etset seg vei gjennom de fleste av kroppens indre organer mens jeg stod der og balanserte Athenas videre skjebne mellom fingrene.

Men før noen beslutter å gi meg helgenstatus for at jeg valgte å fortsette kampen, så kan jeg fortelle at da jeg to timer senere stod på bystasjonen så var jeg nesten like sur som Athena. Jeg var fly forbanna på meg selv for at jeg ikke hadde mot nok til å si: "Hun har fått sin sjanse. La oss sette henne på ekspressen til kattehimmelen."

Og det ble ikke noe bedre av at hun besvarte vennligheten og den dyrkjøpte fiskekaken jeg i broderlig ånd delte fifty fifty med å tråkke den utover hele transportburet mens hun til stadighet hylte klagende over den grusomme behandlingen hun mente hun var blitt utsatt for.

Fortsatt fornærmet lot jeg tankene vandre bakover i tid. Til den første tiden med Athena. Til alle de øyeblikkene der jeg hadde stuet nesen ned i pelsen hennes og hvisket at jeg aldri ville svikte henne... til de øyeblikkene der jeg hadde latt hånden gli mykt over pelsen hennes i ett kjærlig Kodak moment... til det vi hadde delt på godt og vondt.

Da jeg returnerte fra tankeflukten kunne jeg til min gru konstantere at Athena ikke på noen måte hadde dempet lydnivået og jeg er faktisk ganske sikker på at jeg aldri noensinne har stått nærmere den høye c enn jeg gjorde akkurat der og da. Og foran meg stod en hel haug mennesker som helt sikkert delte mine tanker, men som likevel ble drevet frem av en bisarr nysgjerrighet på hva som befant seg innenfor transportburets sprinkler.

"Løve? Tiger kanskje...? Helt sikkert noe veldig ulovlig og eksotisk..."

Det er bare ett menneske som kan muntre meg opp i sånne situasjoner og jeg nølte ikke med å ringe henne.

Men fordi jeg har planer om å publisere noen av rådene hun kom med, så skal jeg være så hyggelig at jeg lar anonymiteten komme henne til gode.

Første og mest opplagte forslag var:

"Ser du noen pensjonister i mengden? Noen som ser akkurat passe skakk og senil ut?

Finn den som ser mest skjør ut, gå bort til henne og si "hei mormor..." gi henne katta og løp som bare pokker.

Alternativt kan du finne en buss. Todørs langdistanse buss... Gå inn foran og betal billetten som om du ikke skulle ha noe lumske planer overhode. Sett Athena godt til rette på ett sete og kom deg ut bakdøren før noen skjønner tegningen.

Og det var naturligvis her jeg burde blitt fryktelig fornærmet på Athenas vegne... Men sannheten er at jeg på nytt brukte 2,3 minutter på å avgjøre Athenas skjebne mens blikket mitt sveipet over menneskemengden i ett håp om å finne en akkurat passe senil mormor som ikke ville knekke under vekten av katten.

(Hat-mail kan sendes til kontaktoss@ragdolls.no . Merk brevet med "Så det var du som prøvde å prakke en katt på stakkars mormor...)

Lang historie gjort kort... Både jeg og Athena endte opp på langdistansebussen. Det viser seg nemlig at de aller fleste busser av denne sorten bare har én dør... og at noe flukt ut bakveien derfor ikke kommer på tale.

Og selv om jeg riktignok vurderte muligheten for å snike meg usett av på Trengereid mens Athena fortsatte ferden mot Voss eller hvor det nå er bussen har sitt endestopp, så var det noe i samvittigheten min som stoppet meg.

Og i dagene som fulgte så komponerte jeg annonser. Den ene mer mislykket enn den andre... Helt til jeg kom opp med den geniale overskriften "Problemkatt søker nytt hjem." som så langt har ført til 3176 visninger og to telefoner fra folk som "skal tenke på det."

Og hvem kan klandre dem for det? For pr i dag så er ikke Athena noe enkel katt, og ikke alle har vært vitne til hvordan Fjuskepelsk gikk fra å være lik Athena til å bli den fantastiske katten han er i dag.

Men det jeg velger å tro... og det som driver meg fremover i arbeidet med Athena er nettopp tanken på hvordan hun kan bli hvis hun får de samme mulighetene som Fjuskepelsk fikk. Frihet til å henge i tretoppene, fulle matskåler og ett menneske som med varm stemme sier: "Fysjom... tenk at de kalte deg mannevond..."