Aura og Lille My...

Enkelte ganger får jeg en intens trang til å hoppe på egne tær, til å bite meg selv i tungen mens

jeg skriker at skjebnen er en brutal motstander som bare sporadisk har sine lyse sider.

"Det var skjebnen som førte oss sammen," lyser det med store fete bokstaver under ett bilde

av to blendavaskede kjendiser som med klokkeklar tro på at de var ment for hverandre

faktisk innbiller seg at skjebnen er en slags Amor i forkledning.

Beklager... Amor er Amor og skjebnen er en liten lunefull dritt som har ett eneste mål for øyet

og det er å sørge for at du kommer for sent til alle de viktige øyeblikkene i livet ditt.

Mister du bussen til det superviktige jobbintervjuet, så kan du banne på at skjebnen henger rundt

nærmeste hjørne og ler...

At prins charming dukker opp bare fem minutter senere og at han finner din halvt hatefulle aura

sjarmerende og faktisk velger å overse blikket ditt som sveiper over verden i ett håp om å finne

noen å klandre for elendigheten... Det er tilfeldigheter eller alternativt Amor som av ukjente grunner

har tømt hele pilekoggen i din retning.

Med andre ord: Jeg er ingen stor tilhenger av skjebnen og ikke før det snør på satan

vil jeg sette meg ned å skrive vakre hymner til dennes ære.

For ett eller annet sted ute i verden sitter det nå en (muligens) drektig hunkatt som uten at hun er klar

over det er bærer av navnet Lille My og muligens også en kraftig mageinfluensa som ubehandlet

vil være nok til å ta livet av henne.

På badegulvet mitt, i en varm kurv som er omkranset av ett middels stort koldtbor ligger Aura i en kurv

og kommer seg til hektende igjen etter ett par fryktelige dager der vi faktisk så dødsengelen henge

over skulderen hennes mens han ventet lengselsfullt på at hun skulle følge ham inn i evigheten.

Og selv om jeg er takknemlig for at Aura er her nå... At jeg fikk den æren det har vært å pleie henne tilbake til

livet, så kan jeg ikke annet enn å tenke at jeg var én dag for sent ute.

For Aura var en av de kattene jeg valgte bort på ett tidligere tidspunkt.

Og her kan jeg faktisk ikke skylde på andre enn meg selv.

For jeg hadde begrenset plass, begrensede midler og en klokkeklar tro på at jeg hadde tid

til å rette opp igjen alle feil jeg eventuelt kom i skade for å gjøre underveis.

Så da jeg i begynnelsen av oktober skulle velge ut tre katter som i tillegg til DottiLotti skulle

få starte sitt nye og bedre liv, så falt valget på Kanutten, Bambina og Naomi.

                                       Bambina                                             Kanutten                                                 Naomi

Gode valg i og for seg siden alle disse tre nå er i sikkerhet hos nye og gode familier.

Men det som var så sårt var at jeg kom i skade for å ta feil katt. Jeg plukket opp Aura der jeg skulle

tatt Kanutten. Og jeg hadde faktisk fått henne halvveis inn i transportburet før jeg oppdaget

fadesen.

  Og selv om det i bunn og grunn ikke spilte noen rolle hvilken av kattene jeg valgte,

så var det viktig for meg å ha med Kanutten siden elskelige Jenny faktisk hadde spandert

nok penger til å betale for Kanuttens sterilisering.

Og nei Jenny! Du får ikke lov til å koste på deg noe dårlig samvittighet pga dette!!!

For det var mitt valg å sette ned igjen Aura og plukke opp de tre "riktige" kattene.

De kattene jeg til dels hadde plukket ut basert på utseende og hvor lett jeg trodde de var å omplassere.

Det jeg ikke visste var hvor mye denne avgjørelsen ville plage meg i ettertid.

For Aura hadde stått med tre værhår inn i sitt nye liv før jeg valgte henne bort til fordel for det

jeg mente var penere katter.

Og selv om planen alltid var å komme tilbake etter henne, så ble min egen råtne samvittighet

ett stadig tilbakevendene tema og nattens drømmer og mareritt omhandlet i stor grad denne

vakre om enn noe forpjuskete katten.

Og så, etter omplasseringen av Bambina, Naomi og Kanutten dro jeg på nytt for å hente

hjem katter. Det var julaften, nyttårsaften og en lang rekke utenlandske høytider på én gang.

Endelig skulle Aura få komme "hjem".

Men Aura var borte... Hadde vært observert i nabolaget dagen før uten at det var til noe stor nytte.

Én dag for sen med andre ord...

Men jeg hadde all tid i verden, og selv om skuffelsen over å ikke finne Aura var stor,

så jobbet jeg taktfast videre med å finne hjem til Max og Dotti.

En jobb som ga fantastiske resultater siden det nå viser seg at Maximus har falt til ro i nytt hjem.

Han er gått fra under-sofa-katt til rulle-rundt-oppi-sofa-katt, ligge-i-sengen-å-brele-katt,

leke-vilt-med-papirball-katt...

Max har gjort fantastiske fremskritt i sitt nye hjem og jeg kan ikke annet enn å bøye hodet i den dypeste

respekt for den hyggelige unge mannen som har gjort sitt beste for at Max skal ha det bra.

Og det var da Max dro at vi umiddelbart hev oss i bilen for å hente hjem de to siste hunkattene...

Lille My og Aura.

Og selv om flaksen til dels var på vår side og jeg med den aller største kjærlighet og forsiktighet

kunne løfte Aura inn i buret og ta henne med meg hjem, så ble gleden dempet av det faktum at

jeg nok en gang var én dag for sent ute...

For Lille My hadde vært observert dagen i forveien...

De første dagene med Aura gikk greit. Hun malte fra hun kom i hus og til hun en uke senere gikk ned for

full telling...

For Aura -i motsetning til de andre kattene- hadde ikke foringsbetinget diaré som resultat at

ett relativt lugubert kosthold. Aura hadde en langt fremskreden mageinfluensa som krevde

medisinsk behandling og døgnet-rundt-pleie.

Og når jeg våket over kurven hennes mens jeg fra tid til annen freste til dødsengelen at han

kunne pakke seg tilbake dit han kom fra, så gikk tankene mine til Lille My som var der ute...

...som fortsatt er der ute... Muligens syk, og muligens med en liten skokk kattunger

som henger i pattene hennes og gjør krav på det lille hun måtte ha igjen av krefter og overskudd.

Jeg vil derfor be alle i Os kommune om å holde ett utkikk etter henne.

Lille My er grå og hvit... muligens litt sky... kjent for å spise stort sett alt hun kommer over

og som sagt enten drektig eller nybakt mor.

Kattekurven jeg hadde satt frem til henne står fortsatt tom, og ingenting ville glede meg mer enn

å fylle den med den aller siste hunkatten fra Os gjengen...

Den katten jeg var én dag for sent ute til å redde.