|
Mirakelkatten Bridge i Bergensavisen
Søndag 15.08.10 Så ser jeg omsider slutten av denne helvetes-uken... En uke der jeg desperat har prøvd å fungere på rundt to timer søvn i døgnet, mens jeg de resterende 22 timene har vekslet mellom å jobbe, mate, vanne katter og å fornye mitt vennskap med Gud... For jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke nødvendigvis slår av en prat med 'han i det høye' hvis det ikke er helt nødvendig, og helt nødvendig er det vanligvis ikke før jeg sitter med ett døende dyr på fanget...
Og det var akkurat det jeg gjorde denne uken... Jeg satt med en døende katt i armene... En katt som nettavisene har kalt Mirakelkatten Bridge, fordi den overlevde å bli kastet ut av en bil i 80 km/t. Paret som så det hele fortalte hvordan den lille knerten hadde truffet asfalten, rullet bortover før den for nedi buskene og ble borte. Og for en gangs skyld var rett menneske på plass til rett tid. For disse folkene stoppet faktisk bilen, og de fulgte faktisk etter lille mirakelpus ned i buskene... fant ham og tok ham med seg. Hatten av for dem for det er disse som er det virkelig mirakelet
I kjølvannet fulgte det veterinærbesøk, fotoseanse og overskrift i flere av nettavisene før han ble tatt hånd om av Dyrebeskyttelsen Hordaland.
Personlig hadde jeg bare lest om hendelsen, grøsset og synes det var helt forferdelig... Men siden avisene skrev mirakelkatt og lille Bridge så tilsynelatende uskadd ut på bildene så antok jeg at alt var bra, at noen hadde lest artikkelen og at en eller annen trivelig familie umiddelbart hadde kommet stormende -på bare sokkene til og med- for å spontanadoptere ham.
For det er sånn det fungerer i min fantasiverden… der alle er snille med dyr og ingen med viten og vilje kaster små forsvarsløse kattunger ut bilvindu.
Og mens jeg var opptatt med å bygge fantasislott så endret plutselig horoskopet mitt fasong. Fra å varsle fred, ingen fare, litt kjærlighet og intet nytt under solen, så var det plutselig fare for søvnløse netter, knust hjerte og nattlige bønner til en Gud som jeg stort sett bare henvender meg til hvis det er tvingende nødvendig.
For tirsdag morgen denne uken så kom spørsmålet: Bridge er apatisk, tynn og sløv… Har du noe mulighet til å ha ham i fosterhjem en stund? Og ja, selvfølgelig hadde vi det…
Jeg var fortsatt i fantasimodus med en ukuelig tro på egne evner som kattereparatør… For hadde jeg ikke hatt vanskelige tilfeller før? Hadde jeg ikke slitt med kattunger med diaré, oppkast, forkjølelse og fip? Og hadde det ikke gått bra? Nei, ikke alltid, vi mistet Bree… men utenom henne???
Ydmykhet er en fin ting som jeg ikke var i besittelse av på tirsdag. Ikke på onsdag heller… Faktisk tror jeg ikke den kom krypende før natt til torsdag etter at Bridges apati hadde nådd nye høyder og jeg med ganske stor sikkerhet trodde at hvert åndedrett ville bli hans siste.
For gi meg diaré, gi meg forkjølelse, oppkast, syndeflod og pest… alt annet enn apati. For en katt som sitter og bare stirrer inn i sofaen uten å reagere på verken det ene eller det andre, som er knekkende likegyldig til om han lever eller dør… Ja det er faktisk noe av det verste jeg har vært borti, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne å beskrive den avmakten man føler når man ikke når inn… Når alle gode ord, varme klemmer, ja all din kjærlighet bare møtes med ett blikk som stirrer tomt forbi deg…
Video av Bridge dag 2
Så jeg sov med ham på armen… eller sov og sov… jeg våket med ham på armen, lyttet etter pusten hans, tvangsmatet ham med en blanding av ad og morsmelkerstatning… kjente de små ribbena hans som skar seg inn i håndflaten min og var redd han skulle knekke hvis jeg løftet ham litt feil… Og med den hånden som ikke holdt forsiktig rundt mirakelpus så prøvde jeg å holde den stadig mer innpåslitne Konrad litt på avstand…
For Konrad er av ett helt annet kaliber enn lille Bridge. Konrad er antiapatisk og årsaken til at jeg mener man bør finne opp ett nytt ord som beskriver dem som er så hyperaktiv at ordet hyperaktiv ikke lengre er helt dekkende.
Video: Konrad og fisken
Adhd pus med ren redbull i blodomløpet… Han er høyt, han er lavt, han er rundt og omkring, og alt på samme tid. Han er blomstenes verste mareritt, edderkoppenes endelikt og årsaken til at husets golden retriever ikke lengre sover med mer enn ett øye av gangen. Og han er så søt at man bare mååå løfte ham helt opp i ansiktet slik at de små armene hans akkurat langt nok frem til at de kan leive til deg midt på nesen… Svært lite kledelig med katteklor på nesen forresten… og nesten ingen foundation som tar jobben med å dekke dem.
Men i alle fall, kunne man tatt 30% Konrad og blandet med 60% Bridge og 10% mirakel så hadde man sikkert fått den perfekte katt. Dessverre funker det ikke helt sånn og derfor stod jeg der altså med en katt i hver hånd. Bridge så tynn at man kan studere kattens skjelett uten bruk av røntgenapparat og Konrad Kulemage som for n’te gang har tømt fire fulle matskåler med tørrfor og en halvfull skål med makaroni som noen i god tro hadde satt igjen på spisebordet.
Og i utgangspunktet gjorde jeg en god jobb med å holde de to litt forskjellig utformete kattungene fra hverandre. Men det var helt til jeg la merke til at når Konrad slo Bridge så reagerte Bridge med en forsiktig hvesing… En reaksjon - en ’noe annet enn denne tomme stirringen i veggen’… Så innimellom så latet jeg som om jeg ikke så det… Konrad som hang over ryggen på Bridge, bet ham i nakken og plaget ham på en sånn måte at det nesten grenset til direkte dyremishandling.
Og det var sånn det begynte, vennskapet mellom Konrad og Bridge, disse to små kattungene som begge fikk en tøff start på livet. Bridge fordi han antageligvis ble født inn i en familie som mente at han var verdt like mye som ett ispapir og Konrad fordi han ikke ble født inn i noe familie i det hele tatt, men derimot inn i en steinknaus der han ble funnet av Inger Johannes hund. Og jeg kan ikke si hvem av dem jeg synes mest synd på. Disse to eller alle de andre tragiske skjebnene som Dyrebeskyttelsen Hordaland har tatt hånd om i løpet av sommeren. Uansett, til syvende og sist er det disse som er vinnerne… Disse som faktisk har fått hjelp. For om problemene til Bridge ennå ikke er helt over, så vet jeg at vi har stridd det verste. I løpet av gårsdagen begynte han å spise selv, han har gjentatte ganger tatt initiativet til lek og når han har spist så elsker han å ligge på fanget og kose mens han maler høylydt.
Og sånn står saken nå ved ukeslutt… Nattesøvn er gjenerobret for de av oss som ikke er Golden Retriever og av den grunn frykter snikende bakholdsangrep fra Adhd-Konrad, Bridge er ved godt mot og ribbena er nå beskyttet av ett tynt fettlag, Jack som har vært Konrads støttekontakt siden han kom i hus har fått litt avlastning av Bridge og i løpet av ukene som kommer så håper jeg at verdens beste familie vil ringe for å fortelle at de vil åpne hjem og hjerte for begge disse to små skattene…
Bridge og Konrad i dag...
Jeg treffes på mail: kontaktoss@ragdolls.no eller på tlf: 918 40 891
På begge kattene må det skrives kontrakt med Dyrebeskyttelsen Hordaland. Det tilkommer også ett gebyr som dekker vaksine, chipmerking, helsesjekk og kastrering.
|
