Oh salige lykke! (...for en stakket stund...)

Dette har vært en god dag... I alle fall så langt. Jeg er likevel fullstendig klar over at skjebnen gjerne har spent en snubletråd rundt neste sving og at monsteret som ligger klar til å ta den som faller er høyst reellt. Men akkurat nå er jeg i syvende himmel, og her tillater jeg meg å være til noen sleper meg ned igjen med rå makt.

Det er så utrolig mye å fortelle og nesten ingen tid å fortelle det på. Så jeg forbeholder meg retten til graverende skrivefeil, formuleringsfeil og til å presentere det hele som et kjapt resymé:-)

Altså. I natt dukket det opp en "ny" katt. Dvs hun er sikkert ikke ny, hun har bare vært litt vanskelig å få øye på i mørket. I tillegg er hun synsk. Det spiller absolutt ingen rolle hvor godt du tror du har gjemt deg. Hun har observert deg lenge før du i det hele tatt har klekket ut hvilken busk du skal krype innunder. Men hun kom til syne -for en annen deltager i redningsaksjonen- da hun kom frem fra stedet der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Personlig har jeg ikke mørkesyn så jeg hadde neppe sett henne om hun hadde født kattunger på skoen min. Og store deler av natten gikk derfor med på å prøve å finne ut akkurat hvor det var hun kom fra... om hun hadde kattunger... og hvor disse i så tilfelle var. Et par tenåringsgutter passerte og fikk antageligvis sitt livs største sjokk da jeg poppet frem fra en busk for å spørre om de hadde sett noe kattunger rundt i området. Og siden jeg er i besittelse av i alle fall en t-skje folkeskikk så motstod jeg trangen til å ta bilde av dem. Vanlig høflighet tilsier nemlig at man ikke først skremmer hjertestans på noen og så tar bilde av elendigheten etterpå. Men om dere har sett bildene av kattungene dag 1 der de ligger skjelvende borti kroken så er motivet omtrent det samme.

I alle fall. De kjekke ungdommene kunne fortelle at de hadde sett en hel haug oppe bak forsamlingshuset for 3, 4 eller kanskje 14 dager siden. En hel haug... hva nå det måtte bety. Og var det før eller etter at vi tømte hull 1? " De holder til borti der..." Jeg fulgte fingeren hans, og selv med min totale mangel på mørkesyn så skjønte jeg hvor han mente. Der borte som det brant for noen månder siden. Det stedet jeg bare har skult mot fra tid til annen før jeg har rettet fokuset tilbake mot de guds og nå også katteforlatte hullene. Jeg tror jeg takket dem pent for hjelpen, men jeg er ikke sikker. I hodet mitt var det allerede begynt å danne seg bilder av hvordan "borti der" egentlig så ut. Så for meg hvordan jeg ville runde hjørnet og så ville det sitte 100 katter i alle aldre som ventet spent på min hjelp. En hel haug??? La det i alle fall være en liten haug:)

Og omtrent her slutter min dag 7, som egentlig ikke er dag 7, men sikkert mer som dag 8.

Men min historie, mine regler for tidsregning:-)

Dag 8!

Dag 8 ble Inger Johanne og Charlottes dag... (Dyrebeskyttelsen avd Bergen og Hordaland) Det gikk som det måtte gå. De lusket rundt hjørnene der ute, ropte sikkert sukkersøtt ut i buskaset, lokket og lurte slik bare disse to kan. Og vips så stod kattene i kø. Jeg skal ikke si at jeg er bitter over at de to klarte å lokke frem individer som jeg i min ukelange jakt ikke har sett snurten av, men jeg føler meg litt sviktet. For når man innbiller seg at man har kattetekke så er det greit å få lov til å leve i den troen. Men i alle fall... Siste melding mottatt fra englene Graff er at en sliten gammel herre er tatt inn til helsekontroll. Ja, jeg vet det er mager informasjon, men jeg kommer tilbake med mer så snart jeg vet noe.

Og det er akkurat her skoen ligger begravet og hunden trykker... For dagens monster heter FIV (katteaids) har ingen kjent kur og rammer så altfor mange av de eldre ukastrerte hannene som rusler gatelangs dag ut og dag inn. Så nå venter jeg på bilder og også bekreftelsen på at han er sunn, frisk og klar for å møte en helt ny hverdag.

Tårer og tenners gnissel... Det viser seg altså at den eldre karens eier har flyttet fra ham. For rundt 6 år siden... Siden den gang har han tuslet rundt i Ytre Arnas gater mens han ventet trofast og forgjeves på at familien hans plutselig skulle komme på at de hadde glemt noe. At de en dag skulle komme stormende tilbake for å slå armene rundt ham, løfte ham opp og ta ham inn i en trygg verden igjen. En verden med fulle matskåler, ekte kjærlighet og varme... ikke minst varme. I 6 lange vintre har han ventet. 6 vintre, til tider 20 minusgrader, ingen eller lite mat og ingen som klappet ham varsomt på hodet og fortalte ham at det kommer til å bli bra til slutt.

Ved alt som er hellig i denne verden så håper jeg virkelig at det går bra til slutt. Han kan ikke ha ventet med en engels tålmodighet for så å gå til grunne når han endelig får hjelp. Jeg vet at skjebnen har sine nykker fra tid til annen, men denne gangen får den nykke en annen vei.