Jeg har funnet ett hjem til Dotti proklamerte jeg høyt og med en viss antydning av stolthet...

Noe som er ganske ulikt meg ettersom mormors advarsler om at hovmod står for fall

har preget store deler av mitt voksne liv. Mest fordi jeg har ytterst lite lyst til å sitte i legevaktskø

med selvforskyldt benbrudd basert på at jeg falt i min egen hovmod, og litt fordi jeg selv har mislikt

så og si alle hovmodige mennesker jeg har møtt gjennom det ungene mine mener er ett fryktelig langt liv.

Men alt dette tenkte jeg ikke over før samboer litt senere på kvelden påpekte at jeg ikke akkurat hadde

gått noe dør til dør aksjon med Dotti på armen og at det derfor ble litt feil å si at jeg hadde funnet ett hjem.

"Du venter ikke fredspris av noe slag, gjør du vel?" kremtet han bak avisen...

"De fant hverandre og det synes jeg du skal være glad for..."

Og jeg er glad... Selvfølgelig ikke så mye for å ha gått på snørra i egen stolthet, men fordi

jeg omsider kunne bøye meg ned mot Dotti og si de ordene jeg har sagt til så mange andre denne

høsten: "Her starter ditt nye liv, min venn..."

Og selv om hvert enkelt tilfelle har vært unikt. Selv om jeg har følt en intens og personlig glede

for hver katt som har fått ett nytt hjem, så er det noe eget med Dotti.

For ingen har så langt engang vurdert henne... ingen har så langt vært villig til å se det som

burde vært helt opplagt. Dotti er den katten alle spør etter når de ringer.

...en kjærlig kosekatt som går overens med alle andre levende individer... inkludert potteplanter

for dem som mener at også disse har følelser.

Hun er stueren, vennlig, har så langt ikke satt klørne i noe annet enn klatrestativet og er fremfor noe

annet enn katt det er lett å bli glad i.

Og selv om det var disse tingene som skulle betydd noe, så er det ikke dette folk ser etter.

Men nå... nå i etterkant så spiller det ingen rolle. Dotti fant sitt drømmehjem, og selv om det vil

bli tungt å se henne dra, så slipper jeg taket i henne med vissheten om at hun får ett hjem

hun kan være stolt av å kalle sitt eget.

Og tenk hva det betyr... Tenk hva det betyr for en katt som har vært overlatt til seg selv, som ikke kunne

stole på noen andre enn seg selv. Som måtte fange egen mat og slikke ren sine egne sår.

Tenk hva det betyr for en katt som til stadighet har sett naboens Mons gå inn i varmen etter en lang dag ute,

som har sittet ensom igjen ute i frost, regn, snø og sludd. Som med tynn pels og lite kroppsfett har lagt

seg til å sove under en dryppende våt busk eller i en garasje med rim på veggene.

Tenk hva det betyr å endelig bli elsket og ivaretatt...

Dotti er kanskje ett av de virkelige symbolene på at det finnes håp uansett hvor håpløs situasjonen er.

For tre månder siden var hun en gatekatt uten annet håp enn å leve til morgendagen

mens hun i dag er ønsket og elsket av en fantastisk dame som med sin kjærlighet og omsorg

vil gi Dotti alt hva hennes hjerte begjærer...

Det finnes håp.

Og selv om dette katteprosjektet nå går mot slutten, og det bare er en bitteliten håndfull

katter igjen, så ber jeg hver og en av dere å tenke over at det faktisk finnes katter der ute...

Katter som fortsatt lever det livet Dotti en gang levde.

Katter som trenger din hjelp og som i akkurat like stor grad som Dotti trenger det du kan tilby

av hus og hjerterom.