Livet med dyr

Har du venner som tar deg i kragen og rister deg ut i dagslyset når det er påkrevd.

Slike venner er uvurderlige og kunne med fordel vært gullforgylt og satt på peishyllen.

Der kunne de sittet og spredd litt solskinn, søte kommentarer, og så kunne de blitt litt sinna når

du begynte å velte deg rundt i en smørje av selvmedlidenhet.

Jeg har venner i alle kategorier. Både krageristende, medfølende og ett par stykker som jeg ikke

egentlig blir helt klok på og som jeg på mange måter sikkert kunne klart meg uten.

Og så har jeg Anne...

Anne var den første jeg ville satt på min peishylle...

Under forutsetning av at jeg hadde en peishylle å sette henne på...

Naturligvis kan ikke Anne kunsten å sitte i ro, så i det jeg snudde ryggen til ville hun antageligvis

forsvinne fra hyllen, rablet ned en lapp som sa at hun var gått for å klippe kaninklør, legge ny

kledning på marsvinburet og redde fire måkunger fra sultedøden...

Ikke verst med tanke på at jeg hadde tatt mine forhåndsregler og bakbundet henne på hender og føtter

før jeg satt henne på tidligere nevnte peishylle som jeg altså ikke har...

Men faktum er at det er greit å velte seg og dyrene i selvmedlidenhet en stund.

Men etter noen dager bør man gjerne vurdere å velte seg ut igjen.

Og det var akkurat det jeg gjorde i går kveld da jeg snek meg ut mellom to regnbyer iført

joggedrakt i superabsorberende materiale som trekker til seg regn, dammer,

og høy luftfuktighet i ett og samme åndedrett.

Etter et par hundre meter begynte det å regne... litt duskregn som falt nærmest rett ned og som ikke

var skadelig for noe annet enn frisyren.  To minutter senere skrudde noen på kranen... den uten

sparedusjhode. Joggedrakten gjorde sitt beste for å ta unna mest mulig. I 20 minutter holdt den stand

før den begynte å sige nedover hoftene mens den i en ikke så elegant striptease blottla en truse

som sant og si har sett sine bedre dager.

Og så startet hipsingen... For vi mennesker generelt har en klokketro på at hvis en bukse er for stor

så vil den passe bare vi heiser den opp og på plass et par tre ganger.

Mødre er ett klassisk eksempel på dette... De trekker til seg poden, og i ett enkelt håndgrep

stuer de guttungens skjorte ned i trusen og trekker buksen opp til ett sted like under armhulen,

så klapper de ham lett på stumpen og ber ham gå å leke.

2 minutter etter har det hele rast fra hverandre og mor må gjenta prosessen.

"Han nekter å gå med bukseseler, skjønner du," sier hun unnskyldene til nabofruen for liksom

å understreke at familien hennes ikke er uteliggere selv om det kanskje kan se sånn ut.

Og fordi poden nekter å bruke bukseseler må mor pakke ham sammen annethvert minutt gjennom hele

barndomstiden. Og det fungerer for så vidt greit helt frem til knerten blir tenåring...

Tenåringer vil nemlig ikke ha mors fingre ned i trusen uansett hvor gode og uskyldige intensjoner hun har...

Og resultatet er at det nå finnes en hel generasjon av nesten bukseløse gutter som ikke på noen som

helst måte er redd for å vise frem sin 200 kroners moteboxer med Simpson motiv.

Og strengt tatt er jeg egentlig glad for dette siden vi i fremtiden antageligvis vil bli spart for synet

av synlige rumpesprekker som titter opp over bukselinningen...

Unntatt når det regner og mitt supervannavstøtende regntøy henger hjemme på knaggen og jeg

er ute på tur med en hund i hver hånd og den tredje knytt fast til en hjørnetann.

Etter å ha stoppet fire ganger på to minutter innså jeg at det ikke lot seg gjøre å overbevise buksen

om å holde seg i ro rundt livet, så jeg gikk over til denne forunderlige gangen vi mennesker

har utviklet til bruk for akkurat disse situasjonene. Vi sprer bena, skyter ut rumpen og håper

at vi ved å vinkle kroppen i unaturlige positurer kan hindre buksen i å rase helt ned på leggene.

Det virker ikke, men vi prøver likevel...

Søkk gjennomvåt, lett irritert og halvt lei av livet vaklet jeg inn døren hjemme to timer senere.

Jeg freste til katten som dannet velkomstkomité i døren, gryntet til kaninen på badegulvet,

og sendte illsinte blikk i retning marsvinet som varslet min ankomst med høye og til dels klagende lyder.

Og så leste jeg gjestebok innlegget fra Anne.

"Uansett, tenker mye på dette selv, og min eneste erfaring er at ikke alle kan reddes,

men de som vi klarer å redde gir sol i hjertet."

Og så var jeg fremme ved det øyeblikket der jeg vurderte å sette henne til pynt på peishyllen.

For ja... livet med dyr kan være surt til tider. Man kan stå på natt og dag i fire uker for å redde

en skarve kanin, og sjansen for at det utvises noe takknemlighet fra kaninens side er lik null.

I mange tilfeller vil kaninens eneste reaksjon være å gnage ned døren din... eller en vinduskarm...

eller 24 potteplanter der 2 av dem var giftig slik at kaninen etter alt ditt slit likevel ender opp med å dø.

"Men de som vi klarer å redde gir sol i hjertet"

Ett realt tupp i baken var det som skulle til for å få meg til å se realiteten.

For realiteten er ikke syke dyr... realiteten er å se en liten spanielrumpe rase gjennom gresset

på jakt etter en gul tenninsball... realiteten er en varm retriever tunge som slikker deg mykt på

hånden eller en dachs som på slutten av dagen kryper inn i knehasene mens hun sukker fornøyd.

Realiteten er en bitteliten kaninunge som til syvende og sist ser ut som om den vil overleve

uker med medisinering og en kraftig forstoppelse, eller ett marsvin som uten å kny godtar og aksepterer

ett liv med bare ett øye.

Realiteten er en joggedrakt som ligger dryppende våt på badegulvet mens jeg sitter innpakket i en varm

morgenkåpe.

Ting går ikke alltid bra til slutt, men hvis vi hele tiden skal bekymre oss for slutten,

så går vi glipp av historien.

Så istedenfor å se på Labbetuss som døende, så velger jeg heller å se på ham

som fortsatt i live.  Og så setter jeg pris på det så lenge det måtte vare...

Skulle historien om Labbetuss få ett tragisk utfall så får jeg forholde meg til det når det skjer.

Akkurat nå er han i høyeste grad levende og en smule forbanna for kragen vi har tredd på ham

for å holde klørene unna sårene.

Han murrer høylydt bare ved synet av meg, men det spiller liksom ikke noe rolle.

Han kan være så sur han være vil... Jeg vet nemlig noe han ikke vet:

"Det er ikke en sjanse i havet for at han klarer å bite meg så lenge som han har den kjempeparabolen

rundt halsen"