Ettertanke

Nå i etterkant er det lett å tenke at jeg sikkert ikke skulle startet noe storstilt

redningsaksjon for MikroMårten og det er enda lettere å si at jeg skulle gått i gang med

sondemating istedenfor flasker, sprøyter og Gud vet hvilke andre remedier jeg brukte for å få

i ham maten.

Det som kanskje overrasker meg mest er at jeg ikke klandrer meg selv for at det ikke førte frem.

Jeg var sint, knust, fortvilet og periodevis hysterisk, men jeg sa ikke én gang at jeg burde gjort mer.

For faktum er at jeg levde og åndet for MikroMårten hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund.

Jeg gjorde det jeg kunne til det ikke var mer å gjøre.

MikroMårten spiste mindre og mindre utover dagen på lørdag og da kvelden kom sovnet han bare stille

inn i hånden min. Problemet er at når man har kjempet for ett dyr på denne måten, når man har våket tidlig, sent

og utover natten i flere dager, så oppstår det en tomhet når dyret dør... en forferdelig tomhet.

Det første jeg gjorde var å klistre melkekoppen opp og utover veggen mens  jeg i rent hysteri skrek

at dette var fullstendig meningsløst og unødvendig... hvor var flaksen, hvor var Gud, hvor var rettferdigheten?

Når jeg fulgte bruksanvisningen til punkt og prikke, så skulle han ha overlevd, skulle han ikke???

Etter å rast, grått og gått rundt meg selv i flere timer kollapset jeg på puten. Jeg våknet 1000 ganger utover

natten og hver gang snublet jeg ut på kjøkkenet for å blande ny melkeerstatning.

Det var som om han døde på nytt en gang i timen hele det første døgnet.

Når jeg nå har roet meg ned, funnet igjen sans og samling, så innser jeg at det er flere mennesker som har

vært viktige støttespillere igjennom dagene med MikroMårten, og at jeg ennå ikke har takket for at

de var der, at de støttet og forstod.

Først og fremst Robert. Min 13 år gamle sønn som med stor iver ikke bare matet MikroMårten, men

som også tok seg bryet med å lære å lage melkeerstatning. Robert som elsket den ørlille kattungen,

og kanskje i like stor grad som meg var i stand til å ha medfølelse med ham. For faktum er at innsiden

av MikroMårtens munn var ett makabert syn. Ingenting var som det skulle og selv en treåring ville

antageligvis reagert med avsky på den splittede ganen. Men Robert bare nikket rolig...

"Stakkars lille venn... det der ser ikke godt ut, men vi får gjøre vårt beste for deg..."

Jeg tar hatten av for Robert og hans levende engagement for MikroMårten...

Anne. Anne som støttet varmt oppunder meg både gjennom de gode og de dårlige dagene,

og som startet alle samtaler med: Hvordan går det med ham? Anne som viste at hun brydde seg

og som gråt med meg da han ikke lengre var blant oss.

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for å gjengjelde det hun opp gjennom årene har gitt meg av støtte

i alle de vanskelige øyeblikkene i livet mitt.

Og så til slutt Dorthe, Tor og de andre ansatte hos Petvett.

Dorthe som sa seg villig til å operere når og hvis MikroMårten klarte seg ti rundt 4mnds alderen,

Tor som  viste oss ett glimt av en omtenksom familefar som av personlige grunner

forstod hvorfor jeg nektet å gi opp kampen om MikroMårtens liv.

Kontordamen som har ett relativt enkelt navn som jeg likevel alltid glemmer... Ann-Kristin? Anne Grete?

og  Kathrin som var en av de første veterinærene vi snakket med om saken.

Jeg skylder dere alle en stor varm takk for dere i alle fall ga meg troen på at jeg kunne klare det,

uavhengig av hvor dårlig oddsene var for ett lykkelig utfall.

Med dette arkiverer jeg MikroMårten i hjertet mitt, vet at jeg aldri vil glemme den korte tiden jeg fikk med ham,

men innser at han -til tross for alle mine håp og ønsker- likevel ikke skulle bli en del av fremtiden min.

Christel