Fjuskepelsk.

Fjuskepelsk er en av disse kattene som kommer og går som han vil.

Han lærte tidlig å åpne dører, noe som var utrolig festlig

og hadde samme underholdningsverdi som en høybudsjetts action film.

Du ser med store øyne.

Sluker popcorn og dårlig festede løsnegler mens helten baner seg vei gjennom rødglødende lava,

vipper tre krododiller og en mannevond orangutang til siden for å redde verden og dama si...

Du sukker henført og slår hendene sammen i en matt applaus mens rulleteksten ramler forbi i raskt tempo.

Når du så har sett den, ja da er spenningsmomentet borte,

og en reprise er like kjedelig som å finne ut at kattedyret har åpnet døren til kjøkkenet

og akkurat nå står med hjørnetenna tredd inn i oksesteken.

Du vet at slaget er tapt for krokodillene, at brannskadene fra lavascenen begrenser seg til sot på nesen,

og at søndagsmiddagen blir nudler med billig middagspølse.

Ser du en ting mange nok ganger mister det litt av piffen.

Det spiller ingen rolle om alle vennene dine berømmer deg for ditt lette og artige syn på livet.

Sans for humor vil ikke hjelpe deg.

Det humoristiske aspektet ved en katt som river dodøren opp på vid vegg akkurat i det du har dradd ned sloggien 

og står klar til å manøvrere rumpen ned på doskålen er lik null og ikke fornøyelig for noen andre enn

slektstreffet som står fjetret utenfor døren og titter inn på deg.

Alle de smarte kommentarene som kunne senket pinlighetsgraden fra 10 til 2 henger fast i drøvelen

og du vet at dette kommer du til å få høre... leeeenge.

Så tenker du "pokkers katte" for første gang.

Og etter det blir ordene en vane.

De andre kattene tilber Fjuskepelsk.

Spesielt de to yngste -Mårten og Klara-Bella.

Beundringen funkler i øynene deres når han tar sats, hiver seg opp mot dørhåndtaket og full stjernestatus,

sparker døren opp med ett smell som runger i veggene og skråstiller bildet av bestefar.

Jeg ser mot Klara-Bella og retter en dyp taknemmelighet mot veterinær som i sin tid kastrerte Fjuskepelsk.

Ser for meg 44 kattunger av typen gatemiks som i fellesskap ikke bare er i stand til å åpne dører,

men også vinduer, kjøleskapsdør og kommodeskuffen med det rare i.

Men for alt i verden... Fjuskepelsk har sine gode sider, han som andre.

For det første så er han vår.

Dette er en ting vi setter utrolig stor pris på hver gang han ikke har spist opp søndagsmiddagen.

Han elsker lek, latter og moro. Ruller seg rundt i sofaen i ellevill glede når du klør ham på magen mens du tenker:

De klørene skulle vært klippet gitt...

Fjuskepelsk gir av seg selv. Fullt ut!

Når det kommer til ekte kos ligger han rett bak Labbetuss på top fem listen.

Dessverre ser vi altfor lite til ham nå i sommerhalvåret.

Han er for det meste ute.

Patruljerer rundt huset i stram givakt, freser til en forbipasserende Nala, skjemmes

og gremmes når han innser at hun ikke var naboens kranglevorne Mons.

Fjuskepelsk har to besynderligheter.

For det første: Navnet.

Han var opprinnelig døpt Pjuskepels, men det navnet gjorde Silje kål på i løpet av ett par tre dager.

Når du er tre år hender det nemlig at tungen slår krøll på seg.

Til tross for iherdige forsøk på å sende ordene ut i verden på riktig og fornuftig vis,

ja så hender det at noe går galt underveis.

Som førstegangsmamma er du vanligvis en slags levende autokorrektur.

Du lusker rundt hjørnene, snapper opp alle samtaler barnet fører med dukken.

Uten å være helt klar over akkurat hvor irriterende du er sier du med myk mammastemme:

"Det heter ikke 'mamma er en dut' det heter 'mamma er en dust'"

Det slår deg ikke ett eneste øyeblikk at dette gjerne er grunnen til at barnet heller kommuniserer med

leketøyssamlingen enn med deg.

På dager med høyt energiinnhold drar du toåringen opp på fanget og bruker 45 minutter på å få barnet til å si

Høyesterettsjustitiarius.

Ett ord du selv ikke er i stand til å skrive, men som sikkert vil gi poden genistatus i barnehagen...

når han får det riktig altså...

Men Silje var ikke vårt første barn. Hun var det tredje og derfor nærmest overlatt til seg selv når det gjaldt språkutvikling.

Som mor har du nemlig innsett at språket kommer av seg selv når barnet er klar for det.

Det som naturligvis ikke slo oss var at "Fjuskepelsk" gjerne var blitt ett

godt innarbeidet navn innen Silje hadde lært å uttale "Pjuskepels".

Og egentlig betyr det ikke så mye.

Pinlighetsgraden ved veterinærbesøk synker for hver gang.

Naturligvis er det ikke så trivelig første gangen.

Først har du et par tre forsøk på å uttale navnet... med talepedagogiske bevegelser naturligvis.

Deretter prøver du å stave det, men går i surr i det du runder første k'en.

For å unngå misforståelser og rot i veterinærens databaser får du til slutt utlevert

gul post it lapp, slik at du kan skrive det ned...

Du rødmer. Ser bort på samboer og spør: "Skriver vi det med én eller to k'er på slutten?"

Samboer himler med øynene og mumler noe ut munnviken.

Du hører ikke hva han sier, men evnene som tankeleser har ekspandert til full styrke og du hører:

'Det var det jeg sa. Vi sku' kalt ham Mons'

Du motstår trangen til å si 'Det heter ikke sku' rett og slett fordi du nettopp har snublet i staving av egen katts navn.

Fjuskepelsks andre særegenhet er halen.

Den starter veldig bra helt inderst ved haleroten.

Men ett par ledd uti er det som om den kommer på at den har glemt noe.

Den tar en dramatisk usving og styrer rett tilbake til utgangspunktet.

Det har ingen praktisk betydning, men ser unektelig litt snålt ut.

Livet med Fjuskepelsk har ikke alltid vært like enkelt.

Utallige potteplanter har gått med under hans usedvanlig lange trassalder.

Han har feiltolket meningen med gardiner, dørlister og til tider også antatt at en katts naturlige plassering under middagen

er ett sted midt mellom kjøttkaker og potetene

Men pyttsann... man lærer seg å leve med det meste.

Til og med Johnny som de første årene mente at Fjuskepelsk sikkert

var en straff for et eller annet skrekkelig han hadde gjort i ett tidligere liv er nå så smått begynt å myke opp.

Godtar ham som en naturlig del av familien og vil sikkert selge både

hus, bil og meget mulig også meg hvis det er det som skal til for å redde Fjuskepelsks liv.

Og jeg?

Jeg elsker ham av hele mitt hjerte og kan ikke se for meg livet uten ham.