Jeg vet ikke om det var meg, kattene eller gardinene selv som ble mest

overrasket da gardinstangen for en tid tilbake raste i gulvet, vekket de døde og sendte en tre fire katter

jamrende bortover kjøkkengulvet.

Festet til stangen hadde gitt etter for overmakten...

Kanskje ikke så rart tatt i betraktning antall katter som til stadighet har funnet nye og spennende

bruksområder for husets mange mystiske gjenstander.

En helt annen ting var at festene var kjøpt på Ikea...Vi betalte syv kroner for dem og det var derfor

ingen grunn til å tro at vi gjorde noe generasjonskjøp.

Noe vi var akkurat så klar over at vi faktisk vurderte å kjøpe flere... bare sånn for sikkerhets skyld.

Og det er faktisk det verste. Når du vurderer å kjøpe en ting, men ender opp med å slå det fra deg.

Det spiller ingen rolle om det er en tilbudsgenser, et par behagelige sko eller ett titalls gardinstangfester fra Ikea.

I det du har vurdert å kjøpe noe, men legger det tilbake i hyllen... ja da er du dømt til å angre i lang

tid etterpå. Genseren blir bare penere og penere... skoene blir til luftputer og gardinene ligger i en haug

på gulvet med ett halvt gardinstangfeste kunstnerisk dandert på hver side.

Man har flere valg i slike tilfeller. Man kan gå inn for en gardinløs tilværelse, og gi naboene fritt innsyn i

alle deler av livet og huset ditt. Du kan kjøpe nye gardinstangfester... eller du kan rett og slett

ta i bruk alternative løsninger... For eksempel den gamle spiralen som har lagt og mugnet

bort i en skuff de siste 8 - 10 årene.

"Den funker fint som en midlertidig løsning..."

Problemet er at ordet midlertidig er en noe vag beskrivelse som lett bety både 10 og 12 år

hvis alternativ løsning fungerer tilfredsstillende.

Og greit, jeg skal være den første til å innrømme at det ser litt snålt ut å ha vanlige fortrekksgardiner hengende

på tynn spiral. Kanskje først og fremst fordi tyngden av gardinene trekker spiralen nedover.

Dette problemet løste jeg til dels ved å slå inn en spiker på midten og så trakk jeg spiralen over denne.

Resultatet ble riktignok ikke helt vellykket siden spiralen nå er en evig påminnelse om mine første

år på barneskolen.

Tre år med en  frøken som hadde en hemmelig drøm om å utdanne en hel generasjon med folk

til bord-designere. En frøken som mente hun kunne gjøre verden til ett litt

triveligere sted ved å ikke lære oss å skrive, men derimot å tegne mil på mil med border rundt hele verden.

Ikke noe mer skjønnlitteratur rundt på alle offentlige toalettvegger, ikke noe "jeg hater Ivar" på siste

side i naturfagboken... Ikke flere surmagete avisinnlegg eller protester på hverken det ene eller det andre.

Hun ville blitt rørt til tårer over spiralborden min og antageligvis også startet en lang og kjedelig kamp

for å få den registrert som fredet.

Og innimellom tenker jeg at det kanskje hadde vært like greit. For som det er i dag, så er gardinene

under jevnlig terrorangrep fra en kattunge som har akkurat like lite respekt for gardinene

som han har for meg.

Hva mener du med at dette ikke er en klatrevegg?

Opp og over!

Så du kan stå på stol, men jeg kan ikke henge i gardin...?

Lita har virkelig vært ett kapittel for seg selv.

Han har fått meg til å tvile på meg selv og all den erfaring jeg mente jeg hadde når det gjaldt katter.

For teknisk sett så skulle det ikke være vanskelig å temme en kattunge. Teknisk sett skulle

det være plankekjøring å vinne tilliten hans med en skål mat og litt omsorg.

Men dengang ei... Det har vært ett skritt frem, to tilbake og det som har vært delt ut av poeng

har havnet på Litas side av poengtavlen.

Nå er jeg ikke den som gir opp i første omgang... Faktisk anser jeg meg selv for å være innehaver

av en stor porsjon tålmodighet når det kommer til katter, men akkurat denne lille knerten har lykkes i å få meg på randen av

fortvilelse flere ganger daglig.

"Du er håpløs," stønner jeg mot ham der han nok en gang ligger sammenkrøket under kjøkkenbenken

etter at jeg har håndmatet ham med en pose reker, en halv kylling og alt annet godt vi måtte

ha liggende lett tilgjengelig i kjøleskapet. "Jeg gir opp... Det finnes ingen vei inn til deg, gjør det vel?"

Og det er i disse tilfellene. Når han skjønner at han har dradd det akkurat litt for langt, at han strekker

ut dette halmstrået. Stikker hodet forsiktig ut fra ett eller annet tilfluktssted og snuser meg på hånden mens han

setter opp dette uskyldige blikket som er akkurat så bedårende vakkert at jeg med sikkerhet kan

si at jeg aldri vil gi ham opp.

At kampen om tilliten hans vil fortsette til han i alle fall tilsynelatende godtar at jeg

er sjefen, at mitt ord er lov og at han har å like meg enten han vil det eller ikke.