Jentene er omplassert:-)

Gjenforening

Jeg har så langt bare skrevet om omstendighetene rundt Aura og Lille Mys inntog i livet mitt.

Jeg vil nå gå litt nærmere i detalj på hva jeg ønsker videre for disse to absolutt fantastiske kattene.

Men siden min evne til å holde meg til saken er begrenset oppad til ca 10 linjer, så håper jeg på forståelse når

jeg starter med å fortelle litt om min egen situasjon når 2007 nesten helt umerkelig ble til 2008...

Siden min nyttårsaften var preget av jevnlige runder med oppkast og en følelse av å være dø eller i alle fall

døende, så var jeg ikke verre på det enn at jeg skrev ned mine siste viljer og ønsker.

Ikke på papir selvfølgelig... For dette ville faktisk krevd at jeg reiste meg for å hente skrivesaker...

Noe jeg ikke var i stand til før klokken for lengst hadde passert midnatt og rakettene utenfor var ferdig med å

forvandle dødsleiet mitt til ett inferno av uønskede lys og lyder.

Dette ble mer som ett slags mental testament som jeg regnet med ville bli plukket opp av

det digitale bakkenettet.

For det bakkenettet må jo ha en misjon utover det vanlige... Det må liksom kunne gjøre noe mer spetakulært

enn å sende fjernsyn siden fjernsynet har eksistert siden tidenes morgen og bakkenettet bare har

vært på alles lepper i ett år eller to. Og med tanke på alle dem som har hatt traumatiske opplevelser

som en direkte følge av installasjonen av den forbaska boksen, så er det nærliggende å tro at

dette er fremtiden og at vi snart vil kunne se direkteoverføringer av fotballkamper...

...fra Mars!!!

Hvorfor hvile hodet i egne hender når man kan hvile det i andres?

I alle fall... Mens jeg lå der halvt i koma og tenkte igjennom hvor mange mennesker som alt i alt

hadde stilt opp for disse kattene. Hvor mange som har strukket ut en hånd når nøden har vært

størst og hjelpen ikke i noe overskuelig nærhet, så gikk det opp for meg at ingenting er umulig.

Og med det tok jeg den knalltøffe beslutningen om å omplassere Aura og Lille My sammen.

For etter to uker med Aura og to dager med Lille My, så ser jeg helt klart at disse to er knyttet til

hverandre med usynlige bånd som verken bør eller skal brytes.

Og så hopper jeg tilbake to dager.

Til det øyeblikket der vi passerte dørstokken med Lille My og Aura fortsatt lå i kurven på

badet mens hun prøvde å komme til hektende etter siste ukes mageproblemer.

Jeg hadde for lengst klargjort ett annet rom til Lille My for å hindre eventuell smitte,

og jeg var fast bestemt på å holde dem adskilt til Aura var erklært 100% sunn og frisk.

Men det var før jeg visste om båndene... De båndene som gjorde at Aura til tross for sykdom

og elendig almenntilstand umiddelbart reagerte på Lille Mys spede rop fra buret.

Før Aura besvarte ropene, karret seg ut av kurven og skrapte forsiktig på baderomsdøren

i ett håp om at noen ville åpne den slik at hun kunne gjenforenes med sin søster.

Det er i sånne øyeblikk jeg blir rådvill. For jeg var fullstendig klar over faremomentet,

men samtidig så følte jeg at Aura trengte My like mye som My trengte Aura.

Og med det var beslutningen tatt...

Og til tross for at jeg vet at det ikke er anbefalt, til tross for alt jeg har sett, lest og hørt,

så valgte jeg å sette Lille My på "forebyggende" antibiotika kur.

Det er ennå litt for tidlig å si noe om Lille Mys helsetilstand og gemytt, men det jeg kan si er

at hun -i alle fall tilsynelatende- er en tro kopi av sin søster.

Mild, forsiktig, kjærlig og takknemlig for å være i hus etter flere uker på rømmen.

Og alle mine betenkeligheter med å føre disse to kattene sammen forsvant da jeg i de tidlige

morgentimer kom ut på badet og fant dem sittende sammen, bøyd over samme matskål,

mens de malende forsynte seg med den ene munnfullen etter den andre...

"Aura spiser igjen," ropte jeg ut, men fikk ikke annen respons enn ett bjeff fra Tiril som stod

på utsiden av badedøren og trodde jeg inviterte til en ny og spennende lek.

Men uansett... For meg var dette løfter om vår, sommer og Auras nye start på livet.

Hun hadde stridd sykdommen og markerte begivenheten ved å meske seg med alle godsakene

hun de siste dagene har vært for syk til å ense.

Og til tross for at min egen mage fortsatt er i opposisjon mot alt som kunne finne på å komme ned i den.

Til tross for at jeg sov meg inn i det nye året, til tross for at det fortsatt kjennes som at noen har vrengt

meg med innsiden ut, så kunne ikke 2008 fått en bedre start.

Aura i de tidlige morgentimer.