|
Høstskog
Jeg elsker høstskog... Klorofyllet har falt av bladene, bladene har falt av trærne, og blandet med alger, tang og tare rykker denne massen rett inn på ti på topp listen over farlige elementer i skog og mark... For ikke å snakke om mosen som gjennom fire fem våte sommermånder har samlet nok regnvann til at man faktisk kan bli utsatt for vannplaning dersom man prøver å gå nesten oppreist i litt for høy hastighet.
Når jeg nå for første gang setter ord på min kjærlighet til høstskogen, så virker det naturligvis bare deprimerende, og jeg kan ikke annet enn å stusse litt over egen intelligens og evne til å tenke logisk.
Men på den andre side... mens alle mine sambuere i bygden Trengereid sitter hjemme i sofakroken med kaffekoppen i den ene hånden og ett halvveis oppbrukt kryssord i den andre mens de stønner over at livet er så kjedelig, så har jeg skogen til fri og egen disposisjon... Jeg trenger ikke å bekymre meg for å ramle uvørent ned en skråning i påsyn av andre, og jeg trenger heller ikke bry meg så mye om at forbipasserende grantrær til stadighet napper hårlokker ut av min sirlig oppstrammede hestehale. Og fremfor alt: Hundene elsker det...
Men helt ufarlig er det likevel ikke å være naturbarn... Retningssansen min skulle vært på service for flere år siden og av den grunn hender det at jeg kommer ned til sivilisasjonen igjen på galt sted. Når dette skjer har jeg to valg. Jeg kan enten krabbe opp skråningen og inn i skogen igjen, eller så kan jeg følge veien. Følger jeg veien så er det ingen tvil om at det -uavhengig av vær- vil dukke opp møtende fotgjengere... vanligvis iført grand galla antrekk med hår som både lukter og lyser Elnet Hårspray lang vei.
Hadde disse menneskene enda hatt folkeskikk nok til å gå videre som om de ikke hadde sett meg så hadde det vært én ting... men det virker som om min nye, litt spennende hårformasjon og grønskekledde jakke inspirerer folk til å stoppe for å slå av en prat.
Det er virkelig ikke noe kjekt å lukte sur myr i samtale med andre, og samtalen blir av den grunn vanligvis fryktelig enveiskjørt fordi jeg er opptatt av å -for det første- holde en viss avstand til vedkommende og -for det andre- forbanne den samme høstskogen som jeg tyve minutter tidligere hadde elsket så høyt at jeg til og med fant det for godt å legge meg ned i den
Vanligvis er jeg ikke så frittalende som jeg er her på hjemmesiden, men det hender likevel at jeg slipper løs kommentarer som får ryggraden til å skjelve lang tid i etterkant.
"Du må virkelig ha meg unnskyldt, men jeg må gå nå. Jeg har barnåler i trusen og når jeg tenker meg om så kjennes det ut som om maurenes samlede elitetropper har startet byggingen av en liten villa på høyre rumpeball."
Den absolutt eneste fordelen med sånne kommentarer er at man slipper å forholde seg til flere avslutninger på samtalen. Du vet disse menneskene som alltid skal si bare én ting til før de går videre, og når de har sagt dette så er det én ting til og en ting til... helt til man begynner å tenke at det hadde vært greit å ha med en campingstol og gjerne ett telt... For ikke å snakke om middag, kvelds og ett par tre mellom måltid.
Folk går faktisk når man har bragt rumpeballen inn i samtalen. Og de går i ett imponerende tempo!
Ellers kunne jeg konstantere at Tiril etterhvert har fått en rimelig god dreis på skogen. Hun har lært at bakkeskrens ned bratte skråninger er moro, men at det kan være en fordel å velge skråningen med omhu.
På fjell er hun uslåelig. Uten å ha så mye som én enslig naturlov å støtte seg på spaserer hun ufortrødent opp steile fjellvegger med 90 graders helling.
Men det har vært godt å se denne utviklingen siden jeg på ett tidligere tidspunkt anså henne for å være fullstendig uegnet for turer i ulendt terreng fordi hun til stadighet snublet i gress, egne ben, kvister, kvisters kvister, småstein, blåbærlyng og andre idiotisk plasserte naturfenomen.
Når jeg ser tilbake er kanskje ikke det største mirakelet at hun har lært seg å håndtere tøff urskog, men at hun faktisk overlevde mange av turene vi har lagt ut på i løpet av det siste året.
Men det er en helt klar forskjell på Marco og Tiril. Tiril ser seg rundt og bedømmer situasjonen før hun tar ut og gjør skogen til sitt domene. Marco har en langt enklere livsfilosofi... Han bare løper! Skulle så være at han -som i likhet med meg har en forkrøplet retningssans- feilbedømmer plasseringen av ett tre så har han løpt det over ende lenge før jeg rekker å rope 'varsko her'.
Men én ting har de felles... Begge elsker høstskogen fordi antall sølehull har ekspandert fra 12 til 244, og fordi lukten av myr får nesehårene til å krølle seg lekent innover i nesen på denne årstiden.... Og selvfølgelig barnålene... for det er kjekt å kunne ta med seg souvenirer hjem til stuegulvet slik at Johnny og ungene får ett innblikk i alt det kjekke naturen har å by på.
Ellers venter vi i disse dager kattunger, og selv om jeg gleder meg, så kan jeg ikke annet enn å stille meg selv spørsmålet: Hvordan blir det å selge dem? Vil vi anse noen til å være god nok for dem, og hvilke krav skal vi stille til eventuelle kjøpere?
Og så har vi Silje som lever og ånder for dyrene. Silje som har rast ned i full knestående for hver kaninunge som har flyttet i løpet av sommeren. Kaninunger er søte, men faktum er at de bor ute og de ble derfor ikke den "naturlige" delen av hverdagslivet som kattunger gjerne blir. Det hender jeg lurer på hvor gjennomtenkt denne parringen var, men jeg antar det bare er helt vanlige fødselsnerver og at alt vil bli mye bedre når vi ser at alt går bra med mor og barn.
For en uke siden mistet vi Ballade og jeg er på langt nær kommet meg over sorgen, og selv om jeg sier til meg selv at dette er livets gang så svir det langt inn i sjelen og jeg tenker stadig oftere at jeg sikkert burde fått fastmontert en pacemaker som kunne hamre liv i hjertet mitt når disse tingene skjer.
Så av den opprinnelige gjengen på 12 har vi nå følgende igjen: Raballder, Balltus, Gizmo, Ella, Sjokella, Salmonella, Mozarella og Bella. Snøball, Labella, Ballett og nå sist Ballade har falt fra, men det går ikke en dag uten at jeg kjenner dette lille stikket som sier at sorgen blir verre for hvert år som går og at jeg aldri noensinne vil ta i hus ett burdyr igjen.
Til tross for dette så har jeg tatt avgjørelsen om å beholde to av sommerens kaninunger. Plump har funnet sin plass blant de voksne kaninene og for meg blir det uetisk å rykke ham opp fra flokken og sende ham ut på egne eventyr. Ergo: Plump blir boende!
Dumbo vil bli omplassert når og hvis jeg finner riktige hjemmet for henne
... mens min lille pleiepasient Herkules blir værende til Dovre faller. Dette er litt av egoistiske hensyn, litt av hensyn til en eventuell kaninkjøper og veldig mye av hensyn til Herkules selv. For Herkules fikk ingen god start på livet. Han hadde problemer med øynene fra dag en og burde sikkert bare blitt offer for den naturlige utvelgelsen. Den som sier at de svakeste dør...
Men til tross for at moren avviste ham, til tross for at hun trampet på ham, til tross for at øynene klistret seg sammen hver eneste dag, til tross for en kraftig forstoppelse... til tross for at jeg erklærte ham død eller døende en gang i timen så fortsatte han å kjempe.
Jeg har vært borti mange kaniner, men denne viljestyrken har jeg bare sett én gang før... hos Herkules bestefar Snøball.
For i Herkules ser jeg en reinkarnasjon av Snøball, både i gemytt og utseende. Han har dette halvt forvirrede uttrykket som forteller meg at han faktisk vil være i stand til å trives i fangenskap så lenge som han blir gitt en mulighet til å få være en del av familien. Men på den andre side så kjenner jeg lusa på gangen. Kaniner som er helt eller delvis oppfostret av mennesker vil stort sett aldri tilpasse seg livet i kaninflokken. Jeg så det med Snøball, jeg så det med Ella og jeg aner tendensene hos Herkules.
De foretrekker menneskelig selskap rett og slett.
Jeg vil ellers understreke at jeg er klar over at denne siden er fylt til bristepunktet med veldig mange og til dels veldig store bilder, og at den av den grunn vil laste noe tregt for dere som ikke har bredbånd. Dette kan jeg bare beklage, men jeg følte for å legge ut noe annet enn frimerker til en forandring:-)
Avslutningsvis vil jeg legge ut enda ett par bilder som liksom ikke helt fant sin plass i teksten, men som likvel gir meg en god og varm følelse når jeg ser på dem.
Dette likte jeg av den enkle grunn at det ser helt manipulert ut. I mine øyne ser det ut som om jeg har klippet Tiril ut og plassert henne på en helt ny bakgrunn, men selv vet jeg at dette ikke er tilfellet...
Og så ett bilde av Marco i frisk trav i vissent gress...
Oversiktsbilde som ikke på noen som helst måte viser hvor mye svette jeg har ofret for å komme helt opp hit. |
