2,3 sekunder tok det meg å falle for Ivan.

På 2,3 sekunder hadde jeg i tankene plukket ham opp, båret ham ut i bilen, inkludert ham i livet vårt og faktisk også rukket å be om unnskyldning for at jeg i gårsdagens samtale med Anne kom i skade for å si: "Jeg liker ikke hvite katter... De er liksom så bleke og kjedelige..."

For Ivan er veldig mye rart, deriblant døv, men han er langtfra blek, og han er i alle fall ikke kjedelig...

Men så kommer dette spørsmålet snikende: "Hvem, om noen er villig til å ta på seg den enorme oppgaven det er å ta på seg ansvaret for en fullstendig døv katt?" Når verden vrimler av sunne, friske, seende og hørende katter, hvorfor skal man velge en som triller sidelengs i rent sjokk når det plutselig går opp for ham at du står rett ved siden av ham?

Hvorfor skal du velge en katt som 10 av 10 kattebøker advarer deg mot? Hvorfor skal du velge en katt som fører med seg så mye arbeid, så mye bry og bekymringer.

Og svarene glimter med sitt fravær...

Hadde Ivan vært en premie i en eller annen tivolibod, så hadde han lagt i en bøtte under disken. Gjemt bort sammen med alt det andre pøet man egentlig ikke hadde tenkt å vinne da man kjøpte for 2500 kroner i lodd fordi poden på død og liv ville ha en King Size Ole Brum ...

Ivan er med andre ord ikke "noe å trakte etter" og jeg kan i farten ikke komme opp med én eneste grunn for hvorfor Ivan bør være førstevalget... Men etter å ha møtt ham, etter å ha sett ham inn i øynene, etter å ha holdt ham tett inntil meg og hørt ham male fornøyd mot kinnet mitt, så kan jeg ikke annet enn å tro at det finnes noen der ute som vil ta i mot ham.

Ikke av medynk, men av kjærlighet...

Hvis du vil vite mer om Ivan så ta kontakt på tlf: 55191018, 918 40 891 eller på epost: kontaktoss@ragdolls.no