Etter å ha erklært meg selv død eller døende gjennom store deler av påskeferien tok jeg i dag de første tapre skritt ned trappen og inn i stuen. Konstanterte med en viss begeistring at ungene -utrolig nok- ikke hadde klart å sette til livs mer enn omtrent halvparten av påskegodtet, og at resten stod helt uten tilsyn på stuens kjøpmannsdisk...

Halvt i svime, med restene av feberen hengende i bakhodet, en viss galgenhumor og absolutt ingen respekt for ungenes eiendom, bukket jeg lett for restene av en gammel Yucca palme, ba pent om å få kjøpe ett par sure dødningehoder, fire lakris og en sjokolade eller to.

Jeg tolket plantens vennlig utstlåtte blader som "forsyn deg selv" og gikk til ett fullstendig hensynsløst angrep på påskeegget.

Slikt straffer seg...

Og syndefloden lot heller ikke vente på seg. Allerede to timer senere kunne jeg til min fortvilelse konstantere at pc'n var død... at jeg ikke hadde sikkerhetskopier av noe annet enn bildene og at jeg var rundt regnet tre skritt fra å begå selvmord ved å hamre hodet i tastaturet...

Og her er det viktig å forstå ett par ting...

Noen mennesker ser på pc'n som en hobby, eller som en slags litt ustabil kaffetrakter som trakter kaffe når og hvis den finner det for godt... Andre mennesker ser på pc som ett nødvendig hjelpemiddel, eller ett nødvendig onde. Noe som i og for seg er to sider av samme sak...

Jeg så på pc'n som mitt fjerde barn...

Ett barn som der og da hadde kontrollen over stort sett hele livet mitt. Avtalebøker, adressebøker, bildene mine, alle brev jeg hadde sendt eller mottatt i løpet av de siste fire årene.

Fire år... Fire år av livet mitt var tapt... trodde jeg...  Eller vel, egentlig så trodde jeg ikke det.

For når du har hatt pc en stund, så lærer du triksene. Du lærer hvordan du kan lese fra tilsynelatende døde pc'er og du lærer at hvis alt annet svikter så finnes det alltid en høyteknologisk metode som heter "putt hardisken i zip-lock pose, og posen i fryser'n".

Det foregår en del diskusjoner rundt denne metoden. Det diskuteres riktignok ikke hvor smart det er å putte følsomme datakomponenter inn på -18 grader, men hvorvidt man faktisk klarer å få 2 eller 12 minutters ekstra levetid ut av hardisken ved å la den ligge der i en time...

1 time senere stuet jeg en iskald hardisk tilbake i pc'n og kunne til min store glede hente ut de siste års mail. Deretter fikk jeg ut både dokumenter og ett par andre ting jeg følte jeg ville trenge i mitt nye liv med min nye pc.

For ja... Mens jeg kjempet for Compaqens liv med nebb og klør, hadde storebroren hennes kommet i hus. Men selv om nye pc'er er flotte og raske... og selv om det burde være en fryd og en glede å få åpne esken og kjenne nypc lukten -man skal være rimelig nerd for å kjenne den- så var det for meg ett vemodig øyeblikk.

Jeg slo av gamla for siste gang... Flyttet henne unna veien slik av storebror skulle få plass.

Det var en grusom stund og der jeg satt midt i ett skrud av kasser, bruksanvisninger på tegnspråk og ett halvt ledningskaos så kunne jeg ikke dy meg... Jeg sang Barbra Streisands 'Memory'...

Etter en full influensa-uke så ga jeg meg altså i kast med sang. Ikke husket jeg mer enn ca halvparten av ordene og tonedøv har jeg alltid vært, så allerede etter fire strofer kom de første oppfordringene om å legge sangen på hyllen... For godt!

Jeg bare sier det... Hvis jeg noen gang finner det for godt å skrive bok så kommer det til å rulle hoder.

Tenk å nekte meg gleden ved å fremføre en liten avskjedshymne til pc'n min... Sukk...

Men nå var det ikke pc'n jeg egentlig skulle fortelle om.

Jeg skulle fortelle hvordan det har gått videre med Athena.

For det første... Responsen har vært overveldende... Det har haglet inn med mail fra hele Norge, og selv om bare de færreste sa seg villig til å ta henne inn så har det vært en lang rekke mennesker som har ønsket alt det beste for henne.

Jeg hadde opprinnelig planer om å svare alle, men jeg er nødt til å se meg slått av tidsmangel.

Det ble rett og slett for mye, så jeg vil istedet nøye meg med  å rette en generell takk til alle som har ønsket oss lykke til med omplasseringen.

Og mandag i forrige uke fikk Athena sitt nye hjem... Det var med litt blandede følelser jeg ga henne fra meg. Mye fordi jeg følte ett ansvar for henne ovenfor ny eier... Med Athena så vet man nemlig aldri... Kan komme telefoner fra sint politi som krever at jeg kommer inn til avhør fordi Athena har spist eiern sin... eller fordi hun har spist pensjonisten i nabohuset... eller hele den ene husveggen... eller ett eller annet fredet villdyr...

Det er ett hav av muligheter og jeg har forestilt meg dem alle sammen.

I alle fall... lang historie kort siden jeg fortsatt er litt redusert etter feber uken min.

Athena kom i retur.. Men det var ikke Athenas skyld!

For Athena har vært en engel og hun har ikke spist noen av de tre kattene hun har vært bosatt med i løpet av den siste uken.

Faktisk så har ny eier rost henne for å være en kjærlig og god katt med ett festlig gemytt. Hva som ligger i 'festlig gemytt' skal jeg ikke spekulere så veldig i, men det høres veldig positivt ut.

Men ny familie stod klar og ventet.. Denne gangen ett samboerpar med to kastrerte hankatter.

Og jeg har tro på disse menneskene, og på de to hankattene. Jeg har tro på at Athena hos dem vil finne den roen hun trenger til å finne sin plass i verden.

Så nå krysser vi fingrene på nytt. Og til dere som fortsatt står på Athena listen: Dere rykker stadig lengre fremover i køen:-)

Når det gjelder Lita så har han fått navnet Todd fordi han er så... så... eh han er egentlig ingenting, han bare ser ut som en Todd .. Trenger alt mulig å ha en grunn?

Todd er i dag som kattunger flest, litt hyper, litt trøtt og sliten, litt kjælen og veldig Athenas sønn...

Han har arvet morens størrelse og hennes nesten ugjennomtrengelige mur av muskler.

Han har de samme klørne og den samme elegansen... Han er fire månder og husets skrekk!

Men han er også kattunge., og det er svært lett å ha sympati med ham, og av den grunn godta at han for 12 gang sender fredsliljen baksende i gulvet eller når han sliter husets gardiner med tilhørende gardinstenger ned fra veggen for 5 gang... den dagen.

Det er lett å godta det meste når det gjelder Todd. For det var øyeblikk der vi lurte på om han ville la seg temme. Om det ville komme en dag der vi med hånden på hjertet kunne si at dette var en katt som var egnet for sameksistens med mennesker i det hele tatt.

Svaret er at Todd er egnet... Han er ikke bare egnet, men faktisk veldig godt egnet.

For selv om han fortsatt føler denne litt frydefulle spenningen og er litt småengstelig i samvær med oss mennesker, så drives han samtidig frem av en grenseløs nysgjerrighet som så langt har kostet ham tre liv.

Han har -uten overdrivelse- gått på nesen først ned i doskålen, stukket halve hodet inn i vedovnen for å ta flammene i nærmere øyesyn og latt det gå ekstrem-sport i å plage husets tre andre huskatter... Pensjonistene... De som ikke lar seg pille på nesen...!

Hva som skjer videre med Todd er litt usikkert.

For joda... jeg har gjentatte ganger sagt at jeg overhode ikke ønsker en sjette katt.

At jeg har mer enn nok med de 5 vi har. Men samtidig så ser jeg tilbake på dager, uker, månder med steinhardt arbeid... Jeg har gitt alt i kampen for Todds tillit, og jeg har omsider vunnet den...

Er det verdt å sette det hele på spill ved å omplassere ham til ett hjem der han kanskje eller kanskje ikke vil trives? Jeg har prøvd å kontakte forstå-seg-på'erne for å høre hva de tror.

Og så langt har jeg fått svaret: La ham bli... Hvis han har funnet trygghet, så la ham bli....

Det er nemlig bare én ting som er ganske sikkert i denne saken, og det er at han ikke vil bli noe bedre av at jeg sender ham avgårde til ett fremmed hus, til fremmede mennesker, nye lukter og en seng som ikke er hans.

Todd med drikkeautomaten innkjøpt med det mål for øyet å holde Todd ute av do!

Avslutningsvis vil jeg bare skylde alle skrivefeil og dårlig formulerte setninger på årets influensa.

Kommer sterkere tilbake når hodet er falt på plass igjen.