Sett nummer to med etterlysningsplakater ligger nå trykket og ferdig laminert foran meg på bordet.

For i motsetning til en del av de dommedagsprofetene jeg omgir meg med, så er jeg på ingen måte

villig til å innse at slaget om Fjuskepelsk ble vunnet av en bil, rev eller desillusjonert hoggorm...

For det første... Det finnes ingen lik!!! Biler etterlater ett kadaver... en sørgelig rest av det som en gang var en høyt elsket katt... Her er det ingen rester. Og ett gammelt teppe, muligens persisk, som har lagt der siden tidenes morgen viser helt klart at renholdspatruljen ikke har snublet over seg selv i iveren etter å holde Trengereid pent og ryddig. Det er med andre ord ingen grunn til å tro at de kom stormende i det den påståtte bilen traff min elskede katt og jeg ble stående igjen i ett ingenmannsland der et skiftende skydekke av håp og motløshet styrer hverdagen.

'Fjuskepelsk lever,' freser jeg mellom sammenbitte tenner mens jeg fører nøye liste over dommedagsprofetene... De som ikke deler min tro og som av den grunn fortjener å dø....

Fjuskepels lever og jeg skal finne ham...

For selv om vi i dag har flere katter enn vi noensinne har hatt så letter det ikke savnet. Faktisk blir det tyngre fordi jeg hele tiden blir stilt overfor spørsmålet: Hvor mange katter har du egentlig?

"Jeg har åtte katter..." svarer jeg bastant og i øyekroken ser jeg hvordan øvrige familie driver

frenetisk fingertelling for å få det regnestykket til å gå opp.

En for Labbetuss, to for Nala, tre for Mårten, fire for Klara-Bella, fem for Will, seks for Bree og syv for Todd... Eller når sant skal sies så er det ikke alltid de husker på ham heller.

"Jeg har åtte katter, men én av dem er savnet..."

Ett utsagn som faller i god jord hos folk flest inntil de hører at han har vært savnet siden juli. Ny fingerkalkulering... August, September, Oktober... eh vi er i Januar, ikke sant? Kanskje på tide å innse at...

Oh Vantro!!! Nei tenk for at han er ikke død. Han er ikke så mye som litt forkjølet en gang til tross for at han har gått ute i rundt regnet 6 mnd. Noe har skremt ham fra å komme hjem og det ville sannelig ikke forundre meg om det var din negative holdning som er grunnen.

Jepp... Fjuskepelsks forsvinning har gjort noe med psyken min, og håp og motløshet er ikke det eneste som går hånd i hånd. Optimisme og riv ruskende sinnsykdom kommer ruslende like etter.

Og i disse dager vurderer jeg å kontakte en dyretolk.

Men før jeg går til det skrittet må jeg være sikker på at jeg vil slå meg til ro med svaret. Jeg må vite at jeg fullt ut vil godta beskjeden uavhengig av om den støtter optimismen min eller ikke.

Men utover Fjuskepelsk forsvinning så har det skjedd en hel del i katteflokken. Todd (Athenas sønn) har vokst opp til å bli en flott ung katt. I en alder av ett år veier han i overkant av 6 kilo... han er langstrakt og beveger seg med en pumas smidighet. Men til tross for størrelse og skarpe klør så har han ett fantastisk gemytt. Han setter riktignok Nalas begeistring og min tålmodighet på prøve i sine spede forsøk på å overta tronen, men alt i alt så er han en stabil og elskelig katt som i skrivende stund ligger og velter seg rundt på fanget mitt. Ett soleklart bevis på at det ikke er noe i myten om at en katt ikke vil bli tammere enn den er ved 10 ukers alderen.

Han er riktignok ikke 100% fortrolig med oss alle sammen og han går fortsatt i dekning når det kommer fremmede, men sånn som nå... Når det bare er ham og meg... huset er stille... og bossbilen fortsatt er to timer unna så er det ikke mye som vitner om hvor redd han til tider kan være.

Ellers har Mårten påbegynt sitt nye liv som kastrat, og som avløser har vi fått inn Will Smith fra Seierø's Ragdoll i Danmark. En litt nervepirrende opplevelse som jeg ikke er sikker på om jeg vil gjøre igjen med det første. For det har seg nemlig sånn at når man skal importere en kattunge fra Danmark så må dette gjøres i tidsrommet 12 uker til 3 månder. Det vil si i løpet av de tre, fire dagene fra katten fyller 12 uker og til den trår over terskelen og blir uimporterlig med sine 3 mnd. Den blir riktignok ikke helt uimporter-bar... Det bare koster det tredobbelte og tar  rundt 6 mnd sånn at katten ikke nødvendigvis er så mye kattunge lengre når du omsider får den hjem.

Men i alle fall... Jeg hadde hatt ett godt øye til Will i ett par uker... hadde sett på bildene av ham minst 100 ganger før jeg omsider tok mot til meg og skrev ett brev til Dorthe der jeg først og fremst spurte hvordan språkkunnskapene hennes var. Kan du norsk? Kan du engelsk? Noe mulighet for at du forstår svensk?

Når jeg så fikk bekreftet at hun behersket alle de nordiske språkene, muligens litt tysk og i alle fall engelsk så var det klar for forhandlingene som i stor grad foregikk ved at jeg knelte sønder og sammen og nær sagt tryglet henne om å la ham flytte til oss og hun nikket og sa at det sikkert kunne gå greit.

Og så stod vi i tidsklemma... For når avgjørelsen var tatt så var Will allerede 11 uker. Vi hadde vel en uke på å samle sammen papirene, søke Mattilsynet -som hadde 14 dagers behandlingstid- og hente nurket hjem.

Jeg kan bare si det... Hadde det ikke vært for at det ble jobbet overtid både på Mattilsyn og i det Seierøske hjem så hadde ikke Will vært her i dag.

I tillegg til Will så beholdt vi altså Bree fra sommerens kull. Og med disse to i tet startet en helt ny tidsregning.

"Dagen der rasekatter fikk intelligens"

For jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har hatt noe særlig tiltro til rasekattenes evne til å klare noe mer enn å huske hvor matskålen står fra måltid til måltid. Men med Will og Bree så innså jeg for første gang at de har evnen til å trekke slutninger. Bree kan for eksempel åpne dører... Hun lykkes riktignok ikke alltid for som Sarah påpekte: Mamma, Snusken sitter på dørhåndtaket og er småforbanna for at hun ikke veier nok til å få det ned....

For Bree er ikke bare Bree. Hun er Snusken, Snuskeline, Snuskebassen, Bushy og en hel rekke andre stupide navn som har dukket opp i kjølvannet av at jeg mot ungene og Johnnys ønske ga henne navnet Clueless Bree.

"Bree?"... Som i osten eller som i en fullstendig feilslått forkortelse for: Beklager, men jeg har hatt så mange dyr at jeg har brukt opp alle verdens dyrenavn?"

La meg bare få sagt det: Clueless Bree har så langt ikke fremprovosert noe i nærheten av de samme reaksjonene som Råttfångarns Mysige Mårten. For Mårtens navn slår bena under både veterinærer og apotekansatte...

Jeg har personlig sett dem knele ned bak disken i krampelatter. Noen av dem unnskylder seg og beklager det på det dypeste mens restene av fnis og knis fortsatt strømmer ut av nesen, mens andre bare kapitulerer og forklarer at når man er vant til å håndtere resepter utskrevet til Dorothea Frydenbø, så er det det litt uventet når mottakers navn inneholder både Råttfångar, Mysig og Mårten skrevet med Å.

Ellers hadde Labbetuss en grei sommer. Vi startet Frontline behandlingen tidlig og opplevde bare ett enslig flåttbitt. Barberte området umiddelbart og smurte på enorme mengder med Fuciderm flere ganger for dagen. Såret vokste til rundt 6 cm i diameter før det krympet og forsvant. Utover det så er han blitt merkbart dårligere i ben og rygg. Humøret går opp og ned og på virkelig dårlige dager så biter han hardt og der han måtte komme til.

Han har mer eller mindre flyttet ut fra Sarahs rom og jeg kan ikke annet enn å lure på hvorfor han nå prøver å distansere seg fra henne... Men igjen... Det er disse tankene og spekulasjonene som er årsak til fire bøtter og ett badekar med fullstendig bortkastede tårer.

Så vi avventer.... følger med og hvis vi ser at de dårlige dagene blir flere enn de gode så får vi ta eventuelle vemmelige avgjørelser da...

Akkurat nå sier jeg meg fornøyd med at dyrene er sunne og friske, at flokken fungerer godt sammen. Det mangler riktignok én, men jeg er overbevist om at jeg på sikt i alle fall vil finne ut hva som skjedde med ham.