Ragdollbarn og en lite vellykket oppkjøring.

Historien bak dette års Ragdoll kull starter en søndag. Nærmere bestemt dagen etter årets rebusløp der vi seilte inn på en imponerende femteplass, bare slått av fire biler som faktisk har en viss forståelse for det vi vanligvis bare referer til som Norsk sidemål.

Det hadde egentlig ikke vært så farlig hvis det ikke hadde vært for at jeg med en soleklar tro på meg selv og mine evner som rebusløser faktisk hadde skutt skinnet, solgt bjørnen og begått en hel del andre ordtak som går stikk i strid med jantelovens paragraf  7: Du skal ikke tro du duger til noe!

Noe som liksom ble ett slags gjennomgangstema denne sommeren uten at jeg skal gå så veldig i detalj på disse tingene helt ennå...

I alle fall. I ly av ett tapt rebusløp fulgte det fest på lokalet og en flunkende ny flaske med vin som jeg utover kvelden brukte til å drukne mine sorger i vel vitende om at Klara-Bella hadde termin og at jeg når som helst kunne bli kalt hjem til klipping av navlestreng, vasking av blod og andre uhumskheter som faktisk ikke virker så ille i det verden ligger innhyllet i ett rosa slør og promillen tilsier at det siste man bør gjøre her i verden -nest etter å kjøre bil- er å delta i småbarnsfødsler av det ene eller det andre slaget.

Men lykken stod den dumme bi og da jeg ut på natten fant det for godt å tråkke inn døren hjemme så lå Klara-Bella fortsatt i kurven... uanfektet og uten synlige tegn til å skulle føde noen gang snart.

"Noen gang snart," var i følge Klara-Bellas tidsregning ikke før neste morgen. Rundt 7 hvis jeg ikke husker helt feil... Det startet med ett par høye vræl og fortsatte med å bli den lengste dagen i manns minne.

Og bare for å ha sagt det: Det står respekt av innsatsen min den dagen!

For mens vannet (eller i alle fall noe som ligner) gikk og det første lille hodet tittet ut på verden gjennom blinde øyne så stod jeg last og brast ved Klara-Bellas side mens jeg i likhet med henne lurte på hvordan så mange poeter har klart å få så mye vakkert utfra en så til de grader lite romantisk opplevelse som det en fødsel faktisk er.

Oh hvilket mirakel....

Sorry folkens! Jeg er ikke i stand til å se det... Ikke dagen derpå med restene av en flaske hvitvin hengende i blodomløpet i alle fall.

Katta hylte på rettferdighet og epidural, jeg hylte på varmt vann og håndklær fordi jeg har sett litt for mange Hollywood filmer og dermed er av den oppfatning av at disse to ingrediensene er ett must i absolutt alle vellykkede fødsler. Tre svette minutter senere lå den aller første lille knerten tett inntil sin mor og var akkurat det mirakelet han fortjente å være.

Men om nr 1 som senere viste seg å være Billy var av de kjappe, så lot nr 2,3 og 4 vente på seg, og vi var faktisk tett oppi midnatt før jeg kunne rette ut stive knær og gå i gang med opprydningsarbeidet som bestod i å rydde den litt forvirrede mammapusen ut av bidéet og ned på den dynen som skulle være mitt sitteunderlag, men som utover i fødselen hadde vist seg å bli en foretrukket fødekasse.

Etter å ha konstantert at Klara-Bella hadde kontroll på morsrollen og at kattungene faktisk hadde forstått at det eneste som kreves av dem var evnen til å henge seg fast i mammas melkevei, så var det duket for dagens første måltid og en litt urolig nattesøvn.

Etter dette gikk livet tilbake til det vanlige.

Det vanlige betyr i disse dager øvelseskjøring, øvelseskjøring og mer øvelseskjøring.

For som jeg skrev en gang i begynnelsen av oktober, men som jeg av ulike årsaker glemte å legge ut, så har jeg i en alder av 35 plutselig innsett fordelen av å ha ett sertifikat.

Og siden jeg nå likevel er i gang med oppsummeringen av det siste halvårs hendelser så velger jeg å hive på:

Christel Vs Putte

Det er ingen hemmelighet at frykten for nesten alt øker med alderen.

For hvert år som går, så synker mammas milde advarsler fra barndommen lengre og lengre inn,

til man endelig er fullstendig overbevist om at verden er akkurat like farlig som hun ville ha det til.

Ta balansering for eksempel. De aller fleste av oss har etterhvert innsett at en halsbrekkende

manøvrering på høye murkanter ikke er noe særlig intelligent og at hvis man utfører dette mange

nok ganger så vil man statistikkmessig til slutt ende opp med å brekke lårhalsen.

Hovmodig spankulering på vått og glatt underlag ender stort sett med enda en brukken lårhals

og i tillegg så får selvtilliten en knekk.

Står man i ro og er hovmodig, så står dette for fall, og prøver man å gå over bekken etter vann,

så er sjansene absolutt til stede for at man detter uti og blir så våt og kald at man får både

lungebetennelse og ett statsfinansiert opphold på ett av landets sykehus.

Ergo... mamma hadde rett, verden er ett farlig sted, og den blir farligere for hver dag som går.

Men siden jeg ikke er helt klar til å legge meg ned og erklære meg selv død har jeg i disse dager

bestemt meg for å ta sertifikatet.

"Du trenger ikke si det til noen. Bare list deg ut i all stillhet og gjør det bak ryggen på oss alle,"

har enkelte hyggelige stemmer sagt i den aller beste mening.

Men faktum er at jeg veldig sjelden gjør noe i stillhet. Faktisk bretter jeg nesten alt jeg sier og gjør

utover hjemmesiden, fordi jeg mener at det er en menneskerett og plikt å drite seg ut i full

offentlighet.

Bilen var mitt største problem. Johnnys utrolig monstrøse Chevrolet var lite egnet til øvekjøring siden

jeg med denne kunne kjørt rett inn gjennom stueveggen til naboen og selv komme helskinnet fra hendelsen.

Det var derfor viktig å finne en bil som -om ikke annet- fikk meg til å frykte for mitt eget liv dersom jeg

skulle komme i skade for å treffe noe større enn en blåbærbusk.

Valget falt på Putte. Som jeg har nevnt tidligere har jeg en tendens til å navngi ting og tang når jeg føler

meg uttrygg. Personlig føler jeg at det tar bort en del av skrekken, og i akkurat dette tilfellet var det viktigere

enn noen gang. Men jeg vil generelt ikke oppfordre noen til å på skjødesløst vis gå rundt å døpe andres biler.

Folk kan ta det ille opp. Da spesielt mannfolk!

Men jeg var i den heldige situasjon at jeg fikk min helt egen bil helt fra begynnelsen.

Jeg har i skrivende stund ikke helt kontroll på hvilket merke eller årsmodell bilen har, men den heter Putte

og har allerede vist seg å være en stabil liten kar som stopper nesten hver gang jeg ber ham om det.

Det var litt rart å sette seg inn i bilen fra gal side. Faktisk var det rart å kunne sette seg inn i bilen i det hele tatt,

med tanke på at jeg er vant til Johnnys tidligere nevnte Chevrolet der man bør stille godt forberedt med

klatreutstyr samt en viss kontroll over egen høydeskrekk.

Som førstegangsfører synes jeg selv at jeg gjorde det riktig bra. Jeg lot meg ikke på noe som helst måte

stresse av at jeg stod på tvers utover hele veien og stengte veien for hele tre biler som litt utålmodig gjorde

det klart at de ville hjem til middag før den mugnet.

Putte hadde på dette tidspunktet slått seg av, og hjernen min jobbet på høygir for om mulig å huske alle instruksjonene

jeg hadde fått da jeg hadde slått ham på bare to minutter tidligere.

"Ikke la deg stresse av de andre bilene," sa Johnny beroligende. "Den store røde L'en i bakvinduet forklarer at du

er nybegynner og folk respekterer dette..."

Jeg var litt usikker på hvilket vinkelsyn disse sjåførene var i besittelse av som gjorde at de kunne se L'en

i bakvinduet når jeg vitterlig stod på tvers foran dem, men jeg bestemte meg fort til å drøye den diskusjonen

til ett mer egnet tidspunkt.

Etter å ha fått gang på Putte igjen besluttet jeg at det kanskje etterhvert kunne være på tide å få oss ut av veibanen

siden i alle fall én av bilene var i en sånn posisjon at han med letthet kunne kjøre over oss alle tre.

Jeg kostet på meg ett forsiktig smil til køen som etterhver begynte å danne seg oppover veien, mens jeg lurte

på hvor lang tid det ville ta før politiet kom settende med skilt som varslet omkjøring på Risnes.

Bremse på, klutsj på, håndbrekk av, bremse ut, klutsj ut og så rullet vi 2,3 cm.

"Hvafornoe? Satte du den ikke i gir," sa jeg anklagende til Johnny for liksom å demonstere for den stadig lengre køen

at det ikke var min skyld at vi fortsatt stod der vi stod.

Johnny bare hipset på skuldrene og forklarte at det faktisk ville være forventet at jeg klarte slike ting selv i fremtiden,

og at hvis jeg la meg til uvaner allerede nå, så ville disse uvanene følge meg til de til slutt ble helt vanlige vaner.

Etter å ha bebreidet Johnny enda litt til for at han ikke hadde satt bilen i gir, gjentatt prosedyren med bremse

og klutsj og denne gangen også inkludert giringen fikk jeg omsider Putte såpass på gli at jeg fikk

ham ut av veien og 27 bilister som på dette tidspunktet var langt mer stresset enn meg fikk omsider komme

hjem til middag.

Og det var her jeg for alvor begynte å innse fordelene med å ta lappen litt "sent" i livet.

Du vet hvordan en del eldre mennesker har en tendens til å rette ut ryggen, strene rett forbi deg i sjumils køen

på Rema1000 med en holdning som sier: Slipp meg frem. Jeg bygget dette landet og er derfor ikke bundet

opp av moralske og etiske regler av noe slag.

Slike holdninger begynner å gjøre seg gjeldende allerede rundt noen-og-tredve og ved noen-og-fler-og-tredve

er de akkurat så godt utviklet at man faktisk kan stå på tvers i veien uten å føle frykt for at litt mer erfarne

bilister skal danne lynsjemobb utenfor bilen din.

"Jeg står her jeg står, og jeg blir sannelig stående til jeg føler at det er forsvarlig å flytte på meg."

Selvtillit kalles det, og selv om jeg ikke hadde flust opp av det når jeg satt meg inn bak rattet,

så kom den ramlende i en helsikes fart etter at jeg hadde lykkes i å trille Putte ut og dermed laget en

effektiv om enn litt besynderlig veisperring.

Dette kommer til å gå som en drøm, tenkte jeg og begynte å se for meg hvordan min fremtidige sjåførlærer

nesten gråt av lettelse over at han i meg fikk en erfaren elev som kunne det aller meste fra før av.

En ikke-så-intelligent provokaskjon av Janteloven med andre ord, og slikt straffer seg.

For jeg hadde én eneste regel for kjøringen min, og det var å ikke drepe noe eller noen.

Når man først lager læresetninger og deretter blir hovmodig så kan du ta deg fa.... eh....

så kan du være fryktelig sikker på at skjebnen tolker dette som en personlig utfordring,

og før du aner ordet av det så står det plutselig en kamikazerotte foran bilen din.

Jeg tuller ikke!!! Plutselig og helt uten forvarsel tråkket den over veien i ett tempo som sa at den

i alle fall ikke hadde det travelt med å komme hjem til middag.

Faktisk klarte den å overbevise både seg selv og meg om at den hadde all tid i hele verden,

og at faren ved å gå under ett bilhjul i fart ikke er så overhengende som folk vil ha det til.

Jeg stoppet bilen, hamret hodet i rattet, traff fløyten som på sin side ga fra seg en langtrukken uling

med det resultat at jeg gikk fra ren redsel til full panikk.

Og selvfølgelig... Selvfølgelig hadde Pixar akkurat startet lanseringen av sin nye tegnefilm Rattatouille

som omhandler de aspektene av en rottes liv som man normalt ikke ser.

Rotte og familieliv, rotte lager mat på kjøkkenet, rotte lar seg såre dypt av menneskenes uforstand.

Det spiller absolutt ingen rolle hvordan ett dyr er eller ser ut, for Pixar i likhet med Disney mener at alle dyr har potensiale

til å bli utrolig søte hvis man bare utstyrer dem med  store redde øyne. 

Så de triste fakta var at jeg ikke bare hadde brutt mitt eget løfte om å ikke drepe noe eller noen, jeg hadde i tillegg

drept lille Remy Ratatouille, den lille kokkelerende rotten!

Men selvfølgelig hadde jeg ikke drept ham.

For som Johnny påpekte så er det svært sjelden at dyr blir overkjørt av biler som kjører i gangfart.

Lille Remy tutlet videre over veien , ut i grøftekanten og forsvant i noe høyt gress.

Men for min del var skaden gjort. Jeg konkluderte med at øynene -i motsetning til det boken sier- ikke bør

holdes langt fremme på veien. De bør festes langt uti grøftekanten slik at man oppdager eventuelle selvmordsrotter

før de har rukket å tre hodet inn under hjulet ditt.

Det kommer med andre ord til å bli en besynderlig oppkjøring en gang i fremtiden.

"Hvorfor jeg ikke holder øynene langt fremme på veien? Fordi det kan komme rotter selvfølgelig.

Lille Remy... eller noen av barna hans... eller kanskje en besøkende liten musevenn... Man vet aldri.

Og selv om jeg ikke drepte ham første gang, så er det ikke dermed sagt at jeg ikke dreper ham neste gang.

Og unnskyld meg, men nå må jeg ringe Petvett for å sjekke og dobbelsjekke at de er på kontoret og at

de har minst én operasjonsstue stående klar til å ta i mot alle mine mulige ofre."

I dag ligger ikke oppkjøringen bare foran meg, men faktisk også bak meg.

Det vil i praksis si at jeg kjørte opp og at jeg strøk med glans. Først og fremst fordi sensor ikke forstod min avresjon mot å kjøre ned forsvarsløse små vesener og at jeg derfor la meg godt til rette i rundt 30 i det som ellers var en 50 sone. For som jeg prøvde å si med en tunge som bevret under vekten av ett nervøst sammenbrudd:

"Hva så om jeg blir forbikjørt av en 16 åring på moped, eller om jeg kveler motoren i hvert eneste lyskryss, eller om jeg stopper midt i rundkjøringen for å ta ett ekstra overblikk... Hvis dette er ett problem for deg så kanskje du skulle se deg om etter en ny jobb..."

Greit så sa jeg ikke det, men jeg tenkte det litt stille inni meg.

Men sant og si så skal jeg ikke bare skylde på sensor. Faktisk kan jeg i farten ikke komme på ett eneste levende vesen som ville gitt meg lappen basert på kjøringen min den dagen.

Men det greie med oppkjøringer er at man kan kjøre dem om og om igjen inntil den dagen enten sensor, sjåførlærern din eller lommeboken sier: "Nok er nok!" og busselskapet etter påtrykk fra biltilsynet faktisk ender opp med å sette inn fireogtyve ekstrabusser for å dekke alle de behov du måtte ha for transport til og fra der du måtte ønske å dra.

Buddy

Billy

Beta

Brie