|
Råttfångarn's Klara-Bella RAG n (Brun Colourpoint) Født: 12.11.05
05.08.06 Klara-Bella har nå tatt Mårten under sine beskyttende vinger og sammen svever de ett sted like over skydekket. Første potteplanten måtte bøte med livet for noen dager siden.
Til kattenes forsvar kan jeg si at det ikke var en potteplante, men en anorektisk vase, kjøpt på Nille. Og det er noe eget med disse vasene fra Nille... Det er som om de er laget i ett land der ordet "vater" betyr "la den ligge". Bunnen går nemlig i bue... utover, eller nedover, kommer helt an på hvordan man tolker ordet vater. Forsøk på å sette den på bordet, krever planlegging, eller forhåndsinnøvd teknikk. Jeg mener selv jeg er verdensmester i forhåndsinnøvde teknikker og har enda til gode å se den tingen som ikke lar seg fikse med et par seige hubba-bubba og en rull med silkebånd.
Produkter av teknisk art blir gjerne ikke fullt så gode som de var i utgangspunktet, men de fungerer.
Erstatter man drivreim med silkebånd i en walkman, ja så sier det seg selv at sangene detter litt i toneleie. Avril Lavigne går fra frisk pop artist til fullbåren opera sanger på minutter. Men hvis man nå absolutt insisterer på å bruke walkman for å spare de få kronene du må ut med for en mp3 spiller, ja så skyld deg selv.
Sett kreativiteten i høysetet og vasen på bordet. Plant en messinglysestake på hver side av vasen og knyt vasen fast til stake med silkebånd. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning kan du måle opp avstand til fruktskålen slik at hvis det verste skulle skje og vasen til tross for innøvd teknikk velter... ja så lander den med tut i skål og vannet som ellers ville fosset utover nystrøken bordduk blir istedet til en litt spennende bordfontene. Ingen av middagsgjestene vil klare å klekke ut at dette ikke var intensjonen.
I vasen stod en glemt lykkebambus som sikkert ikke har sett mer vann enn det som har rent på utsiden av vinduet i sommer... og bank i bordet... det er ikke mange dråpene. 80% av bladene var brune... de resterende 20% gule... så jeg tror ikke den hadde overlevd sommeren under noen omstendigheter. Ikke noe krise med andre ord...
...og uansett så har jeg backup bambus i kjøkkenvinduet. I anorektiske vaser fra Ikea.
Tankesprang tilbake til kattene.
Mårten og Klara-Bella er perlevenner, og fullstendig uadskillelige. Kommer Klara-Bella rundt hjørnet så kan du sette rompen din i pant på at Mårten ikke er langt unna.
Vanligvis runder han hjørnet omtrent samtidig med Klara-Bellas hale. Og jeg tenker: Jøss, det der kan ikke være noe behagelig. Lurer på om jeg må hente flåttklypen for å få ham løs. For Mårten kommer ikke travende rundt hjørnet i frisk gallopp.
Hyperfantomet har nemlig videreutviklet vannskisporten, slept den inn på tørt land. Med tenner sunket godt inn i KB's hale, skjener han gjennom livet og inn i stuen.
Jeg er 99% sikker på at han vil vokse av seg denne adferden, men det hender jeg småbekymrer meg for at han vil dra med seg ekstremsporten inn i voksenlivet. 8 kilos vedheng på en 4 kilos katt... kjapt bilde av Lada med rutebuss på slep passerer netthinnen.
Stakkars Klara-Bella...
Men det viktigste er likevel at de trives med hverandre og at fred, ro og hygge preger hverdagslivet.
Apport pus! Apport!
Det er bare å innse det... du kan låne 1000 bøker på biblioteket, lese dem fra perm til perm. Inkluder gjerne etterordet der forfatter takker bestemor, fire tanter og sin barndoms katt.
Du kan lese alle 403 000 treffene google kommer opp med når du skriver inn Ragdolls i søkefeltet... og skulle du ha litt tid og tålmodighet til overs kan du også tråle biblioteket for lektyre om emnet. Naturligvis vil en stor del av både litteratur og web sider ikke nevne katter med ett eneste ord eller tanke, men istedet ta for seg filledukke snekring på høyt nivå.
Problemet er at du uavhengig av hvor mye du har lest om emnet ikke under noen omstendigheter fullt ut vet hva du gir deg i kast med når du åpner dør og hjertevarme på vid vegg og slipper ett nytt dyr inn i huset.
Èn av tingene jeg lot meg fasinere av var følgende utsagn: Ragdollen er intelligent og kan med letthet læres opp til å apportere baller og andre gjenstander.
Dette utsagnet finnes på flere språk over hele nettet.
Nå har jeg en tendens til å tro at alt er lettere enn det egentlig er, og jeg var derfor helt overbevist om at Klara-Bella ville skjene etter ballen i vill iver og full forståelse av at apportering faktisk innebærer å bringe ball eller annen gjenstand tilbake til vedkommende som pælmet ballen.
Ingen opplæring nødvendig.
Første skritt var å la henne bli fortrolig med ballen.
Pælmet ball med største forsiktighet... ville ikke risikere at hun fikk den i hodet og dermed mistet all tiltro til meg og apporteringen.
Jeg tok 213 bilder, disse skal jeg legge sammen med alle de andre bildene som liksom aldri ble noe stort.
Er det bare meg eller har denne samlingen vokst dramatisk siden digitalkameraene ble innført? Kan virkelig ikke se for meg mamma eller mormor fremkalle disse tradisjonelle 24 bilders film rullene dersom antall vellykkede bilder i gjenomsnitt var hmmm... ja hva skal jeg tippe på da? Ett!?!
Tilbake til apporteringen...
Allerede etter første kastet begynte jeg å forstå at apporteringskunsten ikke var en medfødt ferdighet hos Ragdollen. Optimismen fikk en knekk og pessimisten erklærte seg selv som vinner. Hva hadde jeg egentlig forventet? Konkluderte med at det viktigste var at hun hadde det gøy... og viktigst av alt: Hun mosjonerte!
Klara-Bella er nemlig ikke blant dem som beveger seg i tide og utide. Dorskhet, i motsetning til apportering er nemlig medfødt!
Jeg oppga apporteringen. Skulle jeg i fremtiden ha behov for hjelp til å hente bortkastet ball så får jeg ty til Marco. Han har dette i blodet.
Én ting som har vært vanskelig å venne seg til med Klara-Bella er måten hun nærmest lister seg rundt i huset på. Hun er som en førstegangsgjest, beskjeden stille og forsiktig. "Er det greit om jeg setter meg her?"
Var til en viss grad forberedt på at Ragdolls ikke var helt det samme som huskatt... Himmel og hav... de kan jo apportere og greier, men jeg innbilte meg at når det kom til grunnleggende personlighet så ville de i alle fall ha visse likhetstrekk med huskatten.
La meg ta eksempelet med den røkte kjøttpølsen. Ingenting som frembringer like mye håp, glede og dyr på kjøkkenet som den. Knøttet leder vanligvis prosesjonen, tett etterfulgt av et par tre katter, Marco og Klara-Bella.
De omringer meg -sikkert ikke med vilje-, men det setter likevel ikke en stopper for den klaustrofobiske ilningen som kryper oppover ryggraden min. Kattene mister hele sitt forfinede vesen og nærmest trygler meg om en ussel liten pølsebit ved å sveive klørene ut av poten og inn i leggen min.
Til sammenligning kan jeg fortelle at dette kjennes ut som når kontordama på legekontoret... hun som lærte å ta blodprøver i 1880 og ikke har deltatt på noen av etterutdanningskursene siden skal ta blodprøve med hammer, spett og meisel.
Marco inntar tiggestilling ved å legge hodet flatt mot gulvet mens han sender meg vedmodige blikk som flerrer opp brystkassen og legger hjertet mitt helt åpent for dårlig samvittighet. Dette fører vanligvis til en rundhåndet utdeling av pølsen og fiskepinner til middag.
Knøttet bjeffer sin sure ånde inn i sårene kattene laget på skinnleggen, og umuliggjør noe form for helingsprossess på denne siden av jul i alle fall.
Bare Klara-Bella står i bakgrunnen. Iverksetter ingen psykiske eller fysiske angrep på meg eller kjøttpølsa. Forsiktig, ventende... håper sikkert at en bitteliten pølsebit skal sprette ned fra kjøkkenbenken, trille forbi Knøttes årvåkne snute, gjøre ett rekordhopp over Marcos hode, bli fullstendig oversett av tre hyperaktive huskatter og lande trygt foran snopelysten Ragdoll.
Optimisme og tilbakebeholdenhet er forsåvidt ganske greie egenskaper, men det blir smått med pølse på den måten. Et annet problem er Ragdoll effekten. Det som først og fremst kjennetegner en Ragdoll (filledukke på norsk) er slappheten. Å løfte en Rag er som å løfte en bøtte med vann dersom bøtten ikke hadde vært der. Det spiller overhode ingen rolle hvor mye man prøver og hvor hardt man trener. Det lar seg bare ikke gjøre å holde en Ragdoll på humanistisk vis.
Akkurat hvor vanskelig det er fikk jeg innblikk i bare for et par dager siden. Normalt sett står man nemlig ikke foran speilet og undrer seg over hvordan det ser ut når man holder katten. Mulig at presidenter og andre personer i rampelyset gjør det, men den vanlige katte eier nøyer seg med å røske Lurifaks opp på fanget uten å legge så veldig stor vekt på om det kvalifiserer til ett Kodak moment eller ikke.
Jeg for min del har hovedsaklig brukt Sarah som modell når jeg skal ha bilder av Klara-Bella til ny design av hjemmesiden. Grunnen til dette er enkel. Det er svært vanskelig å ta bilder av seg selv mens man holder katter eller andre dyr.
Det er teknisk sett umulig å bruke en 8 åring som til stadighet skal utforske egen øregangs besynderlighet med en skitten finger eller som drar en loslitt pannelugg inn i munnviken mens grimasene glir over ansiktet i himmelsk begeistring over hårtuster som kiler på tungepapillene. Og noe enklere er det ikke å bruke en 12 åring som stuer hodet inn i haugen av sofaputer mens han grynter: Du har nok bilder av meg.
Så det er Sarah som må i ilden... gang på gang. Og hun fungerer fin fint hun... Det er Klara-Bella som skaper problemene.
For som jeg sa: Klarabella blir til denne uformelige massen som henger utover armene når du løfter henne.
I beste fall ser det ut som ren dyremishandling, i verste fall ser det ut som om dyret er født med store skavanker -mangel på normal benbygning for eksempel.
Og Sarah har fått skylden. "Må du holde henne som en sekk poteter?" "Støtt henne opp bak, ja også foran da... legg en hånd under henne også... Hvordan du skal klare det med bare to armer? Nei det vet vel ikke jeg... vær kreativ."
Ikke før jeg selv ble fotografert i det jeg selv mente var en grasiøs positur gikk det opp for meg at kunsten å holde Klara-Bella burde vært innøvd foran speilet.
Med bakben som spriket i fire himmelretninger og forben som så ut som om de var demontert ved skulderleddet og meg som etter beste evne prøvde å støtte opp hele hennes langstrakte kropp ved å bruke armer, skulder og hake som fundament, så var resultatet gitt på forhånd.
Nytt forsøk, samme håpløse resultat...
Med selvtillit og supermodell drømmen lagt i sprukne ruiner innså jeg at Klarabella helst bør fotograferes på gulv eller aller helst gress.
Som jeg sa innledningsvis. Du kan aldri vite med sikkerhet hva eller hvem du gir deg i kast med når du adopterer en katt, en hund, en ragdoll eller kloakkrotten som naboen fant i kjelleren.
Vi har vært heldige. Ingen av våre dyr har gitt oss noe store overraskelser. Klara-Bella aller minst. Med unntak av den episoden der vi lokket henne opp i gardinen så har hun aldri gjort noe forsøk på vandalisering av inventar og møbler.
Klara-Bella i gardinene...
Det du ikke ser av bildet:
Kort fortalt så dinglet Sarah med en skjødeløs pekefinger på baksiden av gardinen.
Første og eneste gang hun har hengt i gardinene.
Jeg elsker Klara-Bella... jeg elsker hele hennes besynderlige vesen og den høye stemmen som kun høres en sjelden gang, men som runger i ørekanalen i lang tid etterpå.
Jeg er langtfra overbevist om at hun tilhører katteslekten og av den grunn sier jeg vanligvis at vi har tre katter og en Ragdoll.
Med det jeg vet i dag kan jeg med sikkerhet si at jeg ikke hadde ønsket meg Ragdoll som min første katt. Men jeg har hatt "vanlige" kattunger, og vet hvordan knuste pyntepotter, frynsete gardiner og flerret tapet ser ut.
Jeg har forsvunnet inn i drømmeland og blitt røsket ut igjen av en leken kattunge som i et anfall av innbitt jegerinstinkt har satt tenna dypt inn i en sart lilletå.
Med andre ord: Jeg vet hva jeg går glipp av og jeg savner det egentlig ikke.
|
