Labbetuss

Da jeg først startet denne siden var jeg aldri i tvil om at jeg ville

holde historiene på ett lett og "rosa" nivå.

Ingen tunge, tåredryppende historier eller minnesider

om avdøde dyr.

Siden skulle være trivelig.

Pga dette vurderte jeg også å droppe historien om Labbetuss.

For Labbetuss historie er ikke hyggelig.

Ikke så å forstå at han har vært mishandlet,

han ble heller ikke funnet i en bosscontainer, eller flytende

i en plastsekk på det Karibiske hav.

Labbetuss har i den grad det er mulig hatt ett godt liv.

Han var født med store fysiske og psykiske handikap,

og vi har helt fra begynnelsen visst at tiden med ham ville bli kort.

I motsetning til andre i samme situasjon sa jeg aldri at jeg ville gjøre det beste ut av situasjonen...

nyte hver dag med ham som om det var den siste.

Tvert i mot så sa jeg at jeg ikke ville knytte meg til ham.

Han skulle få mat, pleie og veterinærtilsyn når han hadde behov for det.

Men jeg skulle aldri bli glad i ham... aldri føle noe annet enn medynk med ham...

Visste at om jeg tillot meg selv å slippe ham inn i hjertet så ville jeg aldri være i stand til å ta beslutningen

om avliving når det var påkrevd.

For når man har en katt som Labbetuss så blir denne avgjørelsen tatt på skjønn.

Katter kan som kjent ikke snakke og er derfor prisgitt at vi mennesker er i stand til å lese de tegnene

på smerte som kattene instinktivt prøver å skjule.

Så det første året gikk jeg der, avventende mens jeg lette etter skjulte tegn på at ikke alt var som det skulle være.

Forbannet skjebnen for urettferdighet og mitt eget hjerte for at det til stadighet brast i undertrykket gråt når jeg

tenkte på hvor høyt jeg kunne elsket ham om han bare hadde vært sunn og frisk.

Jeg hadde all verdens medynk med ham, og jeg tok meg av ham etter fattige evne.

Men det ble Sarahs tunge lodd å gi ham det han trengte av fysisk omsorg.

Noe hun øyensynlig gjorde med glede.

Sengen hennes ble hans domene, og uten å kny flyttet hun seg umerkelig ett stykke ned i sengen

og overlot puten i sin helhet til ham...

Han var elsket, kanskje i langt større grad enn andre katter.

Så kom dagen der han for alvor begynte å endre seg.

Han ble dårligere, pustet tyngre, haltet mer enn han pleide og hadde ett formidabelt vekttap på kort tid.

Det er helt forferdelig å innrømme det nå i ettertid,

men jeg pustet lettet ut...

Ikke fordi jeg ønsket å bli kvitt ham,

men fordi alle mine dommedagsprofetier nå hadde slått til med full styrke og den lange

"ventetiden" endelig var over.

Vi ringte veterinær og fortalte at vi kom.

Johnny kom med desperate protester... ville at vi skulle se det an et par dager...

Men jeg var konsekvent. Ønsket ikke en forlengelse av stakkarens lidelser.

Det var som om jeg var plassert på jorden utelukkende for å påse at Labbetuss jordlige liv ble avsluttet før smertene

og lidelsene ble for store.

Jeg var iskald da vi satt oss i bilen. Dette var forutsett, det kom ikke som noe overraskelse.

Dette var hans skjebne... utstaket fra det øyeblikket han var født.

Jeg så bort under undersøkelsen. Svevet bort i såre minner om tiden som hadde vært.

Husket kattungen Labbetuss som aldri helt klarte å følge den eldre Nala i leken, husket hans spede,

og akk så håpløse forsøk på å fange fugler, mus og fluer som surret i vinduskarmen midtsommers.

Lyden av potene hans som kom tassende over gulvet ga gjenklang i hodet mitt, og en sår visshet steg opp i meg:

Aldri mer... Jeg skulle aldri mer høre den lyden.

Jeg skulle aldri mer ha ham hengende over kjøkkenstolen, eller finne ham sovende på Sarahs pute.

Og jeg gråt...

To år med innestengt sorg over hans håpløse skjebne og mine desperate forsøk på å stenge ham ute

fra livet mitt rant over kinnene mine og alt jeg ønsket var én eneste dag til med ham.

Én dag der jeg kunne fortelle ham hvor uendelig mye han betydde for meg.

Jeg tilla ham alle de menneskelige egenskapene dyr overhode ikke har,

men som mange likevel velger å tro at de har.

Jeg var sikker på at om jeg bare fikk én eneste dag til,

så kunne jeg veie opp for de to årene der han hadde vært "outsideren"...

De to årene der jeg aldri helt hadde anerkjent ham som en del av familien.

Snørr og varme tårer filterte seg inn i pelsen hans.

De første forsiktige tårene var gått over i krampegråt

og hver celle i kroppen ønsket at den kunne ta hans plass denne

dagen.

Jeg hadde tidlig bestemt meg for at jeg skulle følge ham hele veien.

Være der når han trakk sitt siste åndedrett...

Jeg hadde fulgt ham gjennom livet... hvordan kunne jeg snu ryggen til når han trengte meg aller mest...

på veien inn i døden?

Den dag i dag takker jeg Gud for at veterinæren ikke umiddelbart slo seg til ro med mine utsagn,

men derimot tok seg tid til en grundig undersøkelse.

For Labbetuss skrantende helse var infeksjonsbetinget.

Det var ikke bare den bittelille kroppen hans som hadde bukket under for den evige slitasjen på ledd og lemmer.

Og vi fikk ham med oss hjem igjen... denne gangen.

Noe løsnet i meg den dagen.

Jeg innså at uansett hvor godt man forbereder seg på døden,

så vil man stille uforberedt når dagen er der.

Man kan si til seg selv at det er til det beste,

men det hjelper så forbaska lite når du står der med en katt som ikke puster mer.

Det eneste du kan gjøre er å nyte hver dag. Sette pris på den tiden du faktisk har og har hatt sammen med dyret.

Finne gleden i de små tingene istedenfor å håpe på det uoppnåelige.

Jeg elsker Labbetuss, av hele mitt hjerte...

Og når vi nå til høsten tar ham med tilbake til veterinæren,

kanskje for aller siste gang, så vet jeg med sikkerhet at jeg har gitt ham alt jeg kunne gi.

Jeg har innsett at kjærlighet er å ønske det beste for dyret.

Enten det gjelder en fredelig ende på livet, eller et mykt klapp på hodet for å fortelle at du er der... uansett.