31.12.07

Etter gårsdagens lille skjeivspark mot skjebnen var venteleken over for min del.

Jeg hadde smurt meg med all den tålmodighet jeg hadde tilgjengelig og sittet passiv

tilbakelent i en stol mens jeg ventet på at andre skulle grave Lille My frem fra glemselen

eller hvor det nå var hun hadde gått i dekning mens jeg var opptatt på annet hold.

Nå hadde jeg riktignok tiltro til Anne som tidligere på dagen hadde vært ute og lett med lys og lykter.

Jeg var ikke ett øyeblikk i tvil om at hun hadde gjort sitt aller beste, men jeg trodde likevel

at det var min stemme som måtte til.

Mine rop krydret med akkurat rett mengde kjærlighet vil nok få henne frem i lyset, sa jeg optimistisk

og ikke så rent lite desillusjonert.

Og det var stort sett det eneste jeg sa i løpet av den 40 minutter lange kjøreturen.

For sannheten var at vi hadde vært her før... og jeg hadde vært akkurat like optimistisk hver gang.

Jeg hadde lett i de samme buskene, på de samme bortgjemte stiene, under de samme bilene og bak

de samme garasjene.

Jeg hadde lokket, lurt og ristet på en medbragt skål med kattemat... Og skuffelsen over å ikke finne

annet enn naboens katter var like sur hver gang.

Det var ingen grunn til å tro at det ville bli noe anderledes denne gangen.

Johnny, som i dette og mange andre tilfeller representerer realismen i livet mitt,

påpekte at det var en mulighet for at hun var blitt overkjørt...

"Slikt skjer vet du," sa han uten å tenke særlig over at det antageligvis var verst tenkelig tidspunkt

å si de verst tenkelige ordene.

Men jeg var i godt humør, og av den grunn sier ikke dagens aviser noe om at en mann i sin beste

alder ble funnet kneblet, bundet og knytt fast til ett tre med inskripsjonen 'Jeg er en idiot' inngravert i pannen.

For overkjørt eller død var ikke ett alternativ... Hun var forsvunnet, ikke noe annet.

Og så kom ett av disse slitte ordtakene jeg arvet etter mormor frem på netthinnen:

Det som ikke er stjålet eller brent dukker opp igjen...

Kunne noen ha stjålet Lille My??? Eller brent henne???

I så fall ville avisene få langt heftigere ting å skrive om i løpet av de neste dagene...

De ville måtte masseprodusere ekstranummer fire ganger for dagen hvis de skulle ha noe håp om

å holde tritt med saken og mitt personlige korstog for å finne synderen.

Optimismen var dalende og selv om jeg lett kunne fortsatt letingen, så begynte jeg så smått å innse

at dette var som å lete etter den ikke fullt så berømte nåla i syskuffen.

Det var med tungt hjerte og ett tomt bur i baksetet vi vendte nesen hjemover.

Jeg var nedslått, utslått og trangen til å hamre hodet i vinduet hadde aldri vært større...

Én ussel dag for sent...

Så tonet jeg ut av virkeligheten og inn i en fremtid der alt er mulig. Der man bare heller noe gammelt

avfall i tidsmaskinen og vips så kan man pendle bakover i tid for å advare seg selv og ens nærmeste

om alle potensielle farer. En fremtid der skjebnen er en formløs amøbe og man aldri er for sent ute til

noen ting...

Vi spiste en litt sen middag, vurderte å omplassere naboens katt mot naboens vilje... lang historie

og ikke på noe måte vondt ment... Kastet ett uttall av gamle kopper og krus som har stått

langt bak i skapet og innså så smått at litt opprydning en gang i blant ikke er til skade for noen.

Telefonen hadde vært helt stille gjennom stort sett hele dagen. Det var som om den ladet opp til å ta

i mot enten en strøm av samtaler eller en uvurderlig melding.

Valget falt på uvurderlig melding og den tikket inn to minutter på elleve om kvelden.

Det var ikke noe lang avhandling der høydepunktet liksom bygger seg opp litt for hver linje.

Det var kort og godt: Har funnet Lille My.

Jeg så bort på Johnny som akkurat prøvde å tre seg ned mellom ett par katter og en hund som hadde okkupert

sofaen.

Det var ett av disse øyeblikkene der tiden står stille og du ikke vet helt hvor du skal feste hverken blikk

eller tanker.

Fordelen med mange års samboerskap er at man ikke lengre trenger å gå i detaljer for å få sagt enkle ting.

Etter 19 år er man så plugget inn i hverandres hjerner at light versjonen av setningen ofte er nok.

'Vi må gå,' sa jeg som om vi liksom var for sent ute til ett eller annet.

Nå må det sies at denne telepatiske kontakten mellom samboere veldig ofte bare er kvinnens illusjon om

hvordan ting burde være. Jeg ble derfor litt forbløffet da vi fem minutter senere satt i bilen og Johnny

så på meg med dette halvt forvirret blikket som sa at han ikke hadde idé om hvor vi skulle.

Det var en underlig kjøretur. Kanskje blant de aller verste...

For jeg visste... Vi visste at det var nå, mer enn noen gang før, at lykken kunne hamres til jorden

av en hevnlysten skjebne.

For vi var begge klar over faren for at hun hadde født. At vi ville møte en nybakt mamma og at vi av

den grunn ble nødt til å slippe henne igjen. Sende henne ut i nattemørket, tilbake til sine barn...

Vi ville naturligvis prøve å følge etter henne. Jage henne gjennom alle nabolagets hekker og humper.

Vage bilder av meg selv hoppende forbi Knutsens vinduer, og Knutsen som segnet om av hjertestans

forfulgte meg ett par mil før Johnny omsider sa det vi begge tenkte:

Hva hvis...

"Vi kan feste bjelle på henne og følge etter lyden," sa jeg med falsk optimisme... Vel vitende

om at jeg ikke hadde noe bjeller lett tilgjengelig og at sjansen for at noen hadde snekret opp ett bjelleutsalg

rundt neste sving var relativt begrenset.

"Bollebutikken... Den som ligger ett par mil lengre fremme... Vi kan stoppe der og så kan vi spørre om vi får

låne bjellen som henger over døren."

Johnny rynket øyebrynene og så på meg med det samme blikket som mamma hadde når

hun mente at idéene mine ble litt for høytflygende.

Nå er det riktignok ingen som vet hvor mange av mine -opp igjennom årene- snodige idéer

som ville blitt satt ut i livet siden det alltid har vært folk rundt meg som har stanset meg før

galskapen har gått for langt.

Johnny roet situasjonen ved å påpeke at hvis hun først hadde dukket opp en gang, så ville hun dukke

opp flere ganger.

"Og da kjøper vi en elektronisk sender, fester den på ett halsbånd og så sporer vi henne helt

frem til ungene..."

Det var med andre ord ikke bare meg som hadde høytflygende idéer...

"Og denne elektroniske senderen... Den kjøper du i spion butikken nede på hjørnet???"

Den relativt dystre stemningen i bilen var erstattet med en langt mer håndterbar sarkasme...

Noe som var litt godt og uendelig mye lettere å forholde seg til.

"Tja, vi kunne jo for eksempel prøve ElektronikkMagasinet på Lagunen," sa Johnny som har pugget

hele katalogen deres på rams og til og med gått til innkjøp av en av deres virkelig mindre nyttige

gjenstander... En sukkerspinn maskin!!!

Det er aldri greit å få sine spinnville idéer, som dombjeller på katter, tråkket flat av langt

mer opplagte løsninger, og jeg trakk meg derfor tilbake til stillheten og en lang rekke ubehandlete

tanker.

Vi hadde aldri vært nærmere målet og likevel så gikk jeg fullstendig i vranglås.

Hva hvis...? Én skarve dag for sent ute?

Siden jeg hadde brukt store deler av romjulen til å skumme meg gjennom den siste Harry Potter boken,

og siden jeg -mot min vilje- hadde latt meg fasinere litt av alle formlene, så kunne jeg ikke dy meg:

Apporto katt og kattunger hvisket jeg ut sideruten.

Noe som ville ført til at alle Bergens katter ville samlet seg i bilen dersom jeg hadde hatt Harry Potters

magiske evner og fantastiske tryllestav.

"Det var verdt forsøket," freste jeg til Johnny som nok en gang hadde fått denne bekymrede nyven

mellom øynene.

For når jeg tenkte tilbake til begynnelsen. Til oktober og det første møtet med kattene...

Til den håpløsheten jeg følte på det tidspunktet... Til de første pengegavene... Til alle telefonene...

Til hver og én av dem som sa seg villig til å hjelpe...

Hadde ikke hver del av veien så langt vært dekket med mirakler?

Hadde jeg ikke hatt en skytsengel sittende på hver skulder og én som bante vei når veien ble litt tung å gå?

Nå skal jeg naturligvis ikke dele ut all heder og ære til skytsenglene.

For det var mennesker som til syvende og sist gjorde dette prosjektet mulig.

Det var mennesker som åpnet hjerterom og lommebok... Som betalte for sterilisering, kastrering,

som sa: Vi har plass til en liten eller stor hjemløs stakkar...

Og det var mens jeg stod der og delte ut fredspriser i alle kategorier at jeg plutselig fant meg

selv ansikt til ansikt med den aller siste hunkatten.

Med min hodepine og den ene dagen...

Hun så normal ut. Det var ingenting som tilsa at hun hadde ett kull med små Lille My'er liggende

rundt i buskene. Jeg holdt pusten da jeg stakk hånden inn under magen hennes.

Kjente etter store melkefylte patter som ville drepe all den lykke jeg følte i det øyeblikket.

Ingen patter og så vidt jeg kan kjenne er hun heller ikke drektig.

Jeg sa det ut i det vakuumet som hadde dannet seg rundt meg, og ble derfor litt overrasket

over å høre at Johnny trakk ett lettelsens sukk.

Vi var i havn... Det ville ikke bli født flere kattunger inn i Os gjengen...

Jeg ville ikke måtte sette meg ned med navnebok og med tungt hjerte plukke ut navn til

det som ville blitt d-kullet...

Jeg løftet Lille My inn i buret, hørte henne mjaue... og med en stemme som var akkurat

passelig krydret med kjærlighet sa jeg de ordene jeg har sagt så mange ganger før, men som likvel

aldri har vært mer ektefølt: Velkommen til starten på ditt nye liv.