Markeringens gleder...

En av de virkelig kjedelige tingene med å drive "oppdrett" -og jeg bruker ordet oppdrett litt løselig- er tilstedeværelsen av én eller flere ukastrerte hankatter.

Hankatter som ikke skiller mellom en gammel plastpose og en elegant håndveske fra Prada når det kommer til markering.

Nå er ikke løstflytende Pradavesker noe stort problem her hjemme, men det finnes en lang rekke andre ting som til stadighet blir offer for Mårtens trang til å markere at huset og alle dets eiendeler tilhører ham og at hvis noen skulle falle for fristelsen til å stjele det, så ville de angret i det de oppdaget den infame lukten av... ja, nettopp: Kattepiss...

Og joda, ordet i seg selv høres guffent ut og jeg bruker det heller ikke om den urinen som ligger i pene formasjoner nede i kattekassen. Klumpet sammen av det kattesandprodusentene kaller hemmelig formel, men som sikkert bare er rett mengde sement blandet med vanlig sandstrand.

Når man har bodd med en ukastrert hannkatt over en viss periode og du så smått begynner å få følelsen av at katten bevisst prøver å irritere deg med den evinnelige markeringen og du har nådd det punktet der du føler deg naken uten en vaskeklut i hånden, så er gode råd dyre...

Eller egentlig ganske rimelig faktisk... I alle fall hvis du finner noe som virker.

For uansett hva det måtte ende opp med å koste så er du villig til å betale det uten å kny eller fortelle kassadamen at du mener prisene er ublu og at de kunne vært redusert til det halve uten at produsentene ville gått konken av den grunn.

Og hvis du har funnet denne siden fordi du søkte på "hjelp pus markerer" så tenker du sikkert: Herregud da menneske! Kan du ikke bare komme til poenget???

Og jeg gjør sikkert det... med tid og stunder...

Men -og det er her ni av ti vil dra frem bazookaen fra baklommen og skyte lange salver etter meg for at jeg nå har kastet bort minst fire minutter av livet deres uten på noe tidspunkt å ha kommet til poenget- det finnes håp.

Kanskje...

I dag mottok vi nemlig to pakker i posten. Den ene pakken var bestilt av Johnny og inneholdt totalt 90 katteleker som selvfølgelig ikke hjelper noe særlig på markeringsbehovet hos hankatter. Ikke utover at de får enda mer gulvpø å spraye sine besnærende dufter utover...

Men den pakken som jeg bestilte i Johnnys navn slik at han endte opp med regningen... Ja den pakken rommer fagre løfter om en velduftende fremtid.

Platinum Metallicum C200 HD heter vidunderpreperatet som ved en kontrollåpning av konvolutten sikkert ville endt på bordet til en eller annen høytragende person i politiets narko-overvåkningsavdeling.

Hr. Høyt på strå ville etter nitidige studier av den lille beholderen konkludert med at dette sikkert var narkoindustriens svar på vaskemiddelbransjens mikroprodukter og for å fullt ut forstå stoffet hadde han smakt på en perle eller tre... Nå vet jeg ikke hvor stort problem det er med markerende politifolk, men jeg mener å ha ant tendensene hos ett par eksemplarer av arten og det er derfor godt mulig at dette kunne kommet lovens lange arm til gode...

Men pakken slapp uforstyrret gjennom posten og endte som sagt opp i min postkasse en gang i løpet av formiddagstimene.

50 perler ble talt opp under mikroskop, blandet i litt vann og sprøytet inn i Mårtens munn.

Og så satt jeg meg til å vente... Jeg hadde riktignok lest at det ville ta rundt 4 doser før man kunne ventes å se noe effekt, og siden dette i motsetning til tradisjonell skolemedisin ikke skal tas 12 ganger i døgnet, men derimot 1 gang i uken så vil det med andre ord ta litt tid før jeg med sikkerhet kan si at det faktisk virker.

4 uker for å være helt nøyaktig.

Men jeg tenkte det kunne være greit å følge med likevel... Spesielt siden det ikke fulgte med ett pakningsvedlegg som på to og en halv side varslet om mulige bivirkninger av preperatet.

Den eneste advarselen som forelå var faktisk den som var klistret på boksen og med rause bokstaver forkynte at preperatet ikke hadde noe dokumentert effekt.

På den positive siden så er det holdbart til 2013, noe som står i sterk kontrast til enkelte vanlige legemidler som nesten har gått i forråtnelse i løpet av kjøreturen fra apoteket og hjem.

Og jeg kan ikke si annet enn at jeg er spent...

Skulle det vise seg at jeg nå kan kysse vaskefillen farvel og gå tilbake til livet slik det var før Mårten nådde kjønnsmoden alder så betyr det at jeg har kastet bort fryktelig mange timer på unødvendig vask av dører, gulv og vegger... Men selv om det er lett å bli bitter i sånne situasjoner, så velger jeg å svelge irritasjonen og heller glede meg over at det med tid og stunder kanskje vil bli født ett nytt kull med smellvakre kattunger fordi ingen av oss faller for fristelsen til å ringe veterinærkontoret og med gråtkvalt stemme si: Skulle gjerne hatt en time til kastrasjon.... Så snart som mulig er du snill...