|
Råttfångarn's Mysige Mårten RAG n21 (brun tabby) Født: 05.04.06
12.01.07 Så var tiden kommet for en liten oppdatering på Mårten fronten. Mårten har nå vokst seg stor, sterk og rett ut av Siljes trøstende armer. Men til tross for at han nå rekker henne nesten til midjen og at han til stadighet hopper opp i sengen med det resultat at sengebunnen kneler under påkjenningen består båndet mellom dem.
Han er fortsatt helten i hennes liv og han er fremdeles sjokket ut av sitt gode sinn hver gang hun tar på seg sekken og vimser avgårde til skolen uten ham.
De påfølgende timene sitter han og stirrer lengtende mot døren, gnir hele kroppen sin mot jakkene hennes mens han vrir av seg det ene langtrukne ulet etter det andre.
Har ved ett par tilfeller vurdert å ringe skolen. Komme med en halvveis tåpelig forklaring om at vi har fått besøk av en døende onkel som gjerne vil se sin niese for siste gang... rett og slett bare for å få Silje hjem og freden gjenopprettet.
07.08.06 Stakkars Mårten... Og det sier jeg helt uten snev av sarkasme. Gjeterinstinktet har nå tatt helt overhånd og han stormer avgårde, snubler i egne forvirrede ben mens han breker frem spede ordrer til høyre og venstre, glemmer å se rett frem og slår en nådeløs salto inn i dårlig plassert spisebord.
Det er ikke greit å holde orden på en familie på fem, da regnet kjapt i hodet uten å inkludere de firbente...
For Mårtens travle hverdag står og faller ikke helt på oss tobente, han har i motsetning til Klara-Bella fattet en levende interesse for husets hunder. Han har utnevnt Marco til supermann og stort forbilde. Bykser lekent opp etter sin mentors ben mens han desperat tigger om å bli sett... og hørt. Og Marco ser ham, det er liksom ikke til å unngå.
Og Marco igjen ser på meg med ett blikk som sier: "Det her stod det ingenting om i brukermanualen... gjorde det vel?"
Det kan være forvirrende å være katt i en hundedominert verden eller motsatt. Men de kattene vi har hatt til nå har lykkes i å finne den gyldne middelvei. Den som sier: Stikk av bikkje... du er i mindretall. Men Mårten lar seg altså forvirre. Han er nå nådd det stadiet at han tar oppstilling ved døren når hundelenken blir funnet frem.
Lengselsfullt ser han opp på oss mens han formelig trygler om å få en stilig lenke han også...
Overbærende klapp på Mårtens hode. Så da lille venn. Vi kommer snart inn igjen. Så åpner vi døren av gammel vane fordi vi er akkurat naiv nok til å tro at Mårten skjønte og respekterte beskjeden.
Noe han naturligvis ikke gjorde. Så han stormer ut med halen rett til værs, klynker litt for å være sikker på at vi fikk med oss at han stakk og så begynner en lang og til tider kjedelig lek vi kaller "kom nå frem fra terrassen"
Etter å ha lokket og lurt i en ti-femten minutter hender det vi blir belønnet for våre anstrengelser.
Mårten blir båret inn og Marco får sin lenge etterlengtede tur. Innenfor døren høres spede rop om hjelp. Vi slår knute på ørene og går.
En og en halv time senere, vel hjemme igjen, med en samvittighet som surnet i første svingen og som siden bare ble verre tråkker vi inn døren. Venter nesten å finne Mårten hulkende i gangen, druknet i egne tårer og med psykiske problemer som vil følge ham resten av livet.
Men dengang ei... Mårten er på Siljes rom og leker. Valser rundt med Barbies gallaantrekk i munnen og en legokloss mellom potene...
Laber gjennsynsglede... Barbie og vennene hennes er kjekkere selskap... i alle fall akkurat der og da.
25.07.06
Mårtens intelligens eller mangel på sådan er nok en gang oppe til diskusjon. Vi har i løpet av de siste ukene vært vitne til at han har satt livet på spill i flere halsbrekkende manøvere...
1. Valsende rundt på gulvet med en av Marcos besynderlige tyggegreier...
...etter å ha kommet fra hendelsen med livet i behold, ja så besluttet han at det kunne være en god idé å ...
2. ...angripe husets dachs med full styke og klørne ute.
...hjelper ikke med varme klemmer etterpå gutt...
...ikke at jeg er overbevist om at dette er en klem. Kan godt være at det er oppfølgeren... Return of the killer cat!
Totalt antall liv: 9 -antall liv brukt: 2 = oops: 7
Med to liv ute av veien stod drukningsdøden for tur.
17 runder på kanten av bassenget, men Sarahs årvåkne blikk slapp ham ikke ett øyeblikk. Etthvert forsøk på dypdykk fra hans side ble effektivt stoppet av en mur av tær. Sorry kompis, her kommer du ikke forbi... Sarah: 1 poeng Mårten: 0 poeng...
Jeg skal nå i gang med å barnesikre alle kniver, kappe beina av klatrestativet, sette slåer foran vinduene og kutte strømtilførselen inn til huset.
Pufh... heltidsarbeid dette her...
21.07.-06
Noen katter kan ikke være alene. Mårten har vist seg å være én av dem. Men i motsetning til den høylydte reveljen Klara-Bella produserte når hun følte seg ensom og forlatt av alt og alle vrir Mårten av seg lyder ellers bare funnet hos et par snåle eksemplarer av sauearten.
Det er som en litt skjelvende breking. Du kan nesten høre hvordan stemmebåndene knyter seg i vill protest over dette misbruket...
Men han er vakker, han er snill, han er alt vi kunne ønsket og mer til.
Og til dere som lurer: Jepp, det er utrolig deilig å ha en kattunge rundt seg.
07/07-06
Planen var å hente Mårten fredagen. Men allerede torsdags kveld hadde vi gjort oss "ferdig" med Sverige. Ringte Lena for å spørre når de står opp om morgenen. Ingen vits i å drøye lengre enn høyst nødvendig. Men Lena og Björn som de fantastiske menneskene de er slo dør og hjertevarme på vid vegg. "Självklart, skal ni komma hit och stanna til i morgon. Var er ni?"
Kartet viste at vi var rundt en mil unna. Kopparsberg. Vi stanset bilen, foretok ett hurtig klesskift ettersom klærene vi hadde på sikkert luktet av både kamel og geit. Fortsatte mot Grengesberg, og forlot Grengesberg... Konstanterte at vi ikke bare hadde passert avkjørselen til huset, men også hele stedet. Ringte Lena igjen. "Altså... nå er vi i neste by, kommer så snart vi kan" Fikk veibeskrivelsen på nytt. "Ni kjør upp en backe, och så kommer ni inn i en 90 sone. Her kør ni INTE i 150! Om ni kør i 40 så vil ni se skyltan som sier Råttfångarns."
Vel fremme ved gården ble vi møtt av Rasta. Rasta er en puli som vant hjertet mitt ved forrige besøk. Vanligvis går jeg ikke ned i knesstående over en hund, men Rasta har noe som de fleste hunder mangler... i alle fall inntil du blir kjent med dem. Rasta har personlighet!
Og så traff vi Mårten. Han ønsket oss velkommen i døren med den aller største selvfølgelighet.
Ungene kostet både Johnny, Lena, Björn og meg av veien og formelig hev seg over ham som glupske gribber. Alle formaninger de hadde fått om å ta det med ro var blåst bort, all form for vanlig høflighet var saga blott.
Men Lena så ikke ut som om hun tok noe notis av det. Jeg tror og håper at hun tok det som ett godt tegn at Mårten kom i første rekke. Robert rettet litt opp i ankomst fadesen da han senere på kvelden takket Lena pent for at vi fikk lov til å ligge over hos dem.
Med unntak av Sarah som tilbragte mesteparten av tiden på kjøkkenet sammen med oss, så var ungene stort sett ikke å se. De lå langflat bortover gulvet og gjorde sitt aller beste for å aktivisere en gjeng med noble Ragdoll og Britisk Korthårskatter.
Robert forelsket seg hodestups i en liten kremfarget kattunge som sikkert pustet lettet ut da vi dro dagen etter.
Lena disket opp med boller, kaffe og andre deilige saker. Problemet er at når du har ventet i nærmere ett halvt år på en katt så verdsetter du ikke ett fat med boller. Da vil du helst vite alt som er verdt å vite om katten. Du spør og graver, håper at du ikke glemmer å få med elementære opplysninger. Aller helst ville du bedt dem redegjøre for hvert eneste minutt han har levd frem til det øyeblikket du sitter med ham i armene.
Kvelden ble til natt og vi snakket fortsatt. Rundt 03.00 stupte vi til sengs, vel vitende om at nattesøvnen nå var redusert til "hvordan kan det ha seg at vekkerklokken ringer før jeg har sovnet"? Men det var verdt det:-) Når man har 10 000 spørsmål og muligheten til å få svar på dem alle så sløser man ikke bort dyrbare minutter på søvn.
Lena laget i stand deilig frokost neste morgen, vi tok avskjed med dyrene, kjente klumpen i halsen da jeg forlot Rasta og så var vi på vei... igjen...
Stoppet på Svinesund for å storhandle alt det som koster uendelig mye mer hjemme. Jeg ble igjen i bilen sammen med Mårten. Krøllet meg sammen i baksetet med Mårten pent dandert på magen og så sovnet vi begge to.
Ankomsten hjemme gikk over alle forventninger. Bare Labbetuss småbrummet litt i barten, snyden fornærmet over at vi hadde dradd i hus ennå en nykommer.
Mårten falt umiddelbart til ro. Det var som om han hadde ventet på dette hele livet. Enten er han tøffere enn toget, eller så er han stein hakke dum. Vanskelig å si enda.
Klara-Bella og Mårten er nå verdens beste venner. De har ett fellesskap utover det at de begge er kattunger. Kanskje føler de en tilhørighet til hverandre pga rasen.
Mårten er som Klara-Bella lite begeistret for å være alene. Vi prøver derfor å være til stede for ham til enhver tid. Naturligvis er ikke dette bare bare ettersom ensomhetsfølelsen hans angivelig vokser seg stor og tung bare han snur ryggen til oss.
Vi har derfor utviklet en teknikk der vi inkluderer navnet hans i alle setninger. Det virker nemlig som om lyden av eget navn har en beroligende effekt på ham.
Jeg skal nå nok en gang prøve å få gjort unna alt papirarbeidet som kreves for å ha en rasekatt og ett oppdrett i sin spede begynnelse.
Ble lettere paff da vi i går dro til veterinær for å få testet at mikrochippene virket. Mårtens chip var sporløst forsvunnet. Klara-Bellas chip hadde tatt seg en rundtur og ble gjenfunnet omtrent midt på ryggen. Kan dette virkelig være trygt?
Mårten har nå sovnet i reiseburet og jeg benytter anledningen til å snike meg opp for å sette på en vaskemaskin.
Kommer tilbake med flere bilder av Mårten på ett senere tidspunkt.
10/05-06 Snart leveringsklar. Tripper rundt i ren ammetåke jeg nå. Under to uker igjen. Faktisk så er vi nede i rundt 10 dager. Mysige Mårten har nå fått både farge og registrert navn. Jeg er på veldig mange måter glad for at navnet Måns ble erstattet av Mårten. Har alltid likt navn i den mest fargerike enden av regnbuen. Mons er ett hyppig brukt kattenavn her i Norge. Er vel ikke en gård med respekt for seg selv som ikke har hatt både Mons den første, andre og tredje patruljerende rundt på tunet.
Johnny har sett seg ut klatrestativ i stillas størrelse. Dette vil bli velkomstgaven til Mårten.
Siden kameraet lå hjemme og vidvinkelen uansett ikke ville strukket til, så har jeg tatt meg den frihet og manipulere meg frem til ca størrelse.
Vi må naturligvis kvitte oss med sofa, salongbord og muligens også en sliten gammel tv benk med svikt i knærene for å få plass til denne skyskraperen, men hvis man er litt fleksibel så venner man seg til det meste.
Pippi ha første etasjen... (Sliter med litt høydeskrekk.)
Nye bilder av Mårten har vi også fått.
Ser ut som om han er omtrent like energisk som Klara-Bella:-)
De blir ikke deiligere enn dette... Ikke om de prøver hardt en gang... |
