Max er omplassert!!!

For meg ble gårsdagen en litt rar dag... Den startet helt vanlig med rengjøring av kattekasser, påfylling av mat

og vannskåler, runden rundt i huset for å sjekke at ingen av kattene hadde rømt ut ett åpent vindu

i løpet av natten.

Ikke det at vi har så mange vinduer åpent i disse dager. For det første pga faren for en slags

masseflukt fra Alcatraz og for det andre fordi jeg foretrekker at kong vinter holder seg utendørs.

Rim på gulv og sengetøy er liksom ikke helt min greie...

Etter å ha konstantert at vi fortsatt hadde vegg til vegg teppe av katter og at alle fortsatt følte

det påkrevd å fortelle meg hva som hadde skjedd i løpet av natten så var det tid for sosialisering av

Merkelige Max... Lykkelig uvitende om at det var for siste gang.

Og så langt var alt normalt... Alt var også normalt da jeg litt senere på dagen svarte på fire, fem epost

og tre telefoner fra folk som av ulike grunner ønsket seg kattunger.

Det var ikke før utpå ettermiddagen at dagen tok en litt annen vending og mye av min tro på menneskeheten

som rase faktisk fikk en dytt i riktig retning.

"Hei du snakker med **** *****. Jeg bare lurte på om du hadde flere kattunger igjen..."

Setningen i seg selv var ikke uvanlig. Faktisk har denne setningen strømmet ut av telefonrøret så

mange ganger at jeg nå er gått over til å bruke manus under disse samtalene.

"Beklager men alle kattungene er nå gitt bort. Vi har fortsatt igjen ett par voksne katter av den sorten

som ingen vil ha, og siden du antageligvis ikke er noe anderledes enn alle andre, så vil du ikke ha

dem du heller... Prøv Dyrebeskyttelsen, Kattens Vern eller nærmeste nabo."

Og så kom det som satt meg helt ut, ga meg tilbake troen på mennesker og som fikk meg til å ønske at

jeg hadde ett lengre og mer velskrevet manus.

For vedkommende i andre enden la ikke på røret... Faktisk fulgte han opp med å spørre om ikke

disse voksne kattene også trengte ett hjem.

Hva sier man til sånt da?

Det virker liksom litt uforskammet å si: Er du ikke riktig klok eller?

Nå skal jeg ikke gå i detaljer når det gjelder resten av det som ble en direkte pinlig samtale fordi

min forhåndsinnøvde tale ikke strekker seg lengre enn til å beklage at vi ikke har flere kattunger igjen.

Jeg skal ikke fortelle så mye om at jeg stotret og stammet og bare husket omlag 2 av de 10 tingene

jeg burde nevnt.

Kort fortalt så endte det med at Maximus fikk ett hjem hos ett samboerpar uten andre dyr.

Ett samboerpar som har sagt seg villig til å følge opp der jeg i går slapp taket.

Som nå vil fortsette arbeidet med å gi Max tilbake den tryggheten som gikk tapt i hans

traumatiske barndom.

Det var med litt variable følelser jeg slapp taket i ham. Jeg var glad på hans vegne...

Glad for at han nå får en unik mulighet til å legge sjelesår og ensomhet bak seg.

Men det var samtidig trist å slippe tak i en katt som tross alt har fulgt meg i lang tid og gjennom

så og si hele dette prosjektet. For Max vil gå noen tunge dager i møte.

Han er nok en gang blitt under-sofa-katt og selv om jeg vet at han om ett par dager vil

bli oppi-sofa-katt som ruller seg rundt på ryggen og synes at livet som enekatt er helt topp,

så kunne jeg ikke annet enn å felle en tåre da han dro.

For blant store og små, korthårete, langhårete, sære, rare, taletrengte og tillitsfulle katter,

så var Max den eneste som viste tegn til frykt. Som ikke helt uten videre godtok at vi mennesker

ikke er de drittsekkene han innbiller seg at vi er. Og av den grunn fikk han en helt spesiell plass i

hjertene våre...

Så til dere to som i går åpnet hus, hjem og hjerte for ham, så vil jeg si takk...

Jeg vil berømme dere stort for at dere til tross for mine advarsler om akkurat denne katten

likevel velger å satse på ham og hans litt usikre men stadig gryende kjærlighet til mennesker.

Takk for at dere ser Max gjennom mine øyne.

Og med det avslutter jeg kapittelet om Maximus.

Arkiverer bilder og minner lett tilgjengelig og går videre med samme prosjekt og nye katter...

Jeg har den siste tiden vært travelt opptatt med å prakke katter på ikke bare byens, men faktisk hele landets

kattekjære befolkning.

Jeg har sendt Bastian til Laksevåg, Bill til Alta, Bianca til Minde (?), Pjuskeline til Arna, Ben til Fana,

Bambina til... Laksevåg og Kanutten står nå klar til å dra til sitt nye hjem i landlige omgivelser.

Men hva så med Maximus? En ung hankatt som i utgangspunktet skulle omplasseres til en låve...

Der skulle han visstnok meske seg med ett koldtbord bestående av mus, rotter og andre underfundige

låvebeboere.

Hjertet mitt blødde for Max da jeg hørte dette. Men samtidig så var jeg til dels enig...

For Max var vill, litt halvgal og fryktelig redd. Ett enslig blikk fra meg var nok til å sende ham klynkende

til skogs, under en bil eller rett oppi en beleilig plassert blodbøk.

"Det er ikke håp for den katta," sa jeg mens jeg plukket med meg den ene etter den andre av de mindre

ville og redde kattene. Men mens jeg bar med meg Kanutten i armene, så bar jeg Max i hjertet...

For sannheten var at låven ville i alle fall gitt Max tak over hodet, men samtidig så var det ett par ting

som gjorde at dette var en av de tingene som høres så greit ut i teorien, men som skjærer seg i praksis.

For i teorien så skulle Max være 6 mnd bestandig. Han ville aldri bli kjønnsmoden ukastrert hannkatt

som ville bruke mer tid på å markere ting og tang enn han ville bruke på å spise de rottene han var

ansatt for å ta.

Og hvordan flytter man en katt som ikke på noe som helst måte ønsker å la seg fange?

Og hvordan får man en katt som er redd sin egen skygge til å slå seg til ro i en låve?

Og hva ville skje hvis han ikke klarte å fange musene, og derfor bestemte seg for å spise en høne?

Da jeg var kommet rundt tre uker ut i omplasseringsprosjektet mitt, tok jeg en dramatisk avgjørelse.

Jeg bestemte meg for å sende fornuften ut vinduet i ellevte etasje...

Max skulle temmes om det så skulle koste meg livet.

Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne fortelle en lang og dramatisk historie om hvordan jeg igjennom dager,

uker og år brukte all min tid på å gjøre ham til en varm og stuevennlig katt.

Det hadde vært litt kult...

Men faktum er at Max brukte to dager på å bli den katten jeg visste han kunne bli, men som jeg ikke visste

at han kunne bli så fort.

Uten så altfor mye innblanding fra min side så var Max plutselig blitt en førsteklasses kosekatt.

Stueren, hyggelig og ikke minst sjarmerende...

Hvem kunne vel ant at det under hans tøffe ytre var en kattunge som bare ventet på at noen skulle bli

glad i ham?

Jeg skulle så gjerne beholdt Max. Skulle så gjerne gitt ham verden og litt til.

Men jeg slipper tom for tid og plass.

Så hvis du eller noen du kjenner har en ledig armkrok, en ledig plass i livet for en hjertevarm

og på alle måter fantastisk kattunge så ta kontakt på tlf: 918 40 891 eller epost: kontaktoss@ragdolls.no

Hjem uten andre katter er å foretrekke siden Maximus er en svært myk katt som altfor lett lar seg

dominere. Maximus er vant med hunder, barn og kokt skinke:-)

Andre katter til omplassering:

Naomi. Ung hunkatt. (Naomi er omplassert)

DottiLotti. Litt sliten eldre dame som trenger ett hjem og en fremtid.

Alle kattene leveres ferdig sterilisert.