|
Bursdag
(skrevet 16.01.08)
Jeg har bursdag i dag... Og selv om det her i landet er en almenn oppfattelse av at slike ting skal og bør feires uavhengig av alder og jubilantens egen interesse for feiringer generelt, så lykkes jeg vanligvis med alle mine planer om å la dagen snike seg forbi i stillhet.
Men joda... selvfølgelig får jeg koselige meldinger fra organiserte mennesker som ikke bare har egen fødselsdagbok, men som også evner å se i denne fra tid til annen.
Jeg blir i tillegg gratulert av både samboer, barn og det jeg har igjen av øvrige familie.
Og jeg setter selvfølgelig pris på hver eneste en av de påminnelsene jeg får om at jeg nå er ett år nærmere døden.
For ja... Jeg har ett anstrengt forhold til egen bursdag. Dette skyldes i stor grad at den viktigste ingrediensen mangler...
En mamma som ringte for å synge ett eller annet mystisk utspring av bursdagssangen med en stemme som helt klart fortalte meg at hun med fordel kunne hatt godt av både tre timer til på puten, sangundervisning og ett teksthefte som fortalte at den norske og den engelske utgaven av sangen faktisk ikke er to sider av samme sak...
"Happy birthday kjære Christel... Happy birthday til deg..."
Hvem kunne ant at det var disse sære fenomenene man skulle komme til å savne i ettertid?
At det var denne til dels selvkomponerte sangen som skulle bli selve bursdagsfeiringen, og at ingenting noensinne ville veie opp for akkurat den?
Selvfølgelig vil enkelte tro at jeg har ett dypt og inderlig ønske om en storslått feiring,
der Ole Paus står i ett hjørne mens han i tur og orden dreper alt fra bursdag til nasjonal sanger mens tre vise menn kneler ned foran meg med gull og noe krydder som gikk ut på dato for i overkant av 2000 år siden...
For hvilke andre grunner kan jeg ha for å nevne bursdagen min liksom?
Vel... Det har i løpet av de siste ti årene dukket opp en hel del nye mennesker i livet mitt. Og disse menneskene har vært forskånet fra å bli invitert til selskap der jeg har sluppet min indre mesterbaker løs på kjøkkenet og den i beste mening har hatt et par intese forsøk på å vispe sammen det som kokeboken kalte kake men som jeg i ærlighetens navn kaller katastrofe.
Disse menneskene har derfor ikke peiling på når jeg har bursdag og bare ett fåtall av dem har fått med seg hvor gammel jeg prøver å late som jeg ikke er...
Og det er her det oppstår ett dilemma...
For skulle en av dem ringe meg på selve dagen, så er det lite trolig at jeg starter samtalen med å annonsere at jeg nå er blitt ett år eldre...
Men skulle det komme frem i ettertid... Enten ved at jeg forteller om presangene jeg fikk av ungene eller ved at ungene rett ut av det blå sier: "Husket du å gratulere mamma med dagen i går?"
...ja da oppstår denne ekle situasjonen der vedkommende sier:
"Hadde du bursdag i går? Herregud, det ante jeg ikke... Og der satt jeg og evlet
løs om mine problemer uten å være klar over at du var i full gang med fest og feiring.
Kunne du ikke sagt noe da?"
Jeg får en litt ullen følelse av å ligge for døden i sånne situasjoner...
For det er nesten sånn det høres ut. "Hva mener du med at St Peter stod ved sengekanten din da jeg ringte?
Lå du og døde??? Ja men Herregud... Kunne du ikke sagt noe da?"
Nei tenk for at jeg kunne ikke det...
For det er nemlig ikke sikkert at jeg husket det da jeg snakket med deg.
Bursdagen min har nemlig bare ett eneste formål, og det er å gi meg en dag der jeg med god samvittighet kan gjøre akkurat det jeg vil.
Unger og samboer får i oppdrag å gjøre alle de tingene jeg akkurat denne dagen føler meg høyt hevet over, og om jeg føler det påkrevd så tilbringer jeg store deler av
dagen med å gjøre minst mulig.
Men i dag har jeg riktignok gjort noe utover det vanlige...
Jeg har levert Aura og Lille My... Sammen!
Og én ting kan jeg bare si: Dette er ikke en av de oppgavene som blir lettere med tiden. Faktisk blir det tyngre og tyngre for hver gang og selv om jeg gjorde gode miner til slett spill under selve avleveringen, så tok jeg ett svalestup ned i full knesstående da jeg en halv time senere skulle rydde badet for katteleker, kattekasse, kattepute og andre ting jentene har brukt den siste tiden.
Glemt var alle de gode forsett om å gjøre det som var best for dyret.
Glemt var alle fagre ord og løfter om å holde følelsesmessig avstand til kattene...
Alt som betydde noe var mine egoistiske følelser som sa at jeg angret på at jeg hadde
omplassert dem, og at jeg ønsket de ville komme tilbake...
Så jeg gjorde det jeg gjør best... Lot meg synke ned i en bunnløs sjø av selvmedlidenhet mens jeg lot en gammel rusten Pokemon sang av det virkelig sørgelige slaget strømme ut fra husets høytalere...
"The time has cooome... It's for the best I know it... Who could have guessed that you and I somehow, someday would have to say goodbye..."
Nå skal jeg ikke kjede dere med resten av teksten fordi den går i samme duren og stort sett bare omhandler ett sorgfylt farvel til en god venn.
Og det kan jeg bare si... Det er ingenting som heler ett brustent hjerte på samme måte som en solid følelsesmessig utblåsning, ett hav av tårer og den sørgeligste sangen i universet. Det funker...
Det funket helt til bildene av Maximus traff inboksen min og med brutal råhet viste at Max faktisk ikke på noen som helst måte henger med hodet og sørger over tapet av meg. Men at han derimot virker både lykkeligere, tryggere og mer avslappet enn han noen gang gjorde her i huset.
Jeg traff med andre ord blink i valg av familie... Hvis meningen var at kattene skulle bli lykkeligere uten meg.
Men jeg er ikke misfornøyd. Ikke egentlig...
Javisst henger jeg litt med gjeipen akkurat nå når jeg ble forrådt av Lille My og Aura som uten så mye som ett farvel tråkket rett inn i sitt nye liv uten å ofre meg så mye som ett blikk over skulderen.
Og av Max som ikke en gang var villig til fremvise en ørliten misnøye for liksom å vise at han savner meg like høyt som jeg savner ham.
Men alt i alt så har ting gått bedre enn forventet. Alt i alt så er jeg glad på kattenes vegne. Jeg er glad for at de nå får tid, omsorg og kjærlighet...
Ting jeg ikke kunne tilby dem... Ikke over lang tid i alle fall...
Når så DottiLotti drar i neste uke så er det duket for ennå ett sentimentalt farvel som vil riste nytt liv i høytalerene og som følge av dette også den lille tunghørte mannen nede i bakken som plutselig tror han har fått hørselen igjen.
I alle fall to av kattungene er lovet bort og med det gjenstår altså en kattunge og Athena.
Det går med andre ord mot slutten av katteprosjektet, og selv om jeg i dag sipper litt, så kan jeg ikke annet enn å si at jeg gleder meg til å "gå tilbake til livet..."
Til mitt liv, mine dyr og det som kan kalles en normal hverdag.
Og fordi jeg føler at en god ting ikke kan sies for mange ganger så vil jeg enda en gang rette all min takknemlighet mot hver og en av dere som har bidratt til at prosjektet nå går mot en lykkelig slutt.
Og med det går jeg for å spise bursdagskake og for å ta den tradisjonelle turen på mammas grav der jeg spar liv i ett par tre spøkelseshistorier ved å ut i nattemørket synge: Happy birthday til meg... Happy birthday til meg... Happy birthday kjææære meg... Happy birthday til meg.
Og ja, jeg skulle sikkert absolutt gjenomgått en eller annen pyskologisk evaluering.
Tar det når jeg får tid:-)
Christel
|
