De siste måndene har bydd på mange utfordringer.

Noen har latt seg løse raskt, enkelt og med relativt liten innsats fra min side,

mens andre har krevd både energi og støtte fra en hjerne som nå går i skytteltrafikk

mellom julestri og katteproblematikk.

Når jeg skriver katteproblematikk, så er det faktisk ikke kattene som er problemet,

men derimot mytene rundt kattene...

For det er ett par generelle oppfatninger i omløp blant folk.

Oppfatninger som vi med fordel kunne lagt på sprit før vi donerte dem bort til

Naturhistorisk Museum med det formål å gi kommende generasjoner ett lite innblikk

i hvilke rare teorier menneskeheten har støttet seg til gjennom årene...

Jorden er flat, ilden er gud, månen er en ost og voksne katter er ikke tilpassningsdyktige...

Og så kan vi bare for syns skyld også skrinlegge idéene om at 2, 3 og 4 åringer er i stand til å

ta seg av levende individer av noe slag.

For hvis vi bruker logikken ett bittelite øyeblikk så burde det være ganske klart at tidligere nevnte

4 åringer ikke en gang er i stand til å ta vare på seg selv. Selv de mest oppegående og intelligente

barnehagebarna vil nemlig fra tid til annen komme opp med geniale påfunn som å storme ut i bilveien

for å redde en rød ball ved navn Trille. De vil også prøve å utsette leggetiden, slå naboens lille Lotte

i hodet med en spade fordi hun tygget på hodet til Barbie, glemme yndlingsbamsen igjen på bussen,

eller miste den utfor ripen på båten fordi den i følge det gråtende barnet ville ta fiskene i nærmere øyesyn.

For Guds skyld: Det er en grunn til at leker her i landet er merket med nedre aldersgrense og at

omtenksomme foreldre sjekker at nesen og øynene på nylig innkjøpt Ole Brum er forsvarlig festet

før poden får storme avgårde med ham.

Det er også en grunn til at veldig mange av barnas kosedyr og bamser til tross for denne testen

likevel mangler både snute, ett eller to øyne  og i de verste tilfellene også gjerne ett øre.

Barn er barn, og man kan ikke forvandle dem til oppegående, intelligente og omtenksomme vesener

ved å gi dem en katt og si at: Denne skal du ha ansvaret for helt selv...

Det er nemlig helt bortkastet å si noe som inneholder ordet ansvar, siden selv de glupeste 4 åringene

ikke skjønner mer av ordet enn at det begynner på A og at A er tante Adas bokstav.

Neste teori er langt mer utbredt og muligens den farligste av alle mytene...

"Katter er enkle dyr," heter den og jeg vil påstå at den er ansvarlig for en stor del av dagens hjemløse katter.

Ta en titt på klørene og fortell meg at noe 4 åring  stilltiende vil

godta at pus ser på mennesker som sin personlige klorestolpe!

For joda... katter er enkle dyr etter fylte 2 år... Men før denne tiden er de i beste fall pøbler, i verste fall

små demoner med ett eneste formål for øye og det er å gjøre livet ditt så surt som mulig.

Og siden mitt ord alene har vist seg å ikke være nok, så tar jeg meg her den frihet å klippe inn et par fraser

fra dem som så langt har overtatt kattunger:

"Sender noen bilder av kattegjengen, Veeldig vanskelig å ta bilder av katter som beveger seg hele tiden!"

"Kattungen og katten vi hadde fra før kommer heldigvis veldig godt overens nå,

selv om kattungen til tider kan være fryktelig irriterende... "

(Her har jeg av hensyn til kjedelige ting som personvernet endret kattenes navn)

"Han leker med alt som er tenkelig (og utenkelig) å leke med.

Alt fra sine egne leker, til kulepenner, regninger, søppelbøttevelting, sitt eget halsbånd"

"Aller helst skal han ligge nærmest mulig ansiktet til enhvertid.

Spesiellt om natta når han har rast fra seg og holdt oss våkne noen timer.. "

"Han er en liten ramp, men vi har satt reglene for hva han ikke får lov til."

"Det hadde vært greit med en av knapp innemellom"

"Nei han har ikke revet overende noen blomsterpotter enda, men han drepte en lampe

jeg hadde arvet etter min mormor..."

"Det er ikke slitsomt... Ikke hele tiden i alle fall...

Og ha i tankene at dette kommer fra mennesker som på ett tidligere tidspunkt bedyret at de visste hva de gikk til,

og som derfor ikke nødvendigvis serverer hele sannheten servert på ett delvis oppripet sølvfat.

Men jeg står egentlig ikke til ansvar for noen, og jeg har derfor ingen problemer med å si det som det er.

Kattunger er noe herk som driver deg sakte men sikkert fra vettet til du en dag står der og innser at håret

har grånet tre nyanser i løpet av det siste halve året, at du er den stolte eier av absolutt ingen potteplanter,

og at du faktisk fikk mer søvn da barna var små og plaget med kolikk og ørebetennelse i ett halvt år av gangen.

Og om så skulle være at du fikk i hus den eneste kattungen i verden med stabilt og greit søvnmønster,

så kan du være sikker på at den tar igjen tapt våketid når du er på jobb og den er overlatt til seg selv og alle

dine pyntefigurer.

Noe som selvfølgelig ikke er noe problem før kattungen nærmer seg fullvoksen størrelse... noe som skjer rundt

12 -16 ukers alderen.

(Vår egen katt da han var ca 15 uker)

Og det er her myte tre kommer inn i bildet. For kattunger er ikke små så veldig lenge. Faktisk er de ikke små i mer enn et

par tre uker... Deretter er de halvvoksen til de er voksen. Uten at dette egentlig betyr noe siden du rett og slett

ikke registrerer at de har vokst før du ser tilbake på baby bildene.

Så faktum er at selv om kattungen du hentet var både søt, litt lubben og utrolig vakker, så vil det bare sporadisk være

nok til å veie opp for alle ulempene... For knuste kopper og kar, for duker som ligger i en haug på gulvet, for oppklorte

møbler og tapt nattesøvn. Ting du hadde unngått hvis du hadde valgt en i utgangspunktet tilnærmet voksen katt.

Og jeg gir meg ikke her... Jeg har nemlig enda ett par ting på hjertet når det kommer til myter og rare mennesker.

For jeg har for lengst kommet ut av tellingen på hvor mange mennesker som har kontaktet meg for å få en kattunge,

yngst mulig naturligvis, og som ikke en gang vil vurdere tanken på en voksen katt fordi katten skal være til

Cathrine og Elise på hhv 9 og 12 år.

Og da lurer jeg på: Hva er galt med Cathrine og Elise? Hva er det som gjør at disse -og mange tilsvarende barn-

ikke er i stand til å elske en katt som er eldre enn 8 uker? Og hvor går den øvre grensen egentlig?

Når er katten blitt så stor at interessen deres daler? Er det når kattungen er 10, 12 eller 14 uker, eller varer

den til katten har maltraktert hodetelefonen til mp3 spilleren?

Til sammenligning vil jeg fremheve at mine barn på hhv 9, 14 og 15 år ikke har hatt noe problem med å knytte

seg til de voksne kattene. Sarah som riktignok er den eldste var svært aktiv i sosialiseringen av b kullet,

men hun ytret aldri ønske om å beholde noen av dem. Faktisk så har hun bare bedt om å få beholde en av kattene,

og det var Max... Den særeste av dem alle...

Robert på 14 falt for Naomi og Silje på 9 har utnevnt Dotti til den absolutt greieste katten i  verden.

Og jeg er stolt av dem... Jeg er stolt over at de er i stand til å elske uavhengig av alder og utseende...

Så til dere mine tre "små" -som vil kaldkvele meg pga bruken av ordet små- så vil jeg si takk.

Takk for at dere har støttet denne gjengen med utstøtte katter gjennom tykt og tynt og fordi dere har

vist dere å være langt mer voksen enn veldig mange andre barn på samme alder...

For sannheten... Sannheten er at det ikke er noe lettere å elske en kattunge enn det er å elske en voksen katt.

Og kjærligheten du får tilbake er basert på din evne til å elske katten, ikke på kattens alder.

Så beklager å måtte si det: Det finnes ingen myter å støtte seg til... Det finnes ikke én grunn god nok

til å velge kattunge foran voksen katt....