|
Knøttet 18.08.06 Aha opplevelser er en del av hverdagen for de fleste av oss.
Disse rangeres på skala 1-10, der 1 egentlig ikke er noe mer enn en 'jøss' eller 'sier du det ja' og 10 er å finne ut at kjøleskapet faktisk hadde egen avrimingsfunksjon.
Du ser tilbake på alle de gangene der du hang over tomatene med albu hvilende i boks med inntørket leverpostei mens du prøvde å tine Antarktis med hårføner.
Du begynner å telle antall negler som er brukket ett sted langt innenfor fingertuppen fordi du innså at hårføner ikke ville gjøre jobben alene og derfor prøvde å trå støttende til ved å borre neglen inn under islaget... helt inn til negleroten som nå er betent og fryktelig vond.
Utrolig surt blikk på kjøleskapet mens du forestiller deg hvor enkelt livet hadde vært dersom selger hadde tatt seg bryet med å opplyse om denne funksjonen da du kjøpte skapet.
Slaraffenlivets gleder har lagt rett under nesen din hele tiden og du oppdaget det ikke før kjøleskapet var på vei mot søppelfyllingen pga meiselhull i bakre vegg.
For det er stort sett da man leser bruksanvisningen. Først og fremst fordi den de siste årene har hengt sporløst forsvunnet bakpå kjøleskapet.
Knapt synlig gjennom store mengder støv og kjøkkenfett. Krøllet og lett gulnet i kantene, men likevel... fullt lesbar.
Andre aha opplevelser er å finne ut at hunden du har hatt i 9 år og som i løpet av de ni årene ikke en eneste gang har vist verken evne eller vilje til å forstå ordet apport, ikke bare har forstått det, men sikkert også har ledd rått innvendig hver gang du har tråkket gjennom myr og ulendt terreng for å finne igjen apporteringsobjektet.
Knøttet. Det ultimate symbolet på purifisert latskap. Hun som ikke tar to skritt uten å nøye vurdere nødvendigheten av dem. Hvis hun kan klare å strekke sjumilsryggen frem mot ønsket mål, ja så gjør hun heller det enn å gå. Det er som om hun sparer bena til en spesiell begivenhet.
Jeg har alltid lurt på hvilket fantastisk formål det var som til syvende og sist ville få henne til å hente frem potesladden. At det ville være en flygende ball, slengt ut i luften mer på måfå enn med fullt overlegg hadde aldri slått meg. En aha opplevelse av de store!!!
Ballen ble som sagt slengt ut i luften på måfå.
Jeg gjør ofte det... Sitter i gresset med ett langt strå i munnviken mens jeg slenger rundt meg med baller.
Hadde gjort akkurat det samme ett par timer tidligere. Den ballen traff en veps. Det sjakktrekket går aldri inn i historien som noe stort. Vepsen tente på alle pluggene, hev seg på vingene og kom mot meg med rødglødende raseri og skum i munnviken. Sarah kakket den tilbake med en tenninsracket i plast og det var det siste vi så til den. Vepsen altså... racketen sørget vi for å ha innen rekkevidde resten av dagen sånn tilfelle av at udyret skulle våkne, riste av seg en kraftig skallebank mens den la hevnplaner på høyt nivå.
Ved å fyre avgårde ball nummer to viste jeg altså at jeg stort sett ikke lærer av egne feil.
Ballen fløy gjennom luften og jeg som hadde sett mesteparten av dagen gjennom linsen på kamera likevel, benyttet anledningen til å fotografere den. Man vet nemlig aldri når man får bruk for ett sånt bilde. Det man derimot kan være helt sikker på er at hvis du går inn for oppgaven med liv og sjel fordi man virkelig trenger bilde av flygende ball... ja så vil 99 av 100 bilder være ute av fokus.
Halvt i øyekroken la jeg merke til noe lite brunt som forsvant bortover gresset. Å fanken, vepsen! var min første og under omstendighetene helt naturlige tanke. Men lykken står den korttenkte bi. I alle fall innimellom.
Det var ikke mannevond veps bare ett heseblesende Knøtt som i fri flyt over gress og mose prøvde å nå igjen ballen før den traff bakken.
Det lykkes henne nesten. Hun var på pletten vel halvanne minutt etter nedslag. Korte ben og høyt gress er en trist kombinasjon.
Hun slengte overleppe og de av tennene som hadde overlevd veterinærens hjerjinger rundt ballen, og tok fatt på retretten... Hun siktet mot meg med snorrett presisjon. Bena spilte trommesolo og bakkekontakten var begrenset til "bare en gang i blant".
Så skjente hun ut og forbi meg. Avleverte ballen prikkfritt til en viltvoksende gresstue... Om jeg følte meg snytt? Ja i aller høyeste grad. Men på det tidspunktet var jeg så desillusjonert at jeg faktisk trodde dette med overlevering var noe vi kunne trene på.
Men der ble jeg tatt ved nesen for andre gang gitt.
For to minutter senere var det meg og ikke Knøttet som trødde gjennom gress og ulendt terreng for å finne igjen bortkastet ball. Jeg håpet inderlig at den ikke var landet like ved illsint veps eller forarget humle.
Dette var siste gang Knøttet løp etter noe som fløy odørløst gjennom luften.
Men håpet er lysegrønt nå som jeg vet at hun kan. Dette er bare ett spørsmål om vilje. Min vilje naturligvis... til å tvinge henne... bære henne med meg under armen når jeg stumper rundt i viltvoksende gresstuer for å finne igjen nøkkelknippe, lommebok eller andre gjenstander jeg kunne finne på å slenge avgårde ganske enkelt fordi jeg aldri lærer.
Ved nærmere ettertanke er jeg kommet frem til at Knøttet sikkert aldri mente å hente ballen til meg. Jeg har i ettertid forstått at dette ikke var ett apporteringsforsøk så mye som det var ren hevn. Det var: 'Sånn, nå legger jeg ballen her ved gresstuen og så kan du hente den. La oss nå se hvor mye moro du er i stand til å få ut av det.'
Knøttet kom brasende inn i livet vårt en vinterdag for 8 år siden. Det er synd å si det, men hun var ikke en veloverveid beslutning. Hun var rett og slett resultatet av naboens Prikken som til stadighet vimset forbi stuevinduene våre.
For Prikken hadde en søthetsgrad som gjorde at han burde vært solgt i poser fra Freia. Auraen hans formelig oste av sukker og fingrene mine klødde etter å løfte opp dette lille mirakelet som lekent jumpet bortover nedlagte togskinner med iver og livsglede i hvert sprang.
Jeg kunne lett ha kommet i skade for å kidnappe Prikken. De store brune øynene hans formelig tryglet meg om å adoptere ham. Dessverre led ikke Prikken noe nød så en kidnapping fra min side ville utelukkende ha vært av egoistiske grunner... Dette kombinert med at Prikkens eiere var våre nærmeste naboer fikk meg til å tro at en eventuell bortføring fort ville ført til politianmeldelse og ett utpreget dårlig naboskap.
Så jeg fortsatte min sniktitting etter Prikken når han gikk forbi. I flere månder stod jeg flettet inn mellom potteplantene når han jumpet forbi huset vårt.
Sakte, sakte snek tanken om en egen dachs seg inn i underbevisstheten. Først bare som ett lite vindpust, så sterkere og sterkere, inntil det var en altoppslukende besettelse som bare måtte gjennomføres. På det tidspunktet følte jeg at dette var gjennomtenkt og veloverveid. Himmel... jeg hadde jo i egne øyne en enorm erfaring med disse dyrene etter å ha studert Prikken i nærmere ett år...
Det jeg ikke visste var ikke verdt å vite... Skråsikker på egen kunnskap rotet jeg frem telefonnummeret til en dachshundoppdretter i eller rundt Oslo (hukommelsen er ikke helt det den en gang var) I løpet av en 4 timer lang samtale fylte hun igjen alle de hullene som manglet i min viten om Dachshunden som rase. I andre enden av røret hørte jeg spede valpeklynk... Knøttet! Hun snakket til meg, var utålmodig og kunne nesten ikke vente til vi skulle hente henne.
Siden min kunnskap om biler og kjøring ikke var halvparten så god som min selverklærte ekspertise om hunder ble det Johnny som måtte kjøre. Aldri har en kjøretur vært lengre... aldri har en bisitter i en bil vært mer utålmodig. Jeg formelig trampet en imaginær gasspedal helt til bunns mens jeg mumlet: "Kan ikke denne gamle kjerra gå fortere?"
Stakkars Johnny... han gjorde så godt han kunne og kjørte så fort som det lot seg gjøre på de kranglevorne veiene som skiller oss fra Oslo. Men i mine øyne kunne det ikke gå fort nok. Issvuller i veien? Hva så? Det fikk liksom være grenser for hvilke bagateller vi skulle henge oss opp i nå når dachsen var innenfor rekkevidde.
Vel fremme ringte jeg ned dørklokken med omtrent den samme iveren som Prikken pleide å utvise. Skarpe bjeff kunne høres fra innsiden og bak søte blondegardiner så jeg konturene av en bitteliten hund som spratt rundt på ekte dachshundvis.
Døren ble åpnet og ut stormet noe utrolig lite på fire ben. Jeg mer falt enn satt meg ned i knesstående... Åh du min egen lille valp... Jeg klappet henne varsomt på hodet, hvisket ømme ord ned i pelsen hennes, erklærte henne min evig udødelige kjærlighet der og da... Ett kremt fra oven... Det var oppdretter som lurte på om jeg hadde lyst til å hilse på valpene. Forundret så jeg opp... valpene? Nytt granskende blikk på hunden foran meg... Valpenes mamma?
Jeg studerte det lille vesenet nøye... fra alle kanter... mens hodet mitt jobbet på spreng og prøvde å forestille seg noe her på jorden som kunne være mindre enn denne lille pakkeballen som satt foran meg.
Presentasjonene ble unnagjort og vi ble ført opp i andre etasje. Ikke en audiens hos kongen ville frembragt en større ærefryd hos meg enn det jeg hadde den dagen. Jeg gled opp trappen mens jeg angret på at jeg ikke hadde kledd meg i klær med litt mer verdighet og eleganse.
I enden av sjumilstrappen satt hun... Den miste av de aller minste... Ett bittelite Knøtt, så rørende hjelpeløs at kløen jeg hadde i fingrene døde umiddelbart. Hva ville skje hvis jeg løftet henne opp? Ville hun ikke da bare smuldre bort og bli til støv mellom fingrene mine? Jeg mer skubbet enn løftet føttene da jeg gikk. Livende redd for at hun i et anfall av pur livsglede ville storme inn under foten min og bli tråkket i stykker før jeg hadde rukket å bli ordentlig kjent med henne.
Bekymringene tårnet seg opp... dører, vinduer... bare ett bittelite vindpust ville vel være nok til å ta drepen på dette lille arme dyret.
Men Knøttet viste seg å stå for en støyt. I løpet av den neste måneden stod hun med to og en halv fot i graven, og dachsens stahet fikk ny mening.
Knappe to uker etter at Knøttet hadde funnet seg godt til rette i sofaen vår for første gang ble hun alvorlig syk. Øynene var halvveis vrengt bakover i hodet, og spretten var borte.
Tre små kobbertråder av den typen man normalt sett finner i ledninger og ikke i hundemager var skyld i elendigheten. Fremmedlegeme i mage kalles det og var visst ikke noe ukjent fenomen for veterinær som absolutt ikke ville gi noe garantier for utfallet av operasjonen.
Det kunne så lett ha endt der... på operasjonsbordet eller i løpet av de første kritiske dagene etterpå.
Men Knøttet stod på, kjempet seg igjennom dagene, og sakte men sikkert dro hun først én så to og til slutt en halv pote tilbake fra graven.
Dessverre plukket hun opp en del unoter under rekovalesensperioden... Ikke noe å si på det egentlig... Hvis man først får gull og grønne skoger lagt oppi fanget... hvorfor takke nei?
Sengen ble utnevnt til Knøttets domene, det samme gjaldt sofaen og ungenes sacco sekk. Lappeteppet som hadde fulgt meg i 15 år ble erklært Knøttets eiendom og da det nylig ble pensjonert var sorgen nesten ikke til å bære verken for oss eller for henne.
For Knøttet kan syte. Hun har doktorgrad i emnet og lar seg ikke tråkke på hverken fysisk eller psykisk... Normalt sett ville man ikke ha problemer med å skubbe unna en hund som ikke er mer enn havlmeteren lang i noen retninger. Men Knøttet er ikke normal. Ikke på noen måter. Hun er den største dustebikkjen, det elskeligste vesenet, den beste, den verste, en drøm og en mare... alt i samme lille store personlighet.
Men til tross for alle sine noter og unoter, og den totale mangel på oppdragelse og sunt bondevett... så kan jeg ikke helt forestille meg livet uten henne... |
