Mårtens nye helt er Marco.

Til dere som ikke en gang har giddet å skumlese hundelinkene

kan jeg fortelle at Marco er en golden retriever i sin absolutt beste alder.

Han har verken gikt, leverflekker, dårlig ånde eller andre alderdomssyndrom.

Han har sluttet å legge mystiske gjenstander i skoene mine,

utvikler nesten aldri spontan døvhet når jeg snakker til ham,

har innsett at hale er en nyttig legemsdel...

har i det store og hele trødd inn i voksenlivet der heder, verdighet

og en avslappet holdning til livet betyr mer enn å brenne hodet

inn i bokreoler, spisestuestoler eller annet frittflytende møbelement.

Marco... min vandrende haug med skjøre idéer,

mitt endeløse univers av manglende sans for logikk...

Ikke bare et kapittel for seg selv, men en hel bok.

Har du noen gang lagt merke til stoltheten hos disse dyrene?

Når de hever hodet, tilter ørene

fremover, flyter bortover veien i en halvt snørrhoven eleganse?

For meg pleide de å symbolisere kremen av hunder.

Vakre, velstelte, harmoniske...

eneste hunden som kunne bjeffe ut badeskum og rosa skyer.

Men det var før Marco kom brasende inn i livet mitt på sølete bein

og en hale som luktet friskt av myrvann og sur mose.

Ikke før Marco forstod jeg til det fulle at retriever ikke er en hund,

men en livsstil.

La meg begynne med å presentere bildeproblematikken.

Marco og retrievere generelt skulle utelukkende vært fotografert med telelinse.

En retriever som strekker snuten mot kamera, myser inn i linsen (gjerne med åpen munn)

får et svært uintelligent preg.

Det er som om all klokskap bare forsvinner inn i overdimensjonerte nesebor.

Hvis man først har offentliggjort et slikt bilde...

...enten det er på hjemmesiden eller midt på stuebordet

under en bursdagsfeiring så finnes det ingen vei tilbake.

Hundens intelligens er tapt for alltid.

Det spiller faktisk ikke noe rolle hvilke kunster hunden

er i stand til å utføre etter dette fatale bildet.

Familie og venner vil le hjerterått og more seg kongelig på din bekostning

når du forteller at hunden er i stand til å sette på vaskemaskinen,

hente tøy fra tørketrommelen og lage enkle middagsretter basert på poteter.

Heldigvis har Marco aldri vært blant de glupeste,

så hans tapte status bekymrer meg ikke nevneverdig.

Marco, stakkars, het ikke Marco helt fra begynnelsen.

Han het Ari... Hempth's Ari...

Ett navn som ikke lar seg kaste ut i vinden sånn helt uten videre.

Det virker som om det dannes ett slags vakuum i lungene

i det du tar sats for å uttale h nummer to,

og bokstaven s har en lei tendens til å suges tilbake til stedet den kom fra.

H'er i midten av ord har uansett aldri vært helt min greie.

Har ikke så mye til overs for h'en i eget navn heller

og den har jeg levd med hele livet.

Ord som flosshatt går greit, men Hempth's?

Nå bruker man normalt sett ikke oppdretternavnet.

Man holder seg til "fornavnet" som i dette tilfellet var Ari.

Alternativt så assosierer man navnet med Marthas

den gang kommende ektemann, Ari Behn,

og så bytter man ut både underlig plasserte h'er og Ari i ett langt enklere Marco.

Ikke misforstå meg... jeg har ingenting imot Ari Behn.

Faktisk synes jeg han har fått det beste fra flere eventyr.

Navn som en egyptisk helteskikkelse...

meget mulig hjemmehørende i Tusen og en natt,

og et jovialt utseende som helt ubevisst trekker tankene mine til Smørbukk.

Men som jeg sa... jeg har ingenting imot Ari Behn

eller noen av de øvrige medlemmene i kongefamilien.

Jeg hadde bare ikke lyst til å ha en hund som var oppkalt etter noen av dem.

Marcos navnebytte forløp relativt uproblematisk.

Han lød navnet Marco med samme mangelen på entuiasme

som han gjorde med ett hvilket som helst annet navn...

Ari inkludert.

Med navnet på plass kunne den grunnleggende opplæringen starte.

Første leksjon var: Beveg deg!

Marco var nemlig en makelig anlagt hund uten sans for de helt store fysiske utfoldelsene.

Som nybakt hundeeier utvikler man synske evner.

Man ikke bare tror man vet hvordan livet med hunden vil arte seg,

man vet med sikkerhet hvordan livet med hunden vil arte seg.

Med ditt indre øye ser du lange slow motion sekvenser av Lassie mens du tenker:

"ja akkurat sånn skal hunden min bli"

Du mister fullstendig bakkekontakten,

og flyter inn i en sfære der ordet "valp" står i senter

og ord som "søt", "vakker", "uimotståelig" og tusen andre superlativer går i bane rundt dette.

Mennesker som i denne perioden prøver å diskutere hverdagslige ting som

kjærlighetssorg, politikk, mobbing på jobben eller småbarnsstell

blir regnet som svært irriterende og til dels uinteressante.

Men som jeg sa,

Marco var en makelig anlagt hund uten sans for de helt

store fysiske anstrengelsene.

Han hadde en unik evne til å gjøre minst mulig på ufattelig lang tid.

Mine helhjertede forsøk på å aktivisere ham med baller,

pinner og andre leker som appelerer til de aller fleste hunder

ble møtt med en halvhjertet iver som stort sett ikke varte

lengre enn til ballen traff bakken.

Bare hvis ballen landet rett foran snuten hans kunne jeg ane

en viss form for entuiasme. Ett lett hevet øyebryn eller en rykning i overleppen...

ikke en overveldende glede akkurat, men det var i alle fall noe.

Drømmen om Lassie svevet ut ett hull i ozon laget.

Begynte så smått å innse at joggeturene gjennom blomsterenger,

og sakte film hopping over strategisk plasserte gresstuer

ikke var innenfor umiddelbar rekkevidde.

Så jeg aksepterte min skjebne,

og innså at mine talenter innenfor spådomskunsten ikke var verdt en sur sild.

Med friskt mot hektet jeg båndet på Marco

og la ut på det som skulle bli vår aller første tur sammen.

Og det var da den kom frem... all hans opplagrede energi,

og totale mangel på båndkultur. En dårlig kombinasjon

-spesielt hvis du hiver på et overraskende moment i form av islagte veier.

Har du hørt denne teorien som sier at du skal stoppe hver gang hunden drar i lenken?

Denne teorien ble helt sikkert klekket ut en sommerdag.

På vinterføre blir det som å si:

Nei nå gidder jeg ikke falle mer i det du raser utfor Gallhøpiggen.

Så "skøytet" jeg nedover veien.

Marco først og jeg i ett desperat forsøk på å stoppe bak.

Lurte på hvor langt vi ville komme før telen gikk av jorden og jeg fikk fotfeste igjen.

Desperat tanke -hva hvis han nå la kursen mot Sibir?

Det ble en lang og utfordrende tur.

Klarte å holde meg oppreist de første 2 km eller så

-ble utrolig imponert over egen balansekunst.

Lurte på om jeg kanskje ville ha ett visst potensiale som sirkusartist.

Men hovmod står for fall.

Med en helt utrolig mangel på grasiøsitet forlot bena bakken,

armene pisket febrilsk i noe jeg tror

var ett forsøk på å fly og dett var dett.

Første tanke etter fall: Var det noen som så meg?

Andre tanke etter fall: Dette er forbaska ydmykende.

Tredje tanke etter fall: Hvor er bikkjen?

Normal sett bruker jeg ikke ordet "bikkje".

Men normalt sett ligger jeg ikke i en underlig formasjon på veien

-dradd over ende av en 5mnd gammel Golden retriever.

Jeg samlet sammen legemsdeler og siste rest av verdighet

-reiste meg mens jeg mumlet stygge

forbannelser, ikke bare over Marco, men over hunderasen generelt.

Så nedover veien akkurat i det de fire siste hårstråene fra halen hans

forsvant lykkelig bak en sving,

fylte flatklemte lunger med sårt tiltrengt luft og ropte:

Marco! Du har nøyaktig 10 sekunder på å pelle valperumpen din tilbake hit!

Jeg kommer til å fotfølge deg resten av livet uavhengig av hvor

langt eller kort det livet kommer til å bli.

Jeg kommer til å henge i halen din herfra til evigheten

og gjøre deg til spott og spe for enhver annen hund vi møter på vår gallopp gjennom verden.

Det går usaklig mye luft med til en sånn avhandling,

så siste delen forsvant i en knapt hørbar hvisken.

Og der... rundt svingen kom et par ører til syne.

Kjente stoltheten som bredde seg fra mellomgulvet.

Jeg hadde klart det!

Han hadde omsider innsett hvilket strålende elskelig menneske jeg egentlig er,

og besluttet at han ikke kunne leve livet uten meg.

En illusjon jeg lett kunne lært meg å leve med

hvis ikke realiteten hadde tuppet meg i baken med

en nyspisset sko.

Rett rundt svingen befant det seg nemlig en tunell.

Den var ikke lang, heller ikke særlig mørk.

Kverulanter ville sikkert kalt den ett hull i veggen...

Men i motsetning til hull i veggen hadde den en viss nytteverdi.

For det første så muliggjør den altså bilkjøring til Risnes,

og for det andre så punkterte den alle Marcos tanker om flukt.

Mørkredsel eller frykt for det ukjente? Hvem vet?

Men dette ante jeg selvfølgelig ingenting om der jeg stod og mesket meg i et hav av selvros.

Ikke før Marco på neste tur hugget inn bremsene og nærmest klorte seg fast i asfalten i det vi rundet svingen

innså jeg at min medvirkning til retretten hans hadde vært forsvinnende liten.

Uker og månder gikk.

Smått om sen lærte vi oss å gå i bånd på sivilisert vis.

Vi trente sitt, ligg, ikke rør og "hent nå den fordømte ballen".

Jeg lærte meg å leve med hundehår hengende rundt drøvelen

og gulv som bar tydelig preg av at noe stort, vått og utrolig møkkete hadde gått over dem.

Han lærte seg å leve med at jeg har begrenset underholdningsverdi i de tidlige morgentimer.

Til tross for retrieverens status som apporterende fulgehund har jeg til dags dato

ikke merket tendenser til dette hos Marco.

Faktisk har han aldri apportert så mye som en selvdød spurv.

Han har utvist en tålmodighet helt på grensen til dumhet når det gjelder de andre dyrene.

Stilltiende har han funnet seg i den generelle mobbingen de andre dyrene har utsatt ham for.

Kattenes okkupasjon av sengen, kaninenes gressing i halen

og Knøttets bestialske vandalisering av knokler og bein.

Når jeg er i det parapsykologiske hjørnet

-vanligvis rett etter at jeg har lest en bok om emnet,

så pleier jeg å lese tankene hans.

Det gleder meg å "høre" at han setter pris på  meg

og det usigelig illeluktende tørrfôret

jeg fyller skålen hans med et par ganger daglig.

Naturligvis ligger mine evner som tankeleser omtrent på høyde

med mine synske evner,

så sjansen er relativt stor for at jeg hører det jeg vil høre.

Livet med Marco har ikke blitt fullt så Lassie som jeg trodde det skulle bli,

og godt er det.

Å ha en hund som slavisk følger manus uten å gjøre

uforutsette ting som å slikke deg på innsiden

av neseborene under middagsluren ville sikkert blitt kjedelig i lengden.

Når det gjelder løping i blomstereng sliter jeg fortsatt litt med å holde hans tempo.

Gresstuehoppingen har jeg helt lagt på hyllen

ettersom denne aktiviteten bare gjør seg på film.

I virkeligheten ser denne type aktiviteter beint frem latterlig ut.

Det finnes en million gode argumenter for å innlemme en Retriever i familien, og det finnes

antageligvis en milliard gode grunner til å ikke gjøre det.

Jeg for min del har aldri angret.

Hvem andre enn retriever eiere er det som kan flotte seg med

vegg til vegg teppe i ekte hundehår,

eller har utviklet balansegang god nok til ikke å ramle når du glir i en

dam av veltet vannskål?

Hvem andre enn retriever eierene er det som brødfør disse

tape-rull-på-pinne produsentene,

og holder liv i vaskemiddelprodusentene nå i disse microfiberklut dager?

Og Marco? Tja han gjør fortsatt minst mulig når anledningen byr seg.