Tiril

Ny dag, ny morgen og ny sjanse til å innføre de gode rutinene som er så viktig,

men som den siste uken har vært nærmest ikke-eksisterende fordi valper så og si aldri følger oppsatt skjema.

06.20 - Lufte Tiril stod det på listen over dagens gjøremål.

Noe som skulle gi henne god tid til å snuse i seg nattens nyheter samt tisse en dam knapt

synlig for det menneskelige øye.

Men i likhet med veldig mange andre teorier fungerte heller ikke denne i praksis.

For når jeg kalkulerer meg frem til timeplaner så regner jeg ikke med at valpen våkner utenfor tidsskjema.

Jeg bare antar at alle mener jeg er genial som innførte tidsskjema og dermed retter seg etter dette.

01.00 - 06.15 Sove

03.28 - Tiril stikker bitteliten våt snute opp i ansiktet mitt.

Jeg fletter Brad Pitt inn i drømmen og synes det hele er fryktelig romantisk.

03.30 - Tirils tålmodighet tar slutt og sylskarpe tenner lager 32 piercing hull i utstikkende legemsdel

også kjent som nese...

Skal si det gjorde vondt.

03.32 stod jeg på trappen iført tynn sateng pyjamasbukse, en tjukk labb på høyre fot,

en sjøstøvel på den venstre og en dunjakke med tre fjær i hver arm.

Naturligvis skulle hun ikke tisse... Valper skal aldri tisse når gradestokken viser minus 44 grader

og påkledningen din enten er helt dust, best egnet for varme sommerkvelder eller en kombinasjon av begge deler.

Så mens Tiril svinset rundt og med den aller største tålmodighet snuste i seg de luktene

som kulden ikke hadde lagt på is

stod jeg og følte på koldbrannen som sakte men sikkert spredde seg gjennom støvelen,

oppover leggen og som ikke gjorde noe tegn til å la seg stoppe av en slunken dunjakke.

"Nå kommer sikkert ett eller annet "hjemme hos meg" tv team rundt hjørnet for å filme

helt normale mennesker i helt normale situasjoner," sa jeg høyt ut i luften

og avbrøt selvfølgelig Tiril som omsider hadde funnet ett egnet sted å gjøre sitt fornødne.

"Man skal aldri snakke høyt når valpen setter seg ned for å tisse," burde det stått i valpebøkene.

Det hadde vært langt mer relevant enn en del av den andre infoen de serverer... Hunden må ha mat og vannskål...

Seriøst, hvis du ikke er i stand til å skjønne at vannet ikke bare skal tømmes utover gulvet

eller at hunden ikke skal spise rett fra fortønnen så har du vel strengt tatt nok

med å sette den ene foten foran den andre og ett eventuelt hundehold burde i så fall ligge langt langt langt inn i fremtiden.

03.50 var vi omsider tilbake på sofaen, sammenkrøllet under ett pledd som i tillegg til meg

også innehold en dachs, en katt og en liten cocker spaniel.

Ett solid dunk signaliserte at Marco hadde flatet ut foran sofaen for å passe på at vi fikk sove uforstyrret.

Strakte en hånd ned mot ham, flettet fingrene inn i myk varm pels og sovnet.

Man kan si mye om valper... De er søte, sjarmerende og vanligvis ganske små.

Dessverre er det lett å la seg lure av størrelsen.

Man tenker: Jøss, den er så liten at jeg kan ha den i skrivebordsskuffen når jeg ikke bruker den.

Jeg visste dette... jeg visste også etter to tidligere valpekjøp at valper krever hele deg det første halve året,

og at hensynet til valpen må gå foran alt annet.

Når man så i tillegg skal sjonglere forholdet til de andre hundene, ungenes matpakker

og skolegang, husarbeid og en viss form for oppdragelse av valpen, ja da er det duket for travle tider.

Men temperaturen visste jeg ingenting om.

At jeg skulle bli stående utendørs klokken midt på natten og fryse på meg både frostskader,

neglebitt og en generelt hat mot kong vinter ble bagatellisert ett sted under planleggingen.

Marco var en engel fra første dag Tiril kom i hus.

Faktisk er han så god at jeg flere ganger for dagen glir rett ned i knestående, legger armene rundt ham

og hvisker frem søtladne ord som får Johnny til å brekke seg i ren protest...

"Du er klar over at Marco er ett mannfolk, ikke sant?

Ingen, jeg gjentar ingen mannfolk liker å bli kalt puse-snuse-dusken min...

Det kommer til å ende med at han trer en hårball ned halsen din i protest..."

Men hva kan man gjøre da? Bare overse det faktum at han har adoptert og akseptert Tiril som en del av flokken?

Slike ting krever påskjønnelse sier jeg og deler rundhåndet ut griseører og ord som er dyppet i sirup.

Knøttet på sin side har ikke mye godt å si om situasjonen.

Håpefulle blikk etter hvert dobesøk forteller meg at hun faktisk regner med at vi på ett eller annet tidspunkt

skal gå lei nykommeren og spyle henne ned i do.

"Har du gjort det nå?" vifter den lille halen hennes før håpet knuses av fire små valpepoter

som kommer sladdende bortover gulvet og braser rett inn i en lett sjokkert Marco.

Sorry Knøtt... Tiril er kommet for å bli, dra inn den mugne leppen og aksepter det uunngåelige.

Og vi merker bedring... om ikke fra time til time så i alle fall fra dag til dag.

...så oppstår ett av disse dyrbare øyeblikkene... Knøttet og jeg i tosomhet på sofaen...

Knøttet har alltid vært veldig bevisst på hva vi sier og gjør.

Om ordene går henne litt hus forbi så har det aldri vært noe tvil om at hun forstår mer enn hun er villig til å innrømme.

Jeg så dypt inn i ett blikk som enkelte ganger rommer ett univers av visdom

og andre ganger ikke har mer intelligens enn en visdomstann.

Og så begynte jeg en lang avhandling om hvordan hun alltid ville ha en spesiell plass i hjertet mitt,

at hun i løpet av de siste ni årene er blitt en del av meg og at ingen noensinne vil kunne rokke ved denne kjærligheten.

I etterkant virker det stort sett bare dumt, men der og da så ga det mening.

En halv time ut i debatten våknet uro-Tiril. Knøttet stønnet høylydt

og oppgitt, men det var noe nytt og delvis påtatt ved lydene hun laget.

Det var som når du i mars måned begynner å kjenne den første lukten av vår.

Selv om du vet at det ennå kan komme ett og annet snøskred fra en forbipasserende sky,

så ser du konturene av lysere tider.

Strakte meg ned og hentet Tiril opp i sofaen.

Forventet å høre Knøttet knurre frem ett utvalg protester... men hun var stille...

Hun var stille da Tiril la seg ned ved siden av henne,

hun var stille da Tiril klatret over henne, og da hun prøvde å bane seg vei under henne...

Nå er det litt begrenset hvor lenge man kan drøye lufting etter at valpen er våken,

og ettersom vi allerede var tre minutter på overtid fant jeg det tryggest å ta med selskapet ut.

Den litt vonde knuten i magen var begynt å slippe taket.

Naturligvis hadde vi ventet innkjøringsproblemer, naturligvis hadde vi regnet med at det ville oppstå gnissninger...

Vi hadde bare ikke forventet at det ville bli Knøttet som krøllet leppene i sur protest. Marco?

Tja... muligens... En av huskattene? Joda, helt sikkert... Rasekattene? Neppe...

Knøttet på den andre side ville møte oss i døren med hornmusikk, blomster og gaver til den lille.

Tusen tanker svevet gjennom hodet mitt der jeg stod på trappen

og så de to minste hundene kravle seg oppover skråningen,

nærmest forsvinne mellom mose og store tuster med vissent fjorårs gress.

Jeg la ett pusslespill der bitene -når de var pusslet riktig- ville utgjøre ett bilde av to hunder,

liggende tett i tett foran peisen... gjerne på saueskinnsfell og velduftende roseblad.

Og mens jeg stod der, tapt i egne tanker og fantasier

forsvant begge hundene under gjerdet og med yre haler stormet de side ved side ut av "hagen" og opp i skogen.

Hans og Grete! Knøttet og Tiril... og så var panikken ett faktum.

Siden Tiril ikke helt har forstått dette med navn besluttet jeg å kalle inn Knøttet.

Ropte og løp om hverandre... gled, tok overbalanse,

gratulerte meg selv med at jeg om ikke annet var propert antrukket i kjeledress...

Det er ingen andre hunder enn Knøttet som får meg til å føle meg virkelig dum.

Av og til føler jeg at hun faktisk går inn for oppgaven.

Jeg halser og svetter avgårde i den tro at full katastrofe bare er en ulykke som venter på å hende,

når jeg så kommer frem til henne så drar hun frem ett lett hovmodig blikk som sier:

Hva i himmelens navn er det du stresser med?

Dagen i går var intet unntak. Jeg følte meg dum... og slem fordi jeg med en gang hadde trodd det verste.

Utover dagen i går hadde Knøttet flere omvisninger på eiendommen,

og selv om jeg ikke tror at alt nå er fryd og gammen så er det oppstått en besynderlig form for våpenhvile.

Ikke som i 'stille før stormen', men mer som fredsforhandlinger pågår...