|
Ett siste rop om hjelp... igjen...
Dette er det eneste bildet som eksisterer av Pondus og hvis ingenting blir gjort så er det all grunn til å tro at det også blir det siste.
Det finnes en uendelig strøm av katter som til enhver tid lider, som til enhver tid har det vondt, som til enhver tid ønsker, håper, trygler om at noen vil ta dem inn i varmen, inn i en fremtid som ikke er like hjerteskjærende vond som deres tragiske fortid.
"Men om jeg ikke kan gjøre noe for alle, så kan jeg gjerne gjøre mye for noen få," sa jeg da prosjektet startet for rundt fire månder siden. Og til tross for at "noen" ekspanderte til 15 og så til 20, så nektet jeg å gi opp fordi jeg hadde tro på at jeg ville klare det. Jeg hadde tro på at det fortsatt fantes mennesker som var villig til å adoptere disse litt utslitte kattene. Den ene snålere enn den andre...
Og joda... Jeg kan si at jeg omplasserte de kattene jeg dro ut for å omplassere. Jeg kan henge plakater rundt hele huset for å opplyse de av naboene som ennå ikke har fått det med seg at jeg er en helgen... Av de sjeldne! Jeg kan meske meg i gratulasjoner fra folk som mener jeg har utrettet mirakler... Men innerst inne, innerst inne så vet jeg at jeg har feilet. For all min tid, hele budsjettet og alle mine tanker ble satt inn på å redde hunkattene. Disse triste sørgelige mødrene som med godt synlige knokler viste tydelige tegn på at de hadde vært igjennom én barnefødsel for mye.
Og mens jeg i seiersrusen gikk rundt og hyllet meg selv for alt jeg hadde gjort, så gikk fortsatt to av "mine" for lut og kaldt vann mens de bukket stadig lengre under for smerten fra betente bittsår.
To tragiske skjebner, to tragiske historier som jeg har valgt å overse mens jeg støttet meg til ett gammelt kinesisk ordtak om at "den steinen man ikke klarer å løfte, den får man la ligge." Men hvordan vet man egentlig at man ikke klarer å løfte den før man har prøvd? Med hvilken rett kan jeg si at dette er en umulig oppgave?
To triste historier...
Og selv om jeg ikke er den rette fortelleren -kanskje først og fremst fordi mine ord er i ferd med å bli både tynnslitt og oppbrukt- så har jeg ikke noe valg. Det er nemlig lite trolig at noe fullbefaren skribent med 12 års fartstid som journalist plutselig vil sprette frem fra buskene, rive notatblokken frem fra innerlommen og med dreven hånd skrible ned Panter og Pondus historie fra den dag de lå i kattekurven og så opp på menneskene med vakre tillitsfulle øyne og frem til det øyeblikket der de kryper skremt sammen i rent sjokk over journalistens plutselige byks frem fra rododendro'n.
Problemet er at der en journalist umiddelbart vet hvor han best skal angripe saken, så virrer jeg frem og tilbake mellom ett hav av historier som er flettet inn i hverandre uten noe tilsynelatende logisk begynnelse eller slutt.
For mens Panter og Pondus er de skadelidende, så er det Athena jeg ber om hjelp til. I alle fall i utgangspunktet. For selv om jeg gjerne skulle gått ut og umiddelbart søkt etter nye og permanente hjem til disse to vakre hankattene, så ville det skjedd mer på lykke enn på fromme fordi jeg ikke har peiling på hvordan de egentlig er.
Med Athena og ungene ute av huset, så har jeg en mulighet til å ta inn hankattene uten å sette Athena i fare. Til å få dem testet for mulig katteaids, til å se og bedømme med egne øyne... ...og til å ta de nødvendige beslutninger utfra egne erfaringer...
For det er ikke sikkert at det finnes noe håp for disse to kattene. For alt jeg vet kan de allerede være døde eller døende. Kanskje var jeg i dette tilfellet ikke bare én, men mange dager for sent ute...
Men uansett så trenger jeg hjelp... Jeg trenger ett hjem til Athena slik at jeg kan ta inn Panter og Pondus, eller alternativt ett midlertidig hjem som kan ta vare på én eller to hankatter med ukjent gemytt og helse.
Hvis du tror at du eller noen du kjenner kan være Athenas nye familie, så ring meg så snart som mulig. Hjelp meg å gjøre mye for noen få...
|
