Ragdollfødsel

Det spiller ingen rolle hvor god forberedt man klarer å innbille seg selv at man er...

noen ting vil fortsatt komme som en overraskelse.

For faktum er at jeg var forberedt på at ting kunne gå galt både før, under og etter Klara-Bellas

fødsel. Problemet var at jeg hadde fokus galt sted.

Men jeg har lyst til å begynne med begynnelsen, med det øyeblikket der jeg intetandende ravet rundt

i huset på jakt etter Klara-Bella som jeg i disse dager skulle holde så godt øye med fordi hun kunne

komme til å trenge min kyndige veivisning under fødselen.

For naturligvis hadde jeg lest bøker om emnet. Bøker skrevet av en forfatter som antageligvis mente

at faglitteratur om katter burde leses av alle aldersgrupper og at den var ett must for enhver treåring som

ønsket å starte oppdrett i tidlig alder.

"Slipp ikke katten av synet når fødselen nærmer seg. Dette gjør man best ved å fokusere det

ene øyet på kattens hode og det andre på kattens hale."

Det falt meg helt naturlig å latterliggjøre slike kapitler. Dessverre viste det seg når alt kom til alt at jeg

overhode ikke var i stand til å fokusere på verken kattens hode, hale eller på katten overhode.

Hadde jeg gjort det ville jeg for det første ikke vært nødt til å sette i gang storstilt leteaksjon etter den vordende mor,

og for det andre så ville jeg overhode ikke blitt sjokkert over å finne henne liggende i Siljes klesskap

sammen med sine fem nyfødte.

Etter å ha sortert kattunger fra t-skjorter, skjørt og andre fordums plagg som av uvisse grunner aldri kommer så

langt som til Fretex, begynte jeg å få ett visst overblikk over situasjonen.

Det var fem barn totalt, men der de fire andre sprellet muntert lå det femte barnet helt i ro og viste

verken vilje eller evne til å leve.

Under det jeg selv mente var ett avansert forsøk på gjenoppliving la jeg merke til at det var noe som ikke stemte.

Når jeg blåste forsiktig inn i kattungens munn så hevet ikke brystkassen seg. Istedenfor var det som om

kattungens hode svulmet litt opp.

Og det var på dette tidspunkt jeg for alvor innså at noe var galt. Åpnet forsiktig munnen på det lille vesenet og

kunne til min skrekk og gru konstantere at ganen var vid åpen.

Avbrøt alle forsøk på videre gjenoppliving mens jeg klappet meg trøstende på skulderen og sa at

det kunne vært så mye verre: De kunne vært døde alle sammen, og defektene kunne vært av ett mye mer

makabert slag.

Klara-Bella slo seg til ro med tingenes tilstand, ammet, malte og brukte all sin tid på de små miraklene.

Jeg pustet litt lettet ut og tenkte "nu går alt så meget bedre"...

Men det varte bare til utpå kvelden i går. For mens jeg hadde lullet meg inn i en drømmeverden der

det var en selvfølgelighet at kattunger som ikke dør ved fødselen vokser opp til å bli fantastiske

voksne katter uten lyte eller defekter, så viste det seg at ikke bare én, men derimot to av de andre

kattungene hadde den samme feilen. De var født med ganespalte.

Den ene hadde en spalte som gikk fra snute til langt bak i halsen, den andre en liten spalte fremme.

Og hvorfor så jeg ikke etter disse tingene på ett langt tidligere tidspunkt?

Eneste forsvaret jeg har å komme med er at jeg ikke ville stresse kattemor mer enn høyst nødvendig,

og fordi tidligere nevnte forfatter hadde skrevet: Ganespalte er en uvanlig tilstand hos kattunger.

Ett fakta jeg naturligvis burde dobbelsjekket med et par tusen nettartikler av nyere dato

 som hadde en helt annen formening om saken.

Etter en steintøff våkenatt der en av kattungene døde sitter jeg nå igjen med ett bittelite nurk som- til tross for

min hardnakkede kamp, bønner og løfter om snarlig operasjon- likevel ikke er mer enn knapt nok i live.

Og jeg sitter  nok en gang med det etiske dilemmaet: Når skal man kaste inn håndkledet?

Når er det moralsk forsvarlig å si at nok er nok.

Alt som er skrevet om denne tilstanden er på "hebraisk" og de eneste ordene jeg egentlig er i stand til å

gjenkjenne er: Avliv katten.

Noe som i utgangspunktet virker svært fornuftig... Men så kommer disse rare tankene.

Min ikke-biologiske far var født med alvorlig leppe/gane spalte i 1942.

Uten at jeg vet noe med sikkerhet, så kan jeg i alle fall tenke meg at minst en lege på denne tiden

mente at man bare kunne legge ham bort i en krok slik at han kunne dø i stillhet.

Uansett... med eller uten legenes velsignelse, så vokste "pappa" opp til å bli en ung gutt, en ung mann,

en voksen mann... og når han i disse dager fyller 65 år så tør jeg vedde på at han ser tilbake på livet med glede,

og at han er takknemlig for at han fikk denne sjansen, denne muligheten til å leve livet fullt ut.

Men pappa var naturligvis ikke en kattunge. Pappa var ett menneske og ble derfor reddet av en paragraf

som sier at man ikke avliver mennesker uansett hvor uhelbredelig syke de er.

Og hjertet mitt vrir seg i krampe under vissheten om at jeg her er forventet å være Guds vikar på jorden.

Jeg skal eventuelt være bøddel for en kattunge som på alle måter viser at den ønsker å leve.

Spørsmålet er: Har jeg lov? Er det egentlig min avgjørelse? Eller er det nå jeg for alvor skal ta opp kampen?

Kjempe med nebb og klør, forsake alt annet og satse på at vi til syvende og sist kommer i havn med målet

om ett godt liv for MikroMårten?

Og hvor står jeg nå i forhold til videre avl på kattene? Hvis flere eller alle kattungene i ett kull dør av ganespalte,

så kan det skyldes at moren hadde ett virus under svangerskapet, står det skrevet på flere sider.

Men akk... hvis en kattemor føder defekte barn fordi hun får en snue, hvor moralsk og etisk riktig er det

da å parre henne i ikke-sterile omgivelser.

Jeg har mange spørsmål som må besvares, men først og fremst må jeg prøve å finne en løsning på dagens

problem: Hva nå med MikroMårten?