Ragdoll kontra vanlig huskatt.

Dersom man lar seg adoptere av en vanlig huskattunge

vil man sjelden komme i den situasjonen at man lurer på hvor kattungen er eller hva den gjør på.

En normal huskattunge vil stort sett være svært synlig der den

henger og dingler lekent i fasongsydde stuegardiner til 350 kroner meteren... eller i den siste dorullen du har i huset...

Den vil med jevne mellomrom spinne gjennom rommet,

koste overende et par tre potteplanter, flerre hull på den flett nye skinnsalongen,

spise opp nederste halvmeteren med tapet og spille ping pong med diamantøredobbene du arvet etter bestemor.

I løpet av en kort uke er sannsynligheten stor for at navnet Lurifaks er gått i glemmeboken

og erstattet av det langt mindre flatterende navnet Veslefanden

Etter ett år er katten bortimot fullvoksen i størrelse, men fortsatt ikke mer enn en kattunge mentalt sett.  

Den river nå overende 3 potteplanter i slengen, spiser hele den nederste meteren med tapet,

er gått over til å kvesse klørene på buksebena dine siden sofaen var saga blott for vel et halvt år siden,

faktisk er det eneste positive på dette tidspunktet at den ikke lengre henger i gardinene.

Dette kommer vel og merke av at du ikke har noen gardiner lengre.

Bare noen bistre små tråder henger ned fra gardinstangen... minner om det som en gang var.

Den gode nyheten er at katten snart vil roe seg.

Dere er over det verste og du kan se frem til 10,12 eller kanskje 15 rolige år sammen med Lurifaks

som til tross for sitt nye og mer harmoniske gemytt fortsatt bærer navnet Veslefanden med stolthet.

Men før du nå beskylder meg for å ha rasistiske tendenser så vil jeg gjerne ha sagt at jeg elsker huskatter.

De har dette upolerte røffe som de fleste rasekatter mangler.

Nå har jeg ikke overveldende mye erfaring med Ragdolls,

men den lille erfaringen jeg har skal jeg naturligvis dele rundhåndet ut av.

Da vi først bestemte oss for å gå til anskaffelse av en Bengal katt hadde vi mange spørsmål.

Hvor stor blir den, hvordan er gemyttet, hvor tam blir de også videre...

Omtrent da vi trodde vi hadde funnet alle svarene endret vi naturligvis mening.

Vi ville ha Ragdoll! Ny leting etter svar, og jo mer vi leste jo fastere bestemt ble vi.

Her var det ingen tvil... Ragdoll var tingen...

Bengalen gjorde ett kjempesprang ut av tankesenteret og borte var den...

Så startet jakten på den perfekte Ragdoll. Hun som ville være villig til å adoptere oss betingelsesløst,

elske oss når vi minst fortjente det og varme tærene våre på kalde dager.

Rundt 100 epost meldinger ble komponert på en mystisk blanding av svensk/norsk

som ville bragt min elskede norsklærer til tårene.

Det var ikke måte på mine kreative formuleringer...  

Jeg fortalte villig vekk om våre elskede katter og min brede erfaring med disse dyrene.

Men dessverre virket det som om det var tre potensielle kjøpere for hver kattunge,

og jeg måtte etterhvert innse at dette ikke var som å kjøpe ost på Rema1000.

Men jeg ga ikke opp.

Jeg skrev til øyet ble stort og vått under klappsalver og labre heiarop fra resten av familien.

Og så... så fant vi henne... eh trodde vi...

En liten blå colorpoint jente bosatt i Sødre Sverige sa seg omsider villig til å flytte til oss.

Men akk... det ble en kortvarig glede.

Vel en uke før hun var leveringsklar fikk vi kontrabeskjeden.

Hun hadde en bilyd på hjertet, og oppdretter valgte derfor å beholde henne.

Jeg trakk pusten dypt før jeg resignerte og ga opp.

Når 100 mail resulterte i én eneste katt, og denne katten heller valgte å utvikle hjertefeil enn å flytte til oss,

så begynte jeg så smått og tro at vi overhode ikke var egnet som Ragdoll eiere.

Jeg tenkte ofte på henne... gjør det faktisk enda... Lurer på hvordan det går, om hun fortsatt lever. *sukk*

(Edit: Oppdretter bekreftet på en mail for en tid tilbake at pus lever i beste velgående)

Så kom sjokket. Det ble pent og pyntelig presentert i en epost.

Vi har fått en avbestilling på en brun colorpoint.Er du fortsatt interessert?

Jeg ristet familien ut av sengen slik at de kunne hylle meg som jeg hylles burde.

Stående ovasjoner for mine prestasjoner var påkrevd og forventet...

Så satt jeg der... i en sirkel av familie som bare ventet på at jeg skulle plukke opp telefonen og ringe.

Et bekymret blikk bort på klokken fortalte meg at det var en viss sjanse for at det ville regnes

som litt uoppdragent å kime i telefonen til folk før klokken var 6 om morgenen.

Så jeg ventet... Sendte en epost og ventet litt til... Hadde en litt ullen følelse i magen.

For én ting er å skrive svensk/norsk noe helt annet er å uttale det. Hva hvis de ikke forstod hva jeg sa?

Hva hvis de etter å ha hørt stemmen min sa: "Nei du får nok ingen katt av oss."

Jeg rakk å opparbeide meg en sunn porsjon panikk før jeg omsider plukket opp telefonen og slo nummeret.

I andre enden traff jeg Lena... Og Lena er meget mulig den hyggeligste damen i hele Sverige.

Hun pratet, fortalte friskt og levende om Ragdolls, Puli, sauer og lam...

Timene fløy og da samtalen var avsluttet innså jeg at vi snart ville få vår første Ragdoll. Råttfångern's Klarabella.

Vi hentet henne hjem i begynnelsen av februar.

Det var en strabasiøs tur som alene ville fylt fire sider hvis jeg hadde gått i detalj.

Med Klarabella vel forvart innenfor husets fire vegger begynte alvoret... og bekymringene...

Ragdollen er en rase som vil være med der det skjer, når det skjer...

Det gikk ikke lange tiden før vi innså akkurat hvor mye "med" hun ville være.

Samlingen med snute, pote og "innsiden av øret" bilder vokste meg over hodet i løpet av kort tid...

For Klarabella løp aldri fra en fotomulighet.

Hun stormet inn i den med en iver som fikk meg til å vurdere kamuflasjetelt i stuen.

Der skulle jeg rigge meg til med lydløst kamerautstyr og ørepropper.

Øreproppene skulle teoretisk stenge ute lydene hun vred av seg når en av oss var utenfor synsvinkelen hennes.

Disse mystiske skrikene som får ryggmargen til å ise, hornhinner til å sprekke

og ørevoksen til å renne i strie strømmer nedover halsen er fortsatt en del av hverdagen.

Hver morgen når ungene går på skolen står hun ved utgangsdøren og spiller sørgemarsjen.

Selv i helgene tar hun oppstilling ved døren. At ungene fortsatt ligger og sover tar hun ingen smålige hensyn til...

Men utover denne pratingen ved døren er det svært lite bry med henne.

Hun spiser, sover, leker forsiktig med et par tre tøymus som med jevne mellomrom får

hjertet mitt til å gjøre en halsbrekkende manøver opp i halsen. Utrolig hvor realistisk de lager disse lekegreiene.

Hun koser, maler og er på mange måter helt normal.

Når jeg grunnløst bekymrer meg for henne så er det for denne unike evnen hun har til å gjøre absolutt ingenting.

Hun ligger helt i ro og bare pønsker ut noe fae*skap... Men så blir det liksom bare med tanken.

Når vi nå har bestilt ragdoll nummer 2 så er det på bakgrunn av Klarabellas rolige og elskelige gemytt.

Muligheten er absolutt til stede for at vi snubler inn i noe vi absolutt ikke er forberedt på.

Ikke utenkelig atl Mysige Mårten vil snu opp ned på alt det vi nå trodde vi visste om Ragdolls...