|
Skogtur i april Skogtur i april
Etter vårløsningen oppe i regnskogen kunne jeg konstantere to ting... Mengden skitt og søle var ikke på noe som helst måte redusert fra i fjor og jeg har nå to hunder som synes denslags er nesten for slalomski under juletreet å regne... eller sykkel med sløyfe på bursdagen... eller egentlig stort sett alt som er hardt og ikke har hjemmestrikket i tittelen.
Det siste halve året har vi bare hatt sporadiske skogturer, og da bare på dager der tælen har en viss likhet med tredager gammel kneip og jordskorpen knaser når man trår på den.
Litt skyldes dette Tiril som inntil nylig var utrolig liten og derfor nærmest døde før vi hadde passert første motbakken. Men tiden fløy, Tiril vokste og i går var det bare å innse at tiden faktisk var kommet for en litt lengre tur.
Jeg fylte lommene med godbiter for å ha noe å lokke med dersom trangen til å løpe til verdens ende skulle komme over dem, knøt hundelenkene rundt livet sånn tilfelle av at trangen til å gå til verdens ende skulle komme over meg og så satte vi avgårde.
Veien var akkurat like tungrodd nå som før. Pga manglende interesse fra min side var alle fjorårets stier grodd igjen, kratt og lite samarbeidsvillige einebærbusker snodde seg inn under genseren og i løpet av ti minutter husket jeg helt klart hvordan det var å hoppe i høyet når man ikke hadde noe høy og derfor brukte glava som en slags dårlig erstatning.
Tiril synes på sin side at dette var uovermåtlig festlig og det lille jeg faktisk så av henne fortalte meg at hun på langt nær delte min trang til å returnere til sofaen. For ja... kondisen min hadde rustet litt i kantene de siste måndene...
Etter vel 300 meter -som jeg føler det påkrevd å fortelle er oppoverbakke hele veien- stod jeg tvekroket mens jeg jeg hallisunerte frem en oksygentank av enorme dimensjoner. Onkel Selje... det eneste treet i mils omkrets som ikke er full i mugg, råte og grådig sopp som forvandler selv det mest hardbarka tre til en dødsfelle for alle som er naiv nok til å tro at det faktisk vil tåle at du lener deg mot det... for å slappe av og gjenfinne fatning og evnen til å puste på normalt vis.
Men Onkel Selje holder stand, og i mine mer fantasifulle øyeblikk føler jeg at han nærmest fnyser av alle disse småtrærne som gir etter for vær, vind og tidens tann. "Pingler," runger det frem mellom det som i sommerhalvåret er grønne blad, men som nå ikke er mer enn knopper som bare venter på å folde seg ut i all sin prakt.
Og i går ble han altså utnevnt til oksygentank, noe han sikkert ikke satt pris på i det hele tatt. "Drittunge," tenkte han sikkert fordi han -i forhold til meg- har en formidabel alder. Han har sett verden bli til, hender det jeg tenker og så ser jeg for meg hvordan indianere ofret mais og gull til røttene hans... Naturligvis uten å grunne så mye over det faktum at indianerne bodde på ett helt annet kontinent og at hvis noen har ofret onkel selje noe som helst så er det nok bare gamle Maria som ofret ham en tanke når vintrene var kalde og vedstabelen redusert til en bunke fyrstikker.
Etter innhalasjonen av 300 år gammel seljetre gikk turen videre. Innimellom hørte jeg lyden av noe som knakk og jeg håpet inderlig at det bare var grener og ikke hundenes ben eller min lett aldrende hofte. Det kunne ikke annet enn å bli en pinlig affære dersom Røde Kors eller Kirkens Nødhjelp måtte bære meg ut av skogholtet... På båre naturligvis! "Enkelte mennesker drar langt inn i fjellheimen før de forsvinner," ville en representant fra Røde Kors si til alle aviser som var villig til å skrive noen ord om saken. "Denne kvinnen derimot, ble funnet skrikende rett oppi skråningen" og så ville han tilføyd at jeg var en pingle og at jeg ikke på noen som helst måte var trent for noe særlig mye mer enn en tur utenfor ytterdøren... Og onkel selje ville nikket bifallende.
Ett sted oppå toppen, inne i det fantasien min velger å kalle heksesirkelen, klasket jeg rumpen i bakken og tok meg en velfortjent pause. Hundene var på tokt rundt i buskene og om jeg ikke direkte så dem så hørte jeg dem fra tid til annen. "Kan livet være bedre," tenkte jeg i ett anfall av poesiromantisk ånd før verden eksploderte i en rød tåke. Noe -som jeg i mitt lett omtåkede sinn antok måtte være en bjørn- hadde ramlet ut av buskene og truffet meg midt i ryggen, og marerittet der jeg ble slept ut av skogen på båre ble plutselig utrolig virkelig. Riktignok en anelse mer dramatisk enn jeg først hadde forestilt meg, men likevel... Faktisk så jeg for meg at den antatte bjørnen hadde pløyd rett gjennom ryggraden, passert 28 innvendige organer for så å stupe ut uskadd på den andre siden. Mye på samme måte som en sirkuspuddel... naturligvis med det unntaket at hullet i ringen faktisk er der før puddelen starter hoppet.
Nå var det selvfølgelig ingen sensasjonslysten bjørn som hadde besluttet å gjøre sin entré på en kant av landet der bjørner veldig sjeldent sees. I etterkant har jeg riktignok ønsket at det var noe stort og til dels farlig. Det hadde i alle fall dannet grunnlag for litt sympati.
Golden Retriever derimot danner ikke grunnlaget for noe som helst utover en følelse av at ryggradvirvel 6,7,8 og 9 er hoppet av hengslene. Marco stilte seg opp foran meg med det jeg -etter at det verste tåkesynet hadde gitt seg- kunne konstantere var ett fåret blikk. "Ooops... hehe... Vakke meningen altså..."
Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvordan han kunne ta så feil av meg og fri ferdsel videre. Naturligvis har tanken slått meg at det kanskje var tilsiktet. At dette var straffen for å begrense antall skogturer. "Kunne ingenting for det. Det er bare så lenge siden jeg har gått her og stedssansen min er i likhet med kondisen din litt rusten."
Jeg kunne naturligvis brølt ut både ett og to adjektiv av noe tvilsomt kaliber hvis det ikke hadde vært for at lungene på dette tidspunktet var nyperforert og at luften som sivet ut av dem knapt var nok til å holde meg på riktig side av dødsriket. En illevarslende knaking bak meg varslet at mine prøvelser på langt nær var over. Hund nummer to... inn i ryggen, naturligvis på akkurat samme sted, som om den skulle være merket med en rød X. Etter å ha dyttet indre organer på plass besluttet jeg at det nok helt sikkert hvilte en forbannelse over heksesirkelen og at jeg helt klart burde komme meg ut av den mens jeg fortsatt hadde en viss helse i behold. Vel 500 meter lengre fremme ventet forbannelse nummer to i form av ett myrhull. Ikke særlig dypt, men akkurat festlig nok dersom man ser gleden i å trampe uti med alle fire bena og så legger seg ned på siden i en slags halvveis sideveis salto.
Selvfølgelig burde vi gått en annen vei for det kommer ikke akkurat som noe overraskelse at Marco har merket seg hvor hvert enkelt myrhull ligger og hvilke bruksområder disse har. Det som vel kom mer som en overraskelse var at Tiril tok seg tid til å stoppe. At hun faktisk stod i ro ett par minutter og studerte hvordan Marco først tråkket uti med alle fire bena, la seg ned på siden og så nærmest rullet seg rundt i denne brune massen som avgir omtrent samme odør som bunnen av boss spannet etter en brennhet sommer. Det spiller liksom ingen rolle hvor sommerforkjølet man er... ikke alt snørr i verden er nok til å stenge ute lukten. Den baner seg vei innover, trosser alle naturlover og kuliminerer i hjernens luksenter der den tåkelegger alle andre sanseinntrykk. "La meg nå se," må hun ha tenkt... "først ene foten, så den andre... altså nesten det samme som å gå bare at man gjør det med mudder til knærne..." Og så fulgte hun Marcos eksempel til punkt og prikke... Bare med det unntak at hun sank betydelig lengre ned og at rulling ikke kom på tale overhode.
Så for meg at det meget mulig ville bli påkrevd med en redingsaksjon. Jeg har det nemlig med å undervurdere Tiril. Jeg glemmer så lett at det hun mangler i høyde, det tar hun igjen med fart og spenst. Marco på sin side hadde forlatt hullet og var nå i full gang med å gni gjørmen utover trær, busker og fjorårets vissne gress. Jeg -klok av skade- hadde satt meg ned med ryggen mot ett soppskadd gammelt tre og prøvde på nytt å tenke at livet knapt kunne være bedre.
Problemet med valper... i alle fall med min valp... er at de ser det de vil se. Tiril så at Marco gned seg rundt omkring i terrenget, men av én eller annen besynderlig grunn droppet hun idéen med terrenget og besluttet istedenfor å gni seg oppå fanget mitt. Ett annet problem med valper er at katastrofen vanligvis er ett faktum lenge før man har registrert hva som skjer. Så der satt jeg, med fanget fullt i møkket valp mens jeg med største omhu planla reiseruten ned igjen.
Det viktigste var å holde seg på bena, ikke hold deg i noe som kan tenkes å gi etter sa jeg til meg selv, fordi jeg visste at ett fall nå rett og slett ville bli fatalt. Ikke nok med at jeg ville gi Røde Kors vann på mølla for å ha forsvunnet noen skarve 100 meter fra huset, men også fordi de uten tvil ville anta at jeg ikke hadde dusjet siden en gang på begynnelsen av 80 tallet. For én ting er det å være dum og utrent... noe helt annet er det å være illeluktende, dum og utrent, da blåser liksom absolutt siste rest av selvrespekt ut vinduet og man står igjen med ingenting når legene begynner å diskutere ens evne til å ta vare på seg selv.
Nå er det selvfølgelig enkelte ting man ikke bør eller skal gjøre. Etthvert oppegående menneske, men unntak av meg som ikke er særlig oppegående lengre, vet at det dummeste du kan gjøre er å si at du ikke skal falle. Det er nærmest umulig å utfordre skjebnen på denne måten uten å trigge den til å tenke: "Det skal vi sannelig bli to om..."
Det er akkurat den samme naturloven som trer i kraft når man skal være musestille og ender opp med å rive ned ett kjøkkenskap fylt til randen med porselen fra Porsgrunn. Selvfølgelig falt jeg... og selvfølgelig ga jeg fra meg ett vræl i fallet... og selvfølgelig kom Marco settende for å sjekke hva som skjedde...
Og herifra er det egentlig bare å tenke seg til hva som skjedde. Marco i ett gigantisk hopp ut av buskene, landet på de av ryggvirvlene som fortsatt var omtrent der de skulle være, Tiril som antageligvis hadde vært superlimt fast i Marcos hale kom hakk i hæl og med det var ydmykelsen komplett. Jeg lå langflat på bakken med vissent løv i munnen, hadde søle stort sett over det hele og hundene mine hadde tråkket på meg. Riktignok manglet det ett nyhetsteam som kunne ha direktesendt hele katastrofen og hjelpemannskap var det også litt tynt med, men det spilte liksom ingen rolle. Det var ingen tvil om at noen ville få det med seg når jeg til syvende og sist kom kravlende ut av skogen på alle fire, men mose dandert som en litt festlig hatt på hodet, iført en "pleide å være hvit" joggedrakt og røde lyn skytende ut fra øynene. Så ville ryktene begynne å svirre. Den første halve timen ville de holde seg til nesten det som faktisk skjedde, men etter ett par tre dager på folkemunne var det sannelig ikke utenkelig at det ikke lengre var meg som kom snøvlende ut av skogholtet, men derimot den avskyelige snømann eller kanskje bigfoot. Han hadde brumlet frem at onkel selje krevde offergaver og så hadde hele Trengereids befolkning samlet seg rundt dette treet fra urtiden og så hadde han endelig fått den respekt jeg synes han fortjener... Aldri så galt at det ikke er godt for noe liksom:-)
|
