En ulykke kommer sjelden alene, har jeg alltid hørt.

Men faktisk så vil jeg tørre å si at en ulykke -i alle fall her i huset- aldri kommer

alene. For hvis marsvinet først får øyebetennelse, så får katta diaré, hunden forstoppelse,

hamsteren øremidd, kaninen hodepine og kjøttmeisen oppi mønet en kraftig hoste.

Slik har det alltid vært og slik vil det antageligvis alltid være fordi min mor i sin tid bestemte seg

for å føde meg under en litt uheldig stjerne.

I disse periodene der alt går galt og jeg med fordel kunne vunnet i lotto slik at jeg kunne

lagt alle dyrene inn på ett førsteklasses veterinærkontor mens jeg selv unnet meg ett

par tre uker på en liten sydhavsøy helt uten dyr, hostende kjøttmeis eller døende fisk.

Ett par tre ihjelsultne haier som svømte rundt i horisonten og spiste alle forstyrrende elementer

hadde kanskje ikke vært så dumt, men utover det så skulle øyen min være dyrefri sone.

Og naturligvis skulle jeg hatt en Fredag. Fredag skulle være utdannet kelner og kokk,

og kunne diske opp med de lekreste retter basert på noe gammelt vrakgods

som lå i fjæren.

Han skulle med jevne mellomrom slikke meg på hånden, bite meg i rumpen og se opp på meg

med store bedende øyne, slik at jeg kunne holde savnet etter dyrene på avstand.

For nå, etter en sommer fylt med forstoppede kaninunger, Labbetuss horible sår og adopsjonen

av ett marsvin med punktert øye, så besluttet Ella at det var på tide å spise

en av sine romkamerater. Romkameraten Bella kom riktignok fra det med liv og helse i behold.

Ella derimot fikk ett solid hakk over øyet, og jeg sitter nå bare å tvinner tommeltotter mens jeg

venter på at veterinær kontorene skal åpne.

Hvem sin glupe idé var det å holde veterinærkontorene stengt i helgene. Helt proposjonalt med at

dørene stenges fredagskveld, så begynner nemlig dyrene å bli syke...

Nå er ikke Ellas bittsår allverden, men jeg tviler ikke på at det må syes... og vaskes

ettersom jeg har dynket det i syv salver og en flaske øyedråper... bare for å være på den sikre siden.

Og i mellomtiden  bor hun på badet sammen med Pute og Christofer Columbus.

Utrolig nok egentlig, ettersom Ella overhode ikke har noe til overs for andre kaniner.

Det var derfor med ett halvt bekymret hjerte jeg satte henne ned på badegulvet, klar

til å gripe inn hvis hun så mye som gjorde mine til å trekke på overleppen.

Jeg har ingen idé om hvorfor hun umiddelbart aksepterte disse to siden hun for bare tre dager

siden gjorde sitt beste for å sette tenna i Plump som er yngre enn både Pute og Christofer.

Kanskje fordi de er så bedårende sjarmerende?

Eller fordi hun kjenner seg igjen i dem? For Ella var også bitteliten da hun kom til oss,

og hun i likhet med disse to små knertene trengte litt drahjelp i form av lett tvangsforing

med alt jeg mente kunne inneholde riktig næring for en liten kanin.

Og kanskje det var der det gikk galt? For Ella har liksom aldri helt funnet sin plass

i kaninsamfunnet etter dette. Hun har en null toleransegrense, og tar ikke fem øre

for å kjeppjage de andre kaninene ut i regnet.

Men hun er en engel med mennesker, med hunder, katter og alt annet som ikke er kaniner.

Og det er vel derfor hun har den plassen hun har i hjertene våre.

Problemet er at jeg ser de samme egenskapene og den samme godheten hos Pute.

Når han gnir hodet sitt mot armen min, ser på meg med øyne som oser av tillit

og slikker meg litt på hånden... da er det pokker så vanskelig å si: Sorry kompis, jeg hakke plass til deg.

Ellers har Snufus og Houdini fått nytt hjem hos Hanne som har tilrettelagt en aldri så liten

ballsal til dem. Plump blir mest sannsynlig boende her, Pute og Christofer blir omplassert hvis

det viser seg at de er i stand til å vokse, og Sjokellas syv nye barn vil bli presentert

med navn og kjønn i løpet av de neste dagene.

Når det gjelder Labbetuss, så går det fremover. Det er nå kun ett lite musebitt igjen av det som

for fjorten dager siden var store og betente sår. Så vi puster litt forsiktig ut gjennom nesen

men avventer litt med å trekke ett lettelsens sukk.