Livet med dyr /del 1

Den siste tiden har vi i tillegg til å kjøre frem og tilbake til diverse veterinærkontorer

også kjørt en emosjonell berg og dal bane.

Folk kan si hva de vil, men det tar på å ha syke dyr.

I dette tilfellet mer enn ett...

For det var ikke bare Labbetuss som ble syk. Paralelt med hans sykdomsforløp

har vi hatt mage/tarm infeksjon på kaninene, ett nyoperert marsvin,

300 guppyer som døde tilsynelatende uten noe god grunn og veterinærkontor som

har gått inn for kommunale åpningstider.

Kommunale åpningstider betyr i praksis at du har

større sjanse for å finne gull i nesen enn du har for å finne ett åpent veterinærkontor

når du har bruk for ett.

Og som om ikke dette var nok så fant frøken Sjokella det for godt å dumpe enda en liten

busslast med kaninunger i fanget mitt...

For i motsetning til mennesker som har nok

med å beundre sine nyfødte rett etter en fødsel, så stormer kaninfruer rett inn i armene på sin

hjertes utkårede for om mulig å lage enda flere små hårballer som kan sprette lekent

rundt i hagen mens de spiser opp restene av nysådd plen.

Men jeg var ikke bitter for jeg har i løpet av årene med dyr lært at bitterhet ikke fører noe

godt med seg. Brev som starter med: Kjære Gud, jeg synes du er en dust fordi du tok

fra meg kaninen min har vist seg å være helt bortkastet.

Sjansen for at Gud klør seg i skjegget, rynker ett buskete bryn og sier:

Så sannelig... der gjorde jeg en feil gitt...

...vel den sjansen er omtrent like stor som at du finner ett veterinærkontor når du trenger ett.

Johnny pleier å si at når man har mange dyr, så vil man miste mange dyr...

En helt idiotisk læresetning som får meg til å utvikle spontan døvhet.

Jeg har da for søtten søren ikke dyrene for at de skal dø! Jeg omgir meg med dyr for at de skal

leve... bli generasjonskaniner som kan gå i arv fire slektsledd så sant det ikke blir

født noen pinglete allergikere som visner i nesen bare de ser ett høystrå.

Men selvfølgelig hender det at jeg snubler i realiteten... som jeg gjorde med Labbetuss,

som jeg gjorde med kaninungene... som jeg gjorde med 300 opp-ned guppyer som fløt i

vannskorpen.

Når det første sjokket hadde gitt seg og følelsen av å være urettferdig behandlet hadde sunket

til ett nivå jeg kunne leve med, så bestemte jeg meg for å kjempe.

Ikke for de 300 guppyene riktignok, for de var så hinsides enhver form for redning

at det eneste som kunne hjelpe der var tidligere nevnte scenario der Gud klør seg

i skjegget...

Jeg kjempet for kaninungene som var blitt offer for det Darwin i sin tid kalte

"naturlig utvelgelse" og som liksom skulle være ett genitrekk fra moder jords side...

La oss eliminere de svakeste individene slik at de sterkeste kan leve.

Slike ting tar seg flott ut på papiret og i forskningsrapporter, men når den naturlig utvalgte

har ett bittelite ansikt, en enda mindre snute og små værhår som vipper hjerteskjærende søtt i vinden...

ja da er ikke naturlig utvelgelse noe morsomt lengre.

Med Labbetuss var det anderledes.

Han passerte -av grunner jeg aldri vil kunne forstå- moder jords kvalitetstest for seks år siden,

og har vært en selvfølgelig del av familien siden den gang.

Det som nesten kom til å bli hans undergang var en rekke flåttbitt som etterhvert utviklet seg

til store sår som nektet å gro.

To uker etter første veterinærbesøk ble han virkelig dårlig. Matlysten forsvant og en dag fant

vi ham sovende i dobbelsengen. Helt utslått uten kraft eller styrke til å løfte så mye som en pote.

Sittende der på sengekanten så jeg inn i en skrekkfylt fremtid der hvert eneste ett av alle

de dyrene jeg har i dag er borte. Og så begynte jeg å gråte... Ikke bare for Labbetuss

eller de ulykksalige kaninungene som på det tidspunktet ennå ikke var blitt syke,

men for hver eneste en av dem jeg har mistet og hver eneste en av dem jeg kommer til å miste,

og for de sultende barna i Afrika og for stort sett alt som er galt med verden i dag...

...og så fikk jeg selskap... For når det kommer til Labbetuss så er vi litt hårsår alle sammen...

Og da spesielt Sarah. Jeg kan i ettertid si at jeg aldri har sett henne så til de grader fortvilet,

så til de grader nedfor... så til de grader lenge våken...

Hun var der med ham gjennom hele natten, og dagen etter, og helt frem til det øyeblikket der

veterinærkontoret fant det for godt å åpne dørene en stakket stund.

Først da slapp hun taket for det vi der og da trodde ville bli siste gang.

Slapp taket er kanskje ikke riktige betegnelsen. Det var mer som om jeg rev ham ut av armene hennes.

Så... akkurat da vi hadde stålsatt oss, tatt våre tusen farvel og nesten... nesten bestilt kremering...

Ja så ble veterinær Tor fryktelig optimistisk... Og denne optimismen har han tviholdt på gjennom

hele behandlingen.

Labbetuss på sin side er blitt fast gjest på klinikken fordi vi nå ikke tar noen sjanser.

"Han nøs!!!" la oss hive oss i bilen og komme oss avgårde...

"Hikst, tror han klødde seg..." og så stormer vi avgårde igjen... gjerne barbeint og med morgenkåpen

flagrende ut under jakken.

Og for sikkerhets skyld tar vi farvel hver eneste gang. Her skal intet være ugjort...

Og nå er vi kommet til det stadiet der vi -når noen spør om hvor vi skal- svarer:

Vi skal til veterinæren for å avlive Labbetuss igjen...

Og på mange måter har denne makabre sarkasmen hjulpet. Den letter litt på stemningen.

 For Labbetuss er enda ikke bra.

Faktisk vil jeg ta hardt i hvis jeg sier at han er på bedringens vei, men jeg velger

å støtte meg til Tors optimisme.

Når det gjelder kaninungene så er dessverre ikke alt like rosenrødt.

Til tross for, eller kanskje på grunn av tung medisinering har vi allerede mistet tre.

En fra det nye kullet og to fra det gamle.

En kjemper i dag for livet og jeg folder hendene mens jeg sender appellbrev til Gud.

"Kjære deg... holder det ikke med dem du har tatt allerede? Kan du ikke i alle fall unne meg denne

ene seieren?"

Men Snufus, Houdini, Fia og Plump har det bra... Det samme kan vel også sies om

de syv gjenlevende ungene i det nye kullet.

Guppyene fikk en litt uverdig begravelse sammen med noe annet avfall fra kjøkkenet,

og marsvinet som vi adopterte i ett anfall av medfølelse blir bare pent nødt

til å lære seg å leve med ett øye siden veterinær allerede har fjernet det andre.

Og heldigvis... dyr er tilpasningsdyktige, så jeg har klokketro på at Lykketrollet vil

få ett langt og godt liv enten hos oss eller hos andre.

Vi vil nok vurdere omplassering av ham, men ikke før såret etter øyet er grodd, stingene er borte

og etterkontrollen gjennomført...

Etterkontrollen ja... når var det igjen? Det var i dag ja...

Burde tenkt meg det... Her er det nemlig ikke fred å få i to skarve minutter:-)