Bursdag

Kreativ sladding av bilder kan forekomme

17 timer og så er alt over... Jeg sa det... og jeg trodde det...

Ha! Ingen skal lure meg til å ta munnen for full flere ganger.

Har hengt opp post it lapp på kjøleskapet nå...

"Tenk før du taler" Et visdomsord det står respekt av.

I alle fall dersom jeg klarer å følge det.

Noe jeg naturligvis ikke kommer til å gjøre rett og slett fordi jeg alltid lever morgendagen i dag.

Dette betyr i praksis at jeg i perioder med mye stress tenker meg frem til den dagen der alt er over.

Så mens marengsen svidde i ovnen, muffinsene gikk over alle muffinsformer

og bløtkaken levde opp til navnet fordi eltekroker ikke er velegnet til krempisking...

ja så bladde jeg meg frem til lørdag på kalenderen, slengte beina på bordet og nøt at alt endelig var over.

Barnebesøket kom og gikk uten nevneverdige problemer.

De kastet ett halvt bekymret blikk mot kakene,

diskuterte litt seg imellom og konsentrerte seg så om chips og hot dog og ballong lek...

Sarahs besøk begynte 2 1/2 time senere.

Ordrene mine her var helt klar og ikke til å misforstå. Hold deg i bakgrunnen! Ikke la noen se deg...

Plutselig var jeg tilbake i fortiden.

Bittesmå Sarah sko, en toåring som hang i buksebenene

og sa: Mamma, når jeg blir voksen så skal jeg gifte meg med deg.

Yeah, right!

Heldigvis hadde jeg Trine. Trine er prototypen på ordentlig ungdom.

Hun er frisk, sprudlende, ikke redd for å ta i ett tak, med en lungekapasitet det står respekt av.

Enhver øverstkommanderende i millitæret ville grått av misunnelse

dersom de hadde sett henne i aksjon fredagskveld.

Fortsatt med beina godt plantet ett sted uti lørdagen ruslet jeg rundt i kulissene.

Lurte på hvordan jeg kunne servere brus uten å bli sett, tok meg en liten svingom på kjøkkengulvet

mens jeg undret meg over de halsbrekkende manøverene ungdommen utførte ute på dansegulvet.

Prøvde å etterape kunstene deres, men minnet meg selv om at ventetiden for hofteoperasjoner er lang her i Norge.

Leker er ikke aldersbetinget, bare sånn at det er sagt.

Men der de yngste nøyde seg med å få en ballong viklet rundt foten

så skulle naturligvis Sarahs besøkende ha vannglass på hodet.

La meg ta to minutter til å beskrive elendigheten, slik at du full ut forstår

hva som faktisk skjedde og at jeg egentlig ikke kan klandres.

1. Sett en person på en stol.

2. Plassér ett tomt glass på hodet til person.

3. Still en person bak personen på stolen.

4. Gi denne personen en flaske vann.

5. Personen med flasken begynner å fylle glasset

6. Personen på stolen skal angivelig si stopp før det flyter over.

Det er godt mulig at du ser hvor dette ender, men det gjorde altså ikke jeg.

Faktisk så skjønte jeg ikke ligningen Vannlek = Vannkrig før min lojale støttespiller

Trine stod og balanserte 15 liter vann i en panne som sikkert ikke rommet mer enn 12 liter.

Flasker og glass ble fylt til randen. Det virret rundt med våte unger,

og jeg begynte så smått å lure på om det kunne være greit å flytte beina inn i nåtiden.

Utrolig hvor mye lettere det er å starte en vannkrig enn det er å stoppe den.

Siden en av deltagerene var datteren til ett vennepar jeg faktisk setter

stor pris på bestemte jeg meg for å gjemme henne i en krok på kjøkkenet.

Desperate forsøk på å sette meg i vasken for å stoppe vanntilgangen hjalp lite ettersom

også toalettene var utstyrt med velfungerende vasker.

Jeg grep tak i en søkkvåt Trine og bjeffet: Du startet det! Du stopper det!

Urettferdig? Ja helt sikkert...

Min konklusjon om at det var Trine som hadde startet elendigheten

var utelukkende bygget på den vannkrigen hun startet i fjor.

Men uansett... skyldig eller ikke...

5 minutter senere satt de pent i en ring på gulvet, dypt engasjert i en lek

som avslørte festdeltagerenes sanne natur.

"Jeg har knust pappas billykter" etterfulgt av en stor slurk med vann...

Alle andre som også hadde knust pappas billykter måtte naturligvis også drikke.

"Jeg har helt surmelk i pappas tastatur"... ny slurk med vann...

"Jeg har helt saft i pappas pc"

... og i samme duren gikk det inntil Johnnys sympati for pappa hadde vokst seg så stor

at ikke all verdens usynlighets løfter kunne få ham til å holde munnen lukket...

"Si meg unge dame... bor du hjemme fremdeles?

Etter at ingen av dem hadde  lykkes i å konsumere nok vann til at noe dobesøk ble nødvendig

ble alle unntatt pappa erklært vinnere, stoler ble ryddet av gulvet og ny danseseanse startet.

Trine tok seg en svingom med Johnny, og så var det hele over...

Jeg stod fortsatt på kjøkkenet da de håpefulle ble plukket opp av sine respektive foreldre.

Jeg lurte på hvor mange som ville møte på skolen mandags morgen.

Så for meg en hel skoleklasse med høy feber og en mengde hittil ukjente sykdommer.

Spurte meg selv hva strafferammen var for å påføre noenogtyve ungdommer uoverlagt lungebetennelse...

17 timer var passert, og helgen var min.

Avslapping, lange late dager i solen, sove, ingen baking...

Bare fred og ro!

Ha! Jeg skulle ønske jeg hadde klekket ut den post it lappen litt før.

Påfølgende dag startet med litt lett oppryddningsarbeid.

Dyrestellet gikk som en drøm, faktisk fikk jeg gjort det på halve tiden av

det jeg pleier. Så frem til å trene litt med kaninene utpå ettermiddagen når

solen hadde tatt sin sedvanlige runddans rundt huset og temperaturen var sunket til et akseptabelt nivå.

Jommen sa jeg smør.

Vi hadde ikke mer enn akkurat rukket å avlevere festdeltageren som hadde overnattet

før alle mine planer om ro og lykke gikk i vasken.

Robert har brukket armen... beskjeden kom fra en fortvilet farmor

som hadde hatt barnebarnet på overnattingsbesøk fra kvelden i forveien.

Noe som hadde gått helt fint inntil det øyeblikket min litt vaklevorne sønn

hadde ignorert mine tidligere beskjeder om å ikke sette sine ben på, i eller under en tramponline.

"Jeg bare boinka ut mot kanten og så svusjet jeg utfor,

og så landa jeg på armen som kom litt skjevere ned enn den andre,

og så "knekk" så var den jaggu meg brukket."

Ja så enkelt kan det sies, og det ble sagt mange ganger i løpet av de neste to dagene.

Omatatt og omigjen... på bokmål og på nynorsk.

Forklaringen ble avgitt til rundt 38 sykepleiere, 18 leger, et par tre portører

og stort sett alle vi snublet over på vår rundtur på Haukeland sykehus.

For det var aldri noe tvil om at armen var brukket.

Den var vinklet i det jeg enda mener er en fullstendig urimelig posisjon for en arm.

Og Robert? Nei han tok det med stoisk ro.

Lo og spøkte... dinglet rundt med knekken og gjorde sitt beste for å resirkulere frokosten min.

"Se så hakke skjeiv den er mamma.

Når jeg holder den opp sånn, så er det akkurat som om den bøyer seg fremover av seg selv."

Og jeg var kvalm... av skrekk, fortvilelse og en altoppslukende redsel for at han aldri ville

være i stand til å bruke armen igjen.

Ortopeder, kirurger og leger... alle skulle ha ett ord med i laget før behandlingen ble fastsatt.

Den eneste som ikke ble rådspurt var meg.

Helt sikkert like greit. På det tidspunktet hadde jeg ingenting  fornuftig å komme med uansett.

Var bare veldig glad for at vitenskapen var kommet så langt som den var,

og at jeg slapp å spjelke tragedien med to pinner og et par sterke siv fra elven.

Han ble kostet avgårde til kirurgisk avdeling i nitiden om kvelden. Klokken ti lå han på oppvåkningen.

Her ble han tatt i mot av en koselig sykepleier ved navn Stina.

All min takk, sympati og dypeste medfølelse går til denne damen.

Hun stod så tålmodig ved Roberts siden. Ventet i spenning på at han skulle våkne,

noe han naturligvis ikke gjorde helt uten videre.

Så Stina løp frem og tilbake, kastet bekymrede blikk opp mot maskineriet på veggen.

Prøvde desperat å late som om alt var ok.

Enda en sykepleier ble hentet inn. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene.

Den eneste som tok det roligere enn min sovende sønn var nok jeg.

For jeg vet at Robert nærmest slår av pusten når han sover.

Jeg har også stått bøyd over ham med hånden foran munnen hans

for å forsikre meg om at han puster.

Etter flere lange seige timer på oppvåkningen besluttet min sønn omsider at det var på tide å slå opp øynene.

Stine hengte opp diplom på sengen hans...

Diplom tildeles Robert pga hans enestående prestasjoner på post operativ avdeling.

Lurte på hvor velfortjent dette diplomet var... Jobben hans på oppvåkningen bestod tross alt bare i å våkne,

en jobb han ikke akkurat hadde gått hardnakket inn for.

"Mmmm du er her," jeg mer hørte enn så smilet i ansiktet hans.

Kjente en tåre i øyekroken og måtte snu meg bort. Utrolig hvor lettrørt man blir i nærheten av sykhus senger.

Etter det som virket som en evighet fikk vi omsider komme tilbake til rommet hans.

Jeg var lettet. Når noe går galt på ett sykehus så er det alltid i operasjonssaler eller på oppvåkningen.

Utenfor oppvåkningen var vi trygge og jeg kunne endelig slappe av.

Søndagen opprant med solskinn og Siljes bursdag.

Denne foræderiske tåren som hadde slått rot i øyekroken truet nok en gang med å flyte over.

Silje hadde bursdag og jeg var ikke der til å servere henne frokost...

gratulere henne med dagen, gi henne en klem og stønne oppgitt når hun begynte å mase om presanger.

Jeg prøvde å brette øyelokket rundt tåren.

Ville ikke gråte... Silje hadde det bra, Robert trengte meg her, ingen grunn til de store emosjonelle utbruddene.

Frokost, røntgen, legevisitt... naturligvis med diverse kunstpauser inkludert.

Utpå formiddagen var vi klar til å dra. Legen presiserte hvor viktig det var at Robert nå tok det med ro.

Jeg hadde en inn i granskauen dum trang til å le...

For jeg var og er smertelig klar over hvor vanskelig det er for den gutten å gjøre ingenting.

Det eneste stedet han lykkes i å ta det med ro var på oppvåkningen...

og jeg hadde intet ønske om å returnere dit med det første.

Robert åpnet munnen "kan jeg..."

I en kjapp tanke slo det meg at hvis de neste tre ordene hans var "hoppe på tramponline",

så ville jeg personlig slept ham ned igjen på oppvåkningen

og krevd at de beholdt ham der til han endret status fra barn til voksen.

"Kan jeg gå nå? Robert var klar til å gå, og jeg var mer enn klar til å gå med ham.

Sekker med snop, klær og annet som var fraktet til sykhuset sånn for sikkerhets skyld  ble slengt over skulderen

og så synkronjogget vi ut fra Haukeland.

Bort fra kirurger, post operative avdelinger, fjernsyn uten volumknapper... bort fra alt som oste av sykdom.

Robert er nå tilbake på skolen. Han kjenner naturligvis ikke sine begrensninger

og det siste jeg hørte fra skolefronten var at han synes det var blodig urettferdig at han ikke fikk lov til å sitte bakpå

når de andre ungene syklet.

Jeg bare kniper øyne og ører hardt igjen når sånne nyheter når meg.

Det siste jeg trenger nå er bilder av ham med gips og fatle rundt begge armene.

Eller enda verre... ett brudd som gror i vinkel og så må knekkes opp igjen eller opereres.