Feil vei til Krånet

Feil vei til Krånet.

04.06.07

(Obs! Uanstendige bilder)

Det er ingen tvil om at den letteste veien til Krånet går via hovedveien.     

I alle fall når man i ett anfall av 80 talls nostalgi har iført seg en shorts som for det første var utslitt

allerede på tidlig 90 tall og som ikke ble noe bedre av at den har tilbragt hele dette millenniet

på loftet sammen med en 20-30 møll som er så hardbarka at møllkuler ikke hjelper

med mindre man bruker dem som slagvåpen.

Med rumpen stikkende ut av ett hull i shortsen, bare lår og nakne legger startet jeg altså dagen med

en skogtur av det virkelig smertefulle slaget.

Turen gikk som vanlig oppover fordi nedover rett og slett ikke er ett alternativ på Trengereid.

Trengereid ble liksom grunnlagt i motebakke og ettersom ingen i etterkant har tenkt at en gravemaskin

og ett par hundre sprengladninger med dynamitt kunne flatet oss ut litt, så må vi liksom bare leve med det.

Nå var jeg sant og si ikke helt sikker på hvor Krånet lå i forhold til skogen "min", men jeg satte min lit til retningssansen.

En retningssans som mamma antageligvis kjøpte på postordre...

sammen med to værugler som varslet fint sommervær i midten av desember.

Men under over alle under så havnet vi bare en kilometer brakeskog fra ønsket destinasjon..

Brake er aldri så påtrengende vemmelig som når langbukse og forbindingssakene ligger hjemme.

Jeg vurderte å snu. Først og fremst fordi jeg var fullstendig klar over at videre

fremrykking ville medføre risp og kutt av det slaget som varer til utpå høsten

og som nok en gang fyrer opp under ønsket om å bosette seg midt i sentrum

der eneste faren som lurer er mørke bakgater og overivrige narkomane... gjerne i kombinasjon med hverandre.

Etter trehundre meter innså jeg at jeg med fordel kan pakke vekk alle shorts,

skjørt og andre klesplagg som ikke rekker lengre enn til knærne.

Jeg kan også begynne å klekke ut en troverdig forklaring som kan serveres når legen

ved neste legebesøk spør hvorfor det ble funnet brake i blodprøven.

Det er ikke alltid en fordel å fortelle sannheten...

Det er nemlig da legen videresender deg til psykolog som med sitt hemmelige våpen

-iq testen- konstanterer at du er akkurat like dum som du skjønte du var da du stod til lårene i brakebusk.

Etter firogsøtti pokker, fire faen og ett uttall banneord jeg fant opp etterhvert

som jeg gikk var jeg omsider ute i frihet.

Riktignok på gal side av Krånet, men likevel...

Det var vann... det var avkjøling... det var muligheten til å vaske seg litt før noen så meg

og uten å nøle googlet telefonnummeret til politiets drapsavdeling.

Tiril som etterhvert har utviklet en viss kjærlighet til det våte element trodde hun var kommet til himmelen

og i løpet av tre lykkelige byks var hun kommet akkurat så langt ut at bunnen forsvant under bena hennes.

Overraskelsen stod skrevet over hele ansiktet hennes

og ett kort øyeblikk var jeg faktisk redd hun kunne komme til å drukne i ren forskrekkelse.

Men hjelpen var ikke langt unna... den kom bare fra ett litt uventet hold.

Marco som inntil i dag har vært litt tilbakeholden når det kommer til vann kastet seg etter

Tiril med omtrent samme dødsforakt som jeg hadde utvist gjennom brakeskogen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det neste som skjedde,

så jeg nøyer meg med å si at Marco svømte Tiril i land.

Ikke verst av en hund som senest i mars måtte slites over elven med rå makt og slepetau.

Jeg skulle bare ønske det hadde skjedd ved Genesaretssjøen slik at jeg hadde 5000 vitner til historien:-)

Det er disse øyeblikkene som gjør livet med dyr så unikt.

Når du kan forutse akkurat hva som vil skje og så skjer det stikk motsatte.

Etter det jeg tolket som ett varmt "takk for hjelpen" kyss,

men som sikkert ikke var noe mer enn tilfeldigheter ga de seg i kast med å utforske omgivelsene.

Marco som det skogsdyret han nå engang er forsvant bak et par grantrær mens Tiril ble værende

på det jeg allerede hadde rukket å døpe til ChristelStrand.

"Fint skal det være om så hele rumpen henger ute," pleide mormor å si.

Ett uttrykk som ga absolutt ingen mening før jeg faktisk stod der med rumpen ut i det fri

mens jeg i høytidelig ånd sprinklet litt vann på de "fire bøttene" med sand jeg nettopp hadde døpt.

Etter en grundig gjennomgang av hjemmesiden var det så smått begynt

å gå opp for meg at veldig mange av bildene var veldig like

og at bare en liten håndfull bilder inneholdt kombinasjonen mennesker/dyr.

Dette bestemte jeg meg naturligvis for å gjøre noe med.

At frisyren var herpet av ett titalls forbipasserende grantrær

og at øredobbene heller burde svingt seg i utakten til dagens discomusikk

enn å dingle rundt i skogen med meg fikk så være...

Her skulle det fotograferes... Med selvutløser...!

Selvutløste bilder har ikke snev av potensiale til å bli bra. Først sitter man og venter på at noe skal skje,

så begynner man litt utålmodig å lure på om noe kommer til å skje... og så akkurat når det skjer har man helt gitt opp.

Der kom blinket og vips så har man foreviget seg selv i en situasjon

der det ser ut som om du har solgt smør og ingen penger fått.

Nytt forsøk og så har man bilde av pannelugg og tidligere nevnte øredobb.

Men har man lykkes i å forsere urskog, granskog, brake og middelhavsmyren...

ja så gir man ikke opp pga noe så trivielt som ett egenrådig kamera.

Nytt klikk, vente 10 sekunder og... hurra det gikk!  

I alle fall nesten. Eneste problemet var at kameraet besluttet å kappe meg av ved leggene

slik at Tiril som padlet rundt bena mine ikke er synlig for noen andre enn meg...

Etter omlag 40 bilder skjønte jeg at jeg tenkte i for stor skala. Krån, meg, to hunder

og en vakker bakgrunnsnatur ble rett og slett for mye for mitt høyteknologiske fotoapparat.

Og etter det gikk det bedre... trodde jeg, fordi jeg på det tidspunktet ikke var klar over at rumpen

dinglet i det fri og at hårskummet ga "frisyren" ett preg av å være vasket sist gang da shortsen fortsatt var ny.

Etter ytterligere 45 bilder av samme kaliber valgte jeg å overlate poseringen til hundene.

Det er på dager som denne at jeg virkelig setter pris på Trengereid og naturen rundt meg.

Når jeg bare kan hive på meg skoene og ett par overdimensjonerte øredobber og lange ut i skog og mark

uten å tenke på noe annet enn meg og mine firbente, ja da ville jeg ikke vært Trengereid foruten. 

Det eneste som skurrer er i grunnen det faktum at Knøttet ikke er i stand til å holde følge lengre.

I alle fall ikke på disse turene.

Men når vi drar til Leiren i Arna... med bil og full oppakning... ja da er hun helt med...

Men nå skal jeg plastre sår og skadde lemmer mens jeg lader opp til ny tur og nye opplevelser,

for dagen i dag ga virkelig mersmak.