Fredrik Frosk

Jeg er redd frosker. Jeg er ikke hysterisk redd dem, og jeg spretter heller ikke opp på stoler når jeg ser én...

i alle fall ikke hvis den står i ro.

Men jeg er litt paranoid, og jeg har alltid hatt en sterk og fast overbevisning

om at hver eneste én av dem er ute etter meg personlig.

Derfor skriker jeg litt når de hopper. Nå har det desverre vist seg at skriking ikke er særlig virkningsfullt.

Faktisk virker det heller som om det oppfordrer dem til å hoppe enda høyere,

enda fortere og enda mer målrettet... mot meg!

Noe som selvfølgelig ikke hjelper på situasjonen og mitt litt anstrengte forhold til frosker.

Men i dag møtte jeg Fredrik Frosk. Jeg vurderte først Frida, men så assosierte jeg navnet

med Frida Frosk og så gikk tankene til superskumle Audun Automat, og med det ble navnet forkastet.

Fredrik satt gjemt under en litt morken trestamme og han fikk derfor gleden av å ta meg fullstendig på sengen

da han med ett par tre raske hopp landet oppå foten min som for anledningen var helt skoløs.

Først stod jeg helt stille, og så begynte jeg å skrike.

Ikke som på film der kvinnene skriker litt yndefullt for å gjøre helten oppmerksom på at hun er i ferd med å dø.

Derimot valgte jeg en litt mer langtrukken uling.

Ett par naboer som passerte nede på veien så litt rart opp på meg før de stille og rolig trakk seg over på motsatt side.

Så der stod jeg, overlatt til min egen ulykkelige skjebne og en brun frosk på foten.

Litt lengre nede i hagen kunne jeg konstantere at kaninene for tyvende gang hadde forlatt løpegården

og at de etter retningen å dømme nok en gang var på vei ned for å beite i naboens prydblomster.

Det er disse øyeblikkene som står så klart for meg når noen sier:

"Å, så kjekt det må være å ha så mange dyr rundt seg." Joda, klart det er kjekt...

Det er nesten ingenting som er bedre enn å sprinte raskt gjennom tuer med brennesler tidlig om morgenen,

hive seg etter kaniner som vet akkurat hvor lang rekkevidde du har når du i ett siste desperat forsøk

på å fange dem, kaster deg fremover i ett hopp som er helt på høyde med det lengdehopperne presterer,

men som likevel er omlag 10 cm for kort.

Da svulmer hjertet over av kjærlighet, mens jeg lurer på hva det var som fikk meg til å fylle hagen med 10 kaniner.

"Nå tar du deg sammen. Du har valgt det selv," sa mamma fra ett sted i bakhodet.

Utrolig hvordan hun har det med å dukke opp hver gang jeg prøver å utvise litt selvmedlidenhet.

Og vanligvis hører jeg etter, for vanligvis har hun helt rett. Men ikke denne gangen...

"Hør her mamma, jeg kan ikke huske at jeg på noe som helst tidspunkt valgte å ha en gallionsfigur sittende på foten min.

Det var froskens eget valg å sette seg akkurat der,

og det er meg som lider for det. Er det for mye forlangt at du trer litt støttende til?"

Men mamma hadde trukket seg tilbake til hvor det nå enn er hun er når hun ikke er

opptatt med å sende meg telepatiske beskjeder. Jeg kunne så levende se henne foran meg

der hun satt i en ring av hvitkledde engler

og fortalte hvordan datteren hennes nå var i ferd med å frike ut fordi det satt ett reptil på foten hennes.

Noen av englene ville være utrolig forståelsesfulle og spørre om de kanskje skulle gripe inn,

men mamma som elsket alt levende og hadde en spesiell forkjærlighet for frosker

ville bare riste smilende på hodet og si at dette nok var til det beste.

"Hun har bare godt av å jobbe seg gjennom denne frykten alene.

Husk nå bare hvordan hun i full panikk endte opp med å stenge en veps inne på kjøkkenet.

Hvor lang tid tok det ikke før barnebarna mine fikk annet enn pizza å spise etter den episoden?"

Og så ble det stille i himmelen fordi alle englene hang med nesen utfor en sky

mens de spent ventet på at jeg skulle møte frykten "alene".

Nede på jorden stod jeg fortsatt fastfrosset mens jeg ventet på at Fredrik

skulle finne ut at tiden var inne for å bevege litt på seg.

Han hadde det på ingen måte travelt, så jeg bestemte meg for å appellere til ham,

trygle ham om å forlate foten min slik at jeg kunne gå tilbake til alt det jeg skulle ha gjort.

Fredrik som til da ikke hadde vært helt klar over hvor at han hadde en fot under rumpen

ble selvfølgelig livredd da jeg bøyde meg ned mot ham og lot underlige lyder strømme ut av munnen.

Han kastet seg inn i en krok av sandkassen og der ble han sittende... helt musestille...

Og det var da det slo meg: Han brukte min taktikk.

"Hvis jeg står helt i ro og slutter å puste så er det ikke sikkert hun ser meg."

Og med det kom medlidenheten og ønsket om å gjøre noe for denne lille karen.

Så jeg hentet en skål med vann, satte den ned foran ham og oppfordret ham til å ta seg ett bad.

"Jeg sier ikke dette for å såre," sa jeg prøvende... "men huden din ser litt eh... tørr ut...

og du kunne nok med fordel ha vasket av deg litt støv."

Fredrik hoppet hysterisk opp og ned langs kanten på sandkassen

og det var da det gikk opp for meg at han hadde ett mål i livet og det var å komme

så langt vekk fra meg og min telepatiske mor som overhode mulig.

Men kanten var høy, Fredrik liten og jeg akkurat hakket for pysete til løfte ham opp og ut i frihet.

For å liksom vise at jeg var hans nye bestevenn helte jeg litt vann over ham. Det gjorde ikke saken noe bedre.

Så jeg kom opp med en briljant plan om å skyve skålen innunder ham akkurat i det han hoppet.

I teorien skulle jeg da kunne løfte skål og Fredrik ut i gress og frihet.

Etter 23 forsøk der den stakkars lille frosken havnet alle andre steder enn i skålen

bestemte han seg tydeligvis for at nok fikk være nok.

Og så klatret han lekende lett opp langs sprinklene på en kompostbinge som stod støttet opp langs den ene veggen.

På toppen tok han seg en velfortjent hvil og ga meg muligheten til å knipse

et par bilder før han kastet seg ut i gresset og forsvant.

Så var forestillingen over. Angsten for frosker var erstattet med en,

om ikke kjærlighet så i alle fall en viss form for interesse for disse små knudretet dyrene.

Englene trakk seg tilbake til engleriene sine, mamma var sikkert stolt av meg og jeg tør ikke lengre

gå rundt i gresset av redsel for å tråkke ihjel Fredrik.