Grilling

Det er sommer, det er sol og det er søndag...

Vel, det er sommer i alle fall.

Solen ligger fortsatt og dormer bak en sky, var sikkert på fylla i går.

Rister vilt på hodet og sier: Ikke ti ville regnværsskyer får meg på jobb i dag...

Jeg for min del skal ikke ta til tårene om den blir borte en stund.

Hadde vært godt med noe annet enn grillmat til en forandring.

Ja for er det fint vær så griller vi.

Nakke, svine, røykte, marinerte, lamme... har det kotelett i navnet,

så dynker vi det i seigtflytende grillsaus og svir det over åpen flamme.

Lukten av tennvæske har lagt seg som ett lokk over hagen og slipper sikkert

ikke taket før høststormen setter inn for fullt.

Men på den andre side... det er fint å kunne ty til salat i disse dager.

Gulrøttene koster 17 kroner kiloen og smaker egentlig ikke noe bedre

enn dem man kjøpte til halve prisen i vår.

Kålrabien er akkurat like dyr. 17 kroner kiloen...

Men den var ikke noe god. Den smakte som 4 uker gammel avis.

Tørr med konsistens som flatpakket kommode fra Ikea.

Bare brokkolien er som den pleide å være. Både i pris, form og farge.

Men vi henger over grillen vi da...

Og grilling er jo for så vidt en veldig sosial aktivitet.

Helge og datteren Trine er ett must på sånne dager...

Alle er med og bærer 2/3 av kjøkkenet ut på terrassen,

fat, bestikk, ketchup, sennep, stekt løk som gikk ut på dato i fjor en gang og er

like seig som gulrøttene vi betalte 17 kroner for, stekespade og grillklypen som i vinterhalvåret kalles pølseklype...

salat, potetsalat, glass, brus, grillsaus, to Ragdolls, tre huskatter, en retriever samt en dachs.

Og så kan grillingen begynne.

Dvs, så kan vi begynne å klargjøre grillen.

For det er det vanligvis ingen som har tenkt på.

At grillen må fylles med grillkull og dynkes i tennvæske kommer liksom like overraskende på oss

hver eneste gang...

"Næmmen jøss, trodde du hadde fyrt på grillen jeg."

Grillkullet blir tømt i grillen og et par tre flasker tennvæske hentet ut av kjelleren.

Det går nemlig lynfort å fyre på grillen dersom alt kullet ligger og dupper rundt i tennveske.

Nesten som de små gule badeendene jeg hadde den gangen jeg var liten.

I dag er badeendene fortidslevninger og badekaret fylles med Pokemon figurer, barbie dukker

og super-action-helt mennesker med innlagt skytearm og hull i ryggen der fallskjermen kommer ut...

i alle fall inntil super-action-helten har vært i badekaret... etter det kommer det bare turkise såpebobler ut...

Grilling ja... det var det vi snakket om.

Ungene får beskjed om å trekke seg litt opp i skråningen og så fyres det på.

Flammene står som seg hør og bør et par tre meter rett opp i luften

og Sankt Hans assosiasjonene bølger mot oss i form av store sorte røykskyer.

Nå blir det mat gitt...

Kotelettene blir hurtigmarinert i tidligere nevnte grillsaus og lukten av nysvidd gris fyller luften.

Så kan letingen etter osten i ostepølsen begynne.

Dette har nå utviklet seg til en selskapslek helt på høyde med stupdykking etter mandelen i grøten.

Forskjellen er at man stort sett finner mandelen. Det samme kan ikke sies om osten.

For bare 2 av 10 pølser inneholder faktisk ost.

De 8 andre er bare gnidd litt mot ett halvt stykke tørr Norvegia.

Det blir som eskene med Toros fløtegratinerte poteter.

Man får potetene, men holder fløten selv.

Pølsebrød blir lagt på grillen og glemt... spareribben svidd i kantene

og flintsteken fordelt mellom alle de tilstedeværende.

Så kan vi skrape bort alt det sorte, kommandere hundene og da spesielt Marco bort fra bordet.

Marco har nemlig utviklet en strategi.

Han tar oppstilling rett ved siden av spareribben og tar seg en real rist.

1000 løse hundehår skyter ut fra kroppen hans, slår et par kollbøtter i luften før de lander på ribben

og fratar oss det meste av lyst til å sette tenna i den.

Hvem vil ha smulene fra de rikes bord når man kan sikre seg hele brødet?

Knøttet har en mer direkte fremgangsmåte.

Hun strekker seg i sin fulle lengde oppover bena til den som har den i øyeblikket mest

fristende matbiten mellom fingrene.

Men hun kommer til kort hver eneste gang...

...ordet "slukøret" får en helt ny mening og ett ansikt.

Men helt hjerterå er vi likevel ikke...

Spesielt Johnny har en viss medynk med dyrene

og benytter anledningen når han mener at alle og da spesielt kameraet ser en annen vei...

"Her lille vovsen, her skal du få noe godt av far," hviskes det under bordet...

Men han kan hviske så mye han bare vil... vrælet når Knøttet hiver seg over pølsen

og treffer sarte neglebånd med nypolerte hjørnetenner er ikke bare i stand til å vekke døde...

det vekker også naboer i en omkrets på sju kilometer fra en godt påbegynt ettermiddagslur.

Jeg på den andre side nøyer meg med å frese mellom sammenbitte tenner.

Vet at når hun resirkulerer den pølsen utover hele sofaen utpå natten en gang

så ligger Johnny vel forankret i dyp nattesøvn...

For Knøttet kaster altså opp igjen grillmat.

Har sikkert noe med mengden tennvæske brukt under grillprosessen å gjøre.

Så det blir mitt tunge lodd å finne frem vaskebøtte, vaskemiddel og klut...

noe som klokken tre om natten ikke lar seg finne sånn helt uten videre.

Skapet med klutene er ikke helt der du mente du hadde sett det sist,

og i bøttekottet står Jon Blund og spiller fiolin...

Etter endt grilling lener vi oss godt tilbake i vaklevorne plaststoler fra Jysk.

Konstanterer at livet ikke er så verst tross alt...

Etter at alt er båret inn samles vi i sofaen til kortspilling, filmfremvisning eller andre mer eller mindre sosiale aktiviteter.

Knotten henger utenfor vinduet, ser inn på oss med mord og utpreget sult i blikket.

Jeg geiper barnslig og trekker for stuegardinene.

Slår meg ned i sofaen.

Mett og fornøyd...

Gulrøtter kan vi spise til høsten:-)