Etter to månder med non-stop regn der treningen har begrenset seg til avanserte teknikker som sitt og dekk

fordi stuegulvet vårt ikke gir armslag til de helt store akrobatiske øvelsene og hagen

for det meste lå under vann, så var det i går tid for aktiviteter med litt mer futt og fart.

Først lekte vi "kast ballen", men etter at jeg hadde hentet ballen opp fra veien 24 ganger

begynte den leken å bli litt ensformig, så vi gikk over til å leke "kast noe annet",  og det som

lå nærmest var Knut. Ikke Knut som i ett av nabobarna, men Knut som i Marcos

12 kilo tunge knuteben. Dessverre viste det seg at denne leken ble litt hasardiøs

ettersom hagen vår er mer som ett litt smalt fortau som noen har saget i to enn en tradisjonell

firkantet hage. Resultatet var at Marco og Tiril til stadighet snublet inn i hverandre... og i meg.

Og ta mitt ord for det: Det er litt småskummelt når 40 kilo golden retriever, 10 kilo spaniel

og ett knutebein på 12 kilo kommer mot deg uten så mye som å antyde at de vil stoppe

eller gjøre noe vesentlig forsøk på å løpe rundt deg.

Så jeg besluttet å hente frem en gammel planke som likevel bare lå under terrassen og ikke gjorde

noe annen nytte for seg enn å samle mose og en liten armé med klisne brunsnegler.

Planken ble kostet ren for snegl og lagt opp mot en leca blokk jeg hadde brukt som blomsterpotte

for en liten bukett ugress.

Så forklarte jeg hundene hva jeg forventet at de skulle gjøre og hvilken motiver

jeg kunne tenke meg å knipse. "Alle tre balanserer oppover planken med nesen høyt hevet,

og brystkassen i stram givakt," sa jeg oppmuntrende fordi jeg på det tidspunktet

var så desillusjonert at jeg trodde de forstod nesten alt jeg sa.

Knøttet skjønte tegningen relativt fort.

"Mener du at jeg bare trenger å hoppe opp på planken for å få godbiten?"

"Latterlig enkelt," tenkte hun og så smålo hun litt fordi de to andre hundene

overhode ikke viste noe evne til å forstå ett så enkelt begrep.

Så mens Knøttet jumpet villig opp og ned av planken slet de to andre seg ut med

å hoppe over den og innimellom også opp på meg slik at jord, skitt og søle ble

broderlig fordelt mellom oss.

Og det er i disse øyeblikkene jeg er takknemlig...

Når jeg har jord på buksen, søle i pannen og mose som tilsynelatende ser ut som om den

vokser rett ut av håret. Når jeg kan stable opp sneglebefengte planker på en lecastein fra

urtiden, og la hundene sprette villig vekk rundt, under og over den...

Da er jeg takknemlig for at jeg bor på Trengereid og ikke i en trang toroms leilighet midt i sentrum.

Og så regisserte jeg krysshoppet fordi jeg tenkte at det sikkert ville bli ett utrolig festlig

motiv. Når jeg skriver at jeg regisserte det, så er det fordi det ble med regien.

For hunder er det nemlig utrolig forvirrende når du begynner å peke litt hit og dit

samtidig som du avgir kommandoer som ingen har hørt hverken før eller siden.

"Kryss-ild," ropte jeg med entuiastisk stemme i den tro at toneleiet alene ville

få dem til å forstå hvor det var jeg ville med viftingen min.

Det var ikke før senere -da jeg så igjennom bildene- at det gikk opp for meg at hundene ikke forholdt

seg til hverandre, men derimot til meg....

Og på en skala fra 1 til 10:

Hvor forvirrende må det ikke virke å få følgende beskjed:

Gå den veien:

(Jakke med broderlig delt søle)

Men jeg hadde da oppmerksomheten deres, og det i seg selv var en seier.

For om Tiril og Marco vokter mine skritt med omhu og passer på å ikke gå for langt

fra lommen med godbitene, så er det sannelig ikke ofte jeg får Knøttet med på leken.

Men i går var de der alle tre, oppmerksomme, engagerte og i det store og hele fikk de meg

til å føle meg litt kongelig. En følelse som forsvant som dugg for solen da jeg fikk

se bildene og dermed fikk inn med t-skje akkurat hvor inn i gamperumpen møkkete jeg hadde

klart å bli på bare ett par timer.

...og i vinduet stod Labbetuss og breket at også han kunne tenke seg en kjapp runde

med "gå planken." Gjerne ut av vinduet og ned i den friheten som han ikke har fått særlig

mye av denne sommeren pga de foræderiske sårene som nekter å gro.

Når jeg tenker tilbake på det så er det så uvirkelig. Jeg koste meg ute i hagen,

nøt at ting nå var begynt å gå så mye bedre. Kaninungenes forstoppelse var løsnet,

Ellas sår var ikke så ille som først antatt og Labbetuss sår var nesten helt borte...

Det var ikke før litt senere på kvelden at verden falt i grus igjen, og jeg fant meg selv sittende

på badet med tårevåte kinn fordi Labbetuss heling ikke var like permanent som vi ett

øyeblikk hadde våget å tro.

Så i dag var det nytt veterinærbesøk, nye prøver og nytt håp.

Og siden jeg først har gjentatt meg selv til det kjedsommelige, så skader det liksom ikke

at jeg gjør det én gang til. Anne... Anne som egentlig har nok med sitt og som burde

knytt meg sidelengs og forbi for at jeg belemrer henne med mine problemer.

Hun har hjulpet, støttet og oppmuntret... Hun har nesten-som-om-hun-skulle-vært-Gud gitt

meg ett generelt mer optimistisk syn på det hele, og hun har fremfor alt lært meg å sette

pris på de gode stundene...

Og Tor... Tor som jeg i utgangspunktet ikke hadde noe særlig tillit til, men som etterhvert er blitt

den jeg tyr til når noe går galt og den jeg spør etter hvis vi blir møtt av en annen veterinær i døren.

Som i dag da vi ble møtt av hva-det-nå-var-hun-het, og jeg var sikker på at bare synet av Labbetuss

på venterommet hadde fått Tor til å springe i dekning på bakrommet.

"Hent Tor," hadde jeg lyst til å si fordi veterinærer i mine øyne ikke er ferdig utdannet før vi har

vært hos dem tolv ganger.

Men helten min kom da dinglende til slutt... Litt betuttet fordi han på fredag antok at vi hadde

forlatt kontoret med en hellig overbevisning om at han -etter eget utsagn- "holdt Gud i høyre foten".

Og dette er en av de kommentarene som følger meg og som når jeg har tenkt på dem

en stund, gir meg ganske levende bilder på netthinnen.

Og det må kunne sies å være litt betryggende når din egen dr.Dyregod har ett såpass godt forhold

til de høyere makter at han holder ham i foten.

 Så Tor... hva du enn gjør: Ikke slipp taket!

Det ble i dag tatt full biopsi og deler av Labbetuss hud er nå sendt litt på kryss og tvers i verden,

og det eneste vi kan gjøre på dette stadiet er å be en stille bønn om resultater som faktisk viser noe...

Aller helst noe som lar seg helberede...

Men det var godt å få disse dagene i uvitenhet. Der alt liksom bare var fryd og gammen selv

om hundene ikke ville hoppe kryss-ild eller gå planken.

Det var godt å hente den energien som ligger i troen på at "nu går alt så meget bedre".

Og en gang, om noen uker, månder eller år, så gjør det sikkert det. Går bedre altså...

Og da er jeg ikke takknemlig for noe lengre. Da er friske dyr en selvfølge, Labbetuss ligger på Sarahs

pute og hundene har forstått betydningen av blandede signaler.

Og til slutt vil jeg be dere som har peiling på katter og sår om å gå til

http://www.ragdolls.no/labbetuss004.htm  og ta en titt på bildene av Labbetuss sår.

Og hvis dere på noe som helst tidspunkt har sett noe lignende: Vær så snill å sende meg en mail.

Og dere som har sart mage eller ømfintlige hornhinner: Dere hopper over akkurat denne linken,

for bildene kan helt sikkert oppfattes som litt grotesk detaljerte.