En oppfordring...

Dette er en melding til skoler og foreninger i og rundt Arna:

Vær så snill å ikke be meg om å bake kaker til enhver anledning der dere finner det

påkrevd å servere noe søtt til kaffen.

Faktum er at jeg kan ikke bake

og hver gang dere setter meg i gang med slike husmorlige sysler så synker selvtilliten min.

Ett hakk for hver flatpakka Ikea kake som ser ut som om den har vært grillet ved

450 grader i tre uker istedenfor å være stekt ved 200 grader i 30 min.

Jeg kan ikke bake vannbakkels som visstnok skal ha høy vanskelighetsgrad fordi det er så lett for at bakkelsene

punkterer når de kommer ut av ovnen.

I alle fall hvis man tar dem ut fem minutter før tiden fordi man trengte stekovnen til neste brett...

Falne vannbakkels er ett trist syn og når folk spør hvem det er som har tråkket på dem,

så er ikke det noe moro hverken for meg eller dem.

Jeg kan heller ikke bake boller, i alle fall ikke spiselige boller.

Skulle det derimot være behov for ekstra baller til ballkasten 17.mai,

så skal jeg naturligvis sveive i gang komfyren og bake generasjonsballer som vil glede både små og store i årevis.

Muffins er en annen ting jeg overhode ikke behersker. Det spiller ingen rolle hvor nøye jeg følger oppskriften...

De ser alltid ut som bittesmå paibunner.

Løsningen min har vært å fylle paien med non-stop, smarties og seigmenn... i lyse farger naturligvis...

Alle vet jo at mørke farger er slankende og derfor ikke noe pluss for mine allerede magre muffins.

Ungene synes idéen med hjemmebakt godteriskål høres helt grei ut helt til de setter tenna i dem.

"Knas og der var den melketanna saga blott."

I går fikk jeg en påminnelse om kaken jeg laget til 17 mai kafeen for ett par år siden.

Den som ble så til de grader katastrofal at den rett og slett ikke kunne serveres...

i alle fall ikke uten en eller annen form for drahjelp som ville fyre oppunder salget.

Ingen! Jeg gjentar: Ingen er villig til å betale 10 kroner stk for noe som ser ut som de bakepapirrestene

som ble gjenglemt i bunnen av stekovnen og som det siste halve året har deltatt i steking av både lasange,

moussaka og en hel del andre retter som skal stekes i 30-45 minutter ved høye temperaturer.

Heldigvis for meg... og for den foreningen som satset på at min kake skulle

innbringe uante mengder grunker i kassen,

så har jeg ett hav av "kreative siste liten løsninger".

I dette tilfellet stormet jeg ned til prosesjonen 17 mai om morgenen...

knipset ett par uklare bilder, stormet inn på pc'n og trykket ut bittesmå flagg med bilde fra prosesjonen.

Trengereid 17 mai.04 stod det med bittesmå bokstaver som nesten ingen kunne lese...

Og mens prosesjonen galloperte mot Risnes klippet og limte jeg fast mine uttrykte flagg på tannpirkere,

og følte selv dette var en god løsning med tanke på hvor populær 3 i 1 produkter er blitt i løpet av de seneste år.

Noe som kunne vært kake, tannpirker til å løsne sotrestene fra tennene

og ett bilde fra dagen slik at alle de som hadde glemt kameraet hjemme også fikk noe å lime i fotoalbumet.

Sarah som var salgsrepresentant i kaféen fikk arbeidet med å forklare folk hva man så på bildet.

"Den prikken er fanen, prikken bak der er tilhengeren med barna

og de 35 prikkene bak der er alle de andre som var med."

Jeg vet ikke om det var fordi folk følte de dro kjensel på seg selv,

eller om det var en slags solidaritetsfølelse som slo til...

kaken solgte i alle fall som hakka møkk.

Dvs. flaggene solgte som hakka møkk.

Ved opprydningen etterpå viste det seg nemlig at det lå påfallende mye sjokoladekake i søppelbøttene...

Min sjokoladekake... eller i alle fall noe som lignet...

Og Sarah, som mener sannhet ikke nødvendigvis trenger å serveres på sølvfat,

men at den gjør seg akkurat like godt på billig serviett fra Rema kunne senere på dagen fortelle

at det var flere som hadde kjøpt ett stykke kake, luket ut flagget og ikke

en gang tatt seg bryet med å ta med seg sitt nyervervede kakestykke...

Men forretningsSarah lot seg ikke fornærme på mine vegne.

Hun hadde bare plantet nye flagg fra posen med reserveflaggene.

"Jammen, de tok jo ikke kaken fra brettet en gang...

Det var jo ikke som om jeg resirkulerte den eller noe..."

Kjære datter... hvis du leser dette: Minn meg på at vi tar den diskusjonen om etikk en dag det passer seg sånn!

Gårsdagens kake er grunnen til at jeg nå -nok en gang- føler det påkrevd å minne folk i

og rundt Arna på at mine bakekunnskaper er så dårlig at hvis man skal sammenligne

dem med ett politisk valg så vil jeg være blant dem som bare går under betegnelsen

"Andre" og som vel egentlig bare er en oppsummering av Titten Tei,

Larsen på hjørnet og ett par stykker som er nominert av noen

som synes det kunne vært interessant å se hvilken innvirkning

det ville ha på landet dersom statsministeren var en tøydukke.

Gårsdagens kake var i følge oppskriften brownie, og den ville vært helt perfekt dersom formålet

var å bruke den som grunnmur i ett eller annet byggprosjekt.

Dessverre hadde jeg ikke ingredienser, tid eller selvtillit nok til å bygge en ny

og jeg føler det derfor påkrevd å komme med en advarsel til foreldre av barn på Garnes Ungdomsskole:

Dersom du er av den oppfatning at barns tenner skal vare livet ut så bør du umiddelbart ringe poden

og be ham ligge langt unna den av sjokoladekakene som har ett lett vekslende skydekke av glasur på toppen.

Det viser seg nemlig at mine evner som glasurmaker stiller omtrent i samme gate som bakekunnskapene mine.

Jeg vil begynne som jeg sluttet: Med en oppfordring!

Denne går til Tide bussreiser som av ukjente grunner bestemte seg for at ungdommen

på Trengereid kunne gå til skolen i dag.

Nesten slik man gjorde det i gamle dager, bortsettfra at man den gangen gikk

12 mil hver vei istedenfor de lusne 2 milene det er fra Trengereid til Garnes.

"De har så godt av litt mosjon," må ett eller annet lyst hode ha tenkt

uten at noen på noe tidspunkt hadde noe innvendinger mot det.

For det første: Det kunne vel vært en idé å innvie oss i planene slik at vi kunne røsket ungene

ut av sengene rundt midnatt. Det ville i alle fall gitt dem en fair sjanse til å rekke skolen i tide.

For det andre: Når jeg som mor -og uinnvidd part i saken- ringer for å spørre hvor bussen ble av...

Er det nødvendig å fyre av alle Kristian Valens svisker før dere tar dere bryet med å plukke opp røret???

Og én ting til... når dere viderekobler meg... La meg rette det: Når dere prøver å viderekoble meg uten å lykkes...

Må dette virkelig skje til en slags mystisk blanding av rock/tekno og disco?

Var det ikke nok at jeg ble brutt etter å ha stått 45 minutter i kø?

Christel signing off.....