Innimellom når det ikke regner særlig mye og vi kanskje til og med blir belønnet med litt solskinn til tross for at vi er bergensere -og av den grunn sikkert ikke fortjener det- så hender det at jeg tar med meg kaninene ned på forsiden slik at de kan hoppe, løpe og gnage litt på Johnnys rododenron busk.
Johnny er selvfølgelig ikke noe særlig glad for det, men selv om han murrer litt skjeggstubbene og sier han skal koke suppe på den neste kaninen som i det hele tatt våger å se på busken med sult i blikket, så tar jeg det med knusende ro... Johnny liker nemlig ikke suppe, verken med eller uten kanin. Han liker heller ikke gulrøtter, reker, mais eller yoghurt... Noe jeg ikke kan forstå siden yoghurt i solskinn er sommerens svar på kakao etter en lang dag i skibakken.
Så her for ett par dager siden da jeg satt og smeltet bort i noe solskinn vi hadde lånt fra et par velvillige østlendinger så kom jeg til å tenke på at kjøleskapet nesten bugnet over av God Morgen Yoghurt i forskjellige smaksvarianter. Gode smaksvarianter vel og merke. Her var det ikke snakk om svisker, dadler og andre ekle greier som svømmer rundt i yoghurten når man var litt distré under forrige handlerunde.
Nei her var det ekte jordbær... og bringebær... og knasende sprø frokostblanding.
Utrolig hvor fort man blir sulten når man kommer på at man har noe godt.
Så jeg stablet mitt skrale legeme på bena, registrerte lett at knærne ikke lengre bare knirker, men derimot spiller av en hel symfoni når jeg reiser meg, og så toget jeg inn på kjøkkenet, rasket med meg en yoghurt og småløp ut igjen slik at ikke kaninene skulle rekke å gjøre noe morsomt som jeg ikke fikk tatt bilde av fordi jeg var blitt stående og gruble over hva annet godt som var å finne i kjøleskapet.
Tilbake i hagen der kaninene nå var i gang med å grave seg senger i rododenron busken kom jeg plutselig til å tenke på at kaninene kanskje var sulten, og at de gjerne ville se på fastlunsjen min som sin egen, og at yoghurt i seg selv ikke er ett måltid som er så veldig egnet for deling med andre.
Så var det inn på kjøkkenet igjen. Denne gangen for å hente ut noe egnet kaninføde. Valget falt på litt gulrot og salat. Værsågod og velbekomme...
Så vidt jeg kunne se så falt måltidet i smak. Mitt eget måltid smakte derimot av egoisme og dårlig samvittighet. For hvorfor skulle jeg meske meg med noe gammel surnet melk når alt de fikk å spise var et par visne gulrøtter og ett salathode?
Så jeg bestemte meg for å leke god samaritan, og dele en toppet t-skje av yoghurten med mine hoppende venner. Men utakk er som kjent verdens lønn. For de seneste forskningsresultatene viser nemlig at 10 av 10 kaniner synes yoghurt lukter dårlig og at de av den grunn vegrer seg for å smake på den. Men mye i likhet med lama, så kan de fleste kaniner spytte eller nyse ned i yoghurten og på den måten sørge for at du heller ikke finner den særlig appetittvekkende etterpå.
Etter at jeg hadde tilgitt og glemt var det tid for gruppefotografering.
...og siden kaninene var i godt humør fordi de hadde fått salat, god oppdragelse og tross alt var blitt tilbudt yoghurt så gikk de med på å fremføre en litt artig illustrasjon av begrepene venner kontra uvenner i kaninverdenen.
|
