Late sommerdager...

Jeg har disse dagene der jeg våkner, strekker meg,

og i ren optimisme tror at dette kommer til å bli en dag der jeg skal gjøre absolutt ingenting.

Når jeg tenker meg om, så har jeg disse tankene hver eneste dag.

Det er ikke før jeg har banket liv i realismen jeg innser at cruisebåten Ss Late dager sank for mange år siden.

Den begynte å synke rundt Sarahs fødsel og innen jeg hadde fått Robert, Silje,

Knøttet og Nala lå den vel forankret på havets bunn med ikke så mye som en liten pipe stikkende over vannskorpen.

Mamma pleide alltid å vri av seg kloke ord og vendinger når jeg beklaget meg... "Du har valgt det selv".

Mødre vet alltid hva de skal si... og har de ikke peiling,

ja så koker de sammen noe som høres greit og fornuftig ut.

"Hvorfor du ikke kan ha rent sukker på skiven? Ja men kjære deg Christel...

du skjønner sukker som blander seg med smør smaker helt forferdelig,

bare vent så skal jeg vispe sammen noe greier her så du får smake.

To minutter senere stod hun klar med en t-skje fylt med noe

jeg i senere tid har innsett ikke hadde mye med sukker å gjøre. Det var mer som delfiafett og salt...

Ser du... det smaker vondt. Og hvis du tar sukker på en skive uten smør

så vil bare sukkeret rase rett igjennom og falle ned på gulvet."

...eller kortversjonen i form av: Du har valgt det selv.

Men altså, jeg klager eller angrer ikke. Jeg bare brokker meg litt i de tidlige morgentimer.

Dagen startet med en snartur ut til kaninene. Er alle våken?

Ikke Snøball nei... han har vippet seg over på siden i en

"jeg er fullstendig død" positur som skremmer vannet av meg hver eneste gang.

Riktignok ikke så mye som kattehalen som hang slapt ut av Snøballs hus

og som jeg kunne sverge på ikke tilhørte noen av våre katter,

eller den eierløse kaninhalen som lå ensom og forlatt midt på terrassen.

Hadde et par og tyve forsøk på å knipe meg selv ut av drømmeland før jeg ropte på Sarah.

"Sarah skynd deg. Det ligger en død hale i Snøballs hus og en katt på gulvet."

Mord, hevnlyst og et par andre negative energier kom ned trappen.

"Klokken er 8 mamma... gå og legg deg eller noe."

Men to minutter senere stod også hun og klødde seg i hodet

mens hun lurte på hvilke besynderlige krefter som hadde rasert terrassen i løpet av natten.

"Er du helt sikker på at det der er en kaninhale? Det er ikke bare én av Mårtens leker da?

Eller en hårdott fra én av kattene... ja den som ligger død i Snøballs hus for eksempel."

Jeg snudde og vridde på hårballen, kastet ett blikk mot kaninene.

Lurte på hvem av dem som nå måtte gå igjennom livet som handikappet mobbeoffer...

Så begynte letingen etter halens eier.

Og til de uinnvidde vil jeg bare få sagt at kaniner ikke liker å bli jaget rundt av halvt hysteriske mennesker

på desperat jakt etter manglende kaninhaler.

Ti svette minutter senere kunne jeg konstantere at alle kaninene hadde halene inntakt,

og at halen ikke var noe annet enn en underlig pelsball.

Så var det katten da... den jeg hadde erklært død 20 minutter før,

men som til tross for likstivhet ikke var så død som først antatt.

"Mamma, den døde katten din beveger seg... er det meningen at den skal gjøre det?"

Glem det jeg sa om at mødre alltid vet hva de skal si.

Enkelte ganger bare ramler underkjeven ned i total hakeslepp

og det eneste ordet jeg klarer å vri av meg er "eeeh"...

Når katten så stakk hodet ut av huset og vi kunne konstantere at det var Fjuskepelsk...

så var ydmykelsen total.

En pelsdott og egen katt... joda, rene førstesideoppslaget det...

Sarah hev seg over hageslangen og blåste nattens fire millioner tre hundre og femogsøtti tusen kaninperler rett av banen.

Jeg startet letingen etter Marcos børste. Den som har fast plass i kjøpmannsdisken,

men som likevel dukker opp i sikringsskapet eller på skohyllen.

Shorts og t-skjorte ble funnet frem til tross for at dette ikke kan sies å være favorittplagg.

Synet av meg i t-skjorte og shorts leder nemlig tankene rett over på sultedød og rengnagde kyllingbein.

Og bare fordi jeg må få sagt det: Ja jeg spiser... mye og godt.

Jeg teller ikke en eneste kalori og mener dressing kan brukes på alt.

Med børste og kamera på plass kunne jeg gå i gang.

Hårene raste rundt Trengereid og jeg vil anta at det var flere enn meg som fant hundehår i maten den dagen.

Faktisk vil jeg tro at de aller fleste på Trengereid fant hundehår de aller fleste plasser denne dagen,

også der man minst forventer det... Er det hundehår i shampo flasken sier du? Hvordan gikk det til da...?

En flått ble funnet, vridd og røsket ut med roten.

Vanligvis kommer de ikke gjennom Marcos tette pels. De går på med dødsforakt og oksehunger

men dør vanligvis av motløshet og sult før de har klart å karre seg hele veien til bunns.

Børsten drar ut de små livløse kroppene deres, kinnene er innhulte og ribbena ligger utenpå...

de minner meg om meg selv og jeg har den dypeste medfølelse med dem...

Stakkars små og hvil i fred... høytidelig avskjedsstund rundt doskålen...

Men denne her hadde altså klart det. Ikke at det hjalp ham så veldig...

paradiset var liksom akkurat innenfor rekkevidde, konemor satt hjemme

og strikket strømper til de små da alle drømmene smadret i gulvet og døde...

mye på samme måte som Marcos flått.

Med flått og en halv sekk med hundehår ute av veien la vi turen mot Krånet.

Krånet ligger "litt oppi bakken"... Du går til du føler drøvelen tørker ut,

henger der som en skygge av seg selv, bena er full i vann, men nekter å dele med drøvelen,

lårmusklene spiler i ren melkesyre, ryggproblemene du hadde på begynnelsen av turen er ekspandert til full lammelse

og ryggvirvlene ligger strødd rundt leveren.

Så går du en stund til...

Eller kjører -alt ettersom...

Vel fremme i Krånet har du flere valg... bade eller ikke bade... gjørmebad eller vanlig vann...

Hvis du er meg så velger du vassing i rent vann mens du skuler bort mot haugen som skjuler gjørmebadet.

Du ber stille bønner om at Marco ikke vil oppdage dette paradiset

og plaske uti med pels som ble vasket i går og børstet i dag.

... og du føler deg nærmest tråkket på når du til tross for intense bønner ikke blir hørt.

En middels stor sønn, en liten datter og en nybørstet/vasket retriever... rett mot gjørmebadet...

Og når jeg sier gjørmebad så snakker jeg ikke om en liten sølepytt oversett av sol og frisk bris.

Nei her snakker vi ekte vare...

Sarah hev seg over Marco da hun ante hvilken retning han hadde staket ut.

Marco lar seg stoppes på de aller fleste punkter.

Nei Marco, ikke spis kaninen, nei Marco ikke ta ballen som barna leker med,

nei Marco, du kan ikke bære pus etter halen...

...men når det kommer til gjørme, søle og skitt kan du bare kapitulere,

dra inn årene, sette deg ned i en krok og furte...

Han løper rundt deg hvis han kan, gjennom deg hvis han må...

Ungene og Marco veltet seg i gjørmen mens Knøttet, Sarah og jeg stod på "land"

og lurte på hvem det var som klekket ut idéen om at dette skulle være så sunt.

Knøttet var noe borimot sjokkskadet.

Hun hadde i ett anfall av sommerlig glede bykset etter Marco

og var derfor kommet i skade for å sudle til begge forbena...

Og akkurat så glad som Marco er i søle... akkurat så glad er Knøttet i en ren og velstelt kropp.

Etter vel utført gytjebad var det på tide å vaske sølen av igjen.

Unger og hunder badet og koste seg mens jeg nøyde meg med vassing i lang dongeribukse.

Dongeribukse av det tykke, kraftige slaget som veier rundt 200 kilo i våt tilstand,

og må holdes oppe med rå makt for ikke å havne i en trist haug rundt anklene.

Silje hoppet, svømte og roste Sarah og Robert for deres enestående egenskaper som svømmelærere.

Og for andre gang denne dagen raste haken ned og slo seg til ro på brystkassen.

Hvordan kan det ha seg at jeg aldri får kreditt for svømmeopplæring av ungene.

Jeg trente sommer etter sommer med Sarah, inntil hun nesten kunne det.

Så kom Johnny og plantet siste spikerslaget, hevet pokalen, førsteprisen og absolutt all form for ære og heder.

Og nå Silje. Glemt var alle de 758 timene jeg hadde lagt til bløt i diverse våte element mens jeg ropte oppmuntrende:

Se der ja... det var nesten to svømmetak... neste gang klarer du sikkert å ha hodet over vannet...

Hentet frem furteleppen og alle positivitet ble rettet mot Marco.

Ja se der ja... du kan jo når du vil. Godt jobbet gutt... braaaaaa!

Etter endt svømming hakket Knøttet tenner...

Hun ristet, skalv og bar seg som bare eldre dvergdachs damer kan.

Silje la omsorgsfullt håndkleet sitt rundt henne, tørket og trøstet

mens Sarah slo seg ned ved siden av Marco

og ikke under noen omstendigheter var villig til å legge armen rundt ham...

Robert skvettet den verste sølen ut av ørene og slengte t-skjorten over hodet.

Solen var på vei ned bak fjellet og sultne mager ropte på viltgryte og sønderkokt ris.

Båndene ble festet på hundene til Sarahs store overraskelse.

"Båndtvang vet du... sauer på beite og greier..."

Sarahs øyebryn hevet seg enda ett hakk... "og akkurat hva er det du er redd for?

At Knøttet skal ta sats, slenge seg opp og gnage dem på leggen?"

Og hun har rett... ingen av hundene her utgjør noe trussel for sauene.

Marco er fullstendig knekkende likegyldig til dem med mindre de ligger på grillen under navnet lammekotelett

og Knøttet mener at de aller fleste firbente skapninger er unødvendig bruk av jordens ressurser...

Men for ordens skyld beholdt vi båndene på hele veien tilbake.

Klokken var ni før vi var hjemme og nærmere tolv før vi var i seng.

Ingenting å si på det i grunn... det er fortsatt sommer:-)