17 Mai 2006

Dagen opprant med litt småklamt vær...

Konsistensløst regn på en måte...

Du merker helt fint at du blir våt hvis du går ut, men du kan ikke peke

ut én dråpe og si at det var den som traff deg.

Ungene ble spent ut av sengen klokken 07.00.

De ble spylt, striglet og påkledd.

Roberts festdrakt var skubbet langt bak i skapet... utrolig langt bak i skapet.

Der skal den ligge til jeg én gang får et lubbent lite barnebarn.

Jeg skal knipe ham i eplekinnene og hviske: Gjett hva bestemor har til deg...

Når han så holder frem den lille lubne hånden sin for å ta imot mormors never ending non stop

så skal jeg hente frem denne festdrakten, stappe ham inn i den og sukke henført.

Den har din far eller onkel brukt... Nå er den din... Kom og gi bestemor en klem.

Han på sin side vil naturligvis motstå trangen til å gi meg ett solid spark midt på skinnleggen,

og istedet takke meg høflig mens han sender sin mor blikk med en desperat bønn om hjelp.

Jeg rosemaler fortiden og husker hvor elegant min sønn en gang bar denne festdrakten.

Trekker ett effektivt slør av glemsel over det faktum at min skinnmagre sønn ikledd festdrakt

var en katastrofe som er ansvarlig for 30% av de grå hårene på høyre hodehalvdel.

Robert har nemlig ikke legger, eller lår for den saks skyld.

Han har i likhet med meg bare bein med hud løselig dandert over.

Muskler, fett og annen form for polstring er nærmest ikke eksisterende.

Har du noen gang sett en festdrakt bukse hengende på en kleshenger?

Ett utrolig sørgelig syn... Den har dette triste, slepende preget som gjør at du i utgangspunktet ville tro at

designeren begynte på noe han synes var en strålende idé, men at han endret mening underveis

og kreasjonen ble overlatt til sin egen ulykkelig skjebne.

Den bare henger der, er fullstendig uten form og fasong.

Ikke før du fyller den med en liten kjerub begynner du å skjønne hvor designeren ville hen med denne prakten.

Problemet er at når du ikke har ett barnebarn med eplekinn,

så går du gjerne til det skrittet at du fyller den med skinnmager sønn.

Fyller er kanskje å ta litt hardt i, men du skjønner sikkert hva jeg mener...

Du bare henger den på ham og så bruker du resten av dagen på å feste knappenåler, binders, hårklemmer

og annen pryd for å holde buksebeina oppe i den "ballongfasongen" slike bukser angivelig skal ha.

Ballkast, pilkast, spikerslåing og andre spennende fenomen som dukker opp 17 mai lokker gutten til seg...

og for hver gjennomførte aktivitet står du der med hårnålene dine... strammer, fester, stikker ham i leggen...

Stå nå i ro mens mamma bare....

I alle fall så droppet vi festdrakten i år...

Klokken halv elleve stod de første ivrige medlemmene av Trengereid prosesjonen i startgropen.

Jeg stilte meg opp i vinduet for å ta dem i nærmere øyesyn.

Det er flere år siden jeg innså at jeg ikke under noen omstendigheter hadde kondis til å følge

dem der de lynkjapt akselererer utfra Stølen,

koster gjennom de første tre svingene i 45 km/t før de på den eneste lange flaten mellom oss og Risnes spenner inn

femte giret, gir bånn gass og i løpet av rekordtid kommer skrensende inn på Risnes

til heiarop og sporadiske pip fra ungenes 17 mai fløyter.

Jeg har prøvd å løpe i takt med dem,

men det gjør noe med selvtilliten når man blir forbiløpt av selv de aller eldste innbyggerene...

Forsiktige forsøk på samtale: Heisann, du ser ut som om du kunne være min morfars, morfars morfar...

Så kjenner du bare et vindpust og lukten av møllkuler i det han koster forbi...

Enda mer deprimerende er det når du til tross for denne totale ydmykelsen velger å gjennomføre.

Du går på med freidig mot og 17 mai sløyfen stikkende langt inn i brystkassen.

Intet skal stoppe meg nå!!!

Og så kommer du ca halvveis, lyden av korpset kommer nærmere og nærmere.

Ha! De har mistet farten.... jeg haler innpå, tenker du i ett optimistsisk øyeblikk.

Ja, tenk der ser jeg fanen... som kommer mot meg... nærmere og nærmere...

De har snudd og er i full gang med rettretten... Så blir du forbiløpt for andre gang den dagen...

Som sagt... det gjør noe med selvtilliten.

Så jeg står der i vinduet, hadde ikke sett noe mer om jeg hadde deltatt.

Kort titt på de velkledde menneskene, pang der gikk startskuddet

og vips, borte var de...

Raskt blikk på Marco.

Stakkars Marco. Han blir holdt på behørig avstand fra alle folk i bunad, festdrakt

og andre klær som blir brukt under festlige anledninger.

Jeg tok ham med ned til prosesjonen ett år.

Av hensyn til mine medmennesker gjør jeg det ikke om igjen.

Marco, i ett lett anfall av våryrhet slapp siste restlager av vinterpels.

Det var ikke en katastrofe, det var rene massakeren av hvert eneste mørke klesplagg i mils omkrets.

Jeg hadde vasket, børstet og knytt på ham en pen sløyfe i rødt, hvitt og blått.

Det lyste stil over hele ham.... og det lyste i halvlange hvite hår rundt hele ham...

og på de aller fleste antrekk utover dagen.

Robert brukte armen som unnskyldning. "Kan ikke gå, vondt i armen,"

og så stormet han opp trappen i ett tempo som ville sikret ham førsteplassen i Trengereid prosesjonen.

Johnny krevde sin rett til å ta en dupp før lommeboken skulle sprettes

og en fri flyt av hans hardt opptjente grunker skulle begynne.

"Har vært på jobb i natt... såååå sliten. Skal bare sove en bitteliten stund"

Så det ble Sarah og Silje som jogget avgårde for å representere oss.

Nå ble Siljes joggetur heller kortvarig.

For på Trengereid samler vi alle de små oppi tilhengeren og vips

så har vi eliminert problemet med barn som syter og klager over lange strekninger og korte bein.

Johnny våknet opp igjen.

Akkurat tidsnok til å delta i Lones bruskassestable konkurranse...

man skal holde tungen ganske rett i munnen for å få det riktig på første forsøk.

Både uttalen og selve stablingen...

Tungen rett i munnen Johnny... rett i munnen! Ikke hengende over hjørnetannen...

1 premien glapp.

Trøstepremie var fenalår fra Rema1000... selvinnkjøpt naturligvis... til knappe 200 kroner.

Sarah som til tross for aktiv innsats i prosesjonen var hverken bevisst eller helt våken før klokken nærmet seg kveld.

Festdrakten havnet i en haug på sengen, et dryppende vått dongeri skjørt ble hentet ut av vaskemaskinen,

sendt videre til tørketrommelen fikk vridd av den verste fuktigheten

og i løpet av nesten ingen tid hadde "Synnøve" Sarah byttet ut melkespann med mobiltelefon.

Fanken så fort de vokser opp!

Og med det var 17 Mai over...

6 flasker med såpebobler troner fortsatt midt på stuebordet.

Den syvende veltet utover bordduken i et uoppmerksomt øyeblikk

og jeg lurer på hva som skjer når duken havner i vaskemaskinen...

Skummer det over da? Kanskje jeg rett og slett skulle droppe vaskemiddel?

Bare sånn for sikkerhets skyld?