|
Etter to ukers kamp med og mot presenningen som har gjort alt annet enn å dekke marsvinburet bestemte jeg meg i går for å gjøre noe alvorlig med saken.
Det er nemlig begrensninger for hvor mange ganger man kan slepe 2 x 2 meter dryppende våt plast opp fra naboens hage med ett unnskyldende smil på leppene og verdigheten i behold.
De fem første gangene innbilte jeg meg riktignok at nabo og fru nabo synes jeg var fryktelig heroisk som stormet ut klokken seks om morgenen for å redde marsvinene fra drukningsdøden, begonia og andre prydvekster fra kvelningsdød og naboskapet fra å gå fullstendig i oppløsning fordi jeg forandret deres ellers så pene hage til en slags lagringsplass for alle utendørsgreier som hadde fått det for seg at de skulle flytte på seg i løpet av natten.
Dag seks begynte jeg å skyve skylden over på nabolagets unger, og jeg vurderte i brøkdelen av ett sekund å henge opp lapp på den lokale lyktestolpen. Den som bare lyser to av årets 365 dager, og som av den grunn egentlig bare er Trengereids litt mørklagte svar på byens lystavler...
"Hold barna inne om natten. De sliter opp presenningen min," skulle det stå. Kort og enkelt nok til at folk kunne lese det fra bilvinduet. Ingen gidder nemlig å gå ut i vind, regn, sludd og gjørme for å lese lapper uansett hvor fengende overskrift man har. Selv ordet GRATIS har mistet sin effekt etter at det ble kjent at man alltid skal lese det som står med liten skrift. For den lille skriften koster alltid penger. Mobiltelefon: 1,- Nesten gratis med andre ord.... Helt til man finner frem lupen og leser at det nederst på siden står: Forutsetter 36 mnds Deluxe champion abbonement... Bare navnet i seg selv tilsier at vi her snakker om månedlige beløp på rundt 400 kroner...
Nå var jeg ikke ett øyeblikk i tvil om at det var vind, regn og presenningens generelle hat mot meg som fikk den til å valse avgårde i ly av nattemørket, men mennesker er nå en gang sånn at de trenger noe å skylde på når de ikke klarer selv de mest elementære ting... ...som å forankre en presenning til ett marsvinbur.
Når det gjaldt selve byggprosessen, så hadde jeg planene helt klare, jeg visste akkurat hvordan jeg ville ha det... Og det er vanligvis der problemene begynner... Jeg ser for meg en lekker liten villa med vinduer, skap, skuffer og en dører som kan åpnes uten bruk av hammer og meisel. Og syv timer senere står jeg foran en relativt falleferdig gammel rønne, uten dør, men med en 40 cm stor åpning mellom to av plankene som er spikret løselig med fast med ett par tre skruer. Akkurat stor nok til å snike hodet inn for å si goddag til dyrene som bor på innsiden helt til de finner ut at glipen i veggen kan brukes som rømningsvei.
Men siden jeg husket porten fra 2005, kaninburet fra 2006 og 27 omganger med "hent presenningen", så innså jeg at jeg trengte hjelp. Spørsmålet var bare hvem som skulle få det tvilsomt ærefulle oppdraget med å bidra til byggprosessen. Sarah var opptatt med bilvask, Silje var oppe i skogen og Johnny satt med noe papirarbeid som tydeligvis ikke kunne vente til høsten. "Men jeg har da en sønn," tenkte jeg i ett lyst øyeblikk. Det greie med sønner er at man kan be dem om nesten hva det skal være så lenge de får herje fritt med alle de tingene man de siste 14 årene har nektet dem å bruke fordi det er for farlig.
"Sag? Hammer? Og på toppen av det hele en stiftepistol..." Kjente bare vindtrykket i det han freste forbi meg i døråpningen.
Den første pallen var lett å få på plass. Den første pallen er alltid det, siden det ikke er noe som står i veien og gjør den akkurat 2 cm for lang. Godt fornøyd med oppsettingen tok vi ett skritt tilbake for å beundre byggverket. Og det er stort sett da det raser når jeg er eneste bygggherre på området.
Først ser man veggen vakle litt, og så tipper den over i sakte film. Men ikke denne gangen. 27 spiker som hadde truffet der de skulle og ikke ut i det blå ved siden av, hadde gjort sitt til at den var solid festet. Palle nummer to var naturligvis for lang, så denne måtte reduseres ved bruk av sag. Utrolig hvilken effekt lyden av en sag har på mannfolk. To sagtak og så poppet Johnny frem som ånden i en fillehaug eller lampe eller hvor pokker det nå er ånder befinner seg når man ikke trenger dem. Nå trengte vi strengt tatt ikke Johnny siden Robert og jeg på dette tidspunktet hadde full kontroll over situasjonen. Utrolig hvor lett det var å sage første planken... og til dels den andre... den tredje var seig, og den fjerde enda seigere... Alt etter den fjerde ble saget på ren viljestyrke og det faktum at Johnny hadde benket seg på den av terrassestolene som overlevde de siste ukers sprenging rundt huset. ...og nei, det var ikke meg som var ansvarlig for byggingen av hagemøblene...
"Vi klarer oss fint uten din hjelp. Gå tilbake til papirene dine du," freste jeg mellom sammebitte tenner.
Mannfolk er rare. Be dem om hjelp til noe helt enkelt og så er det sukk og stønn og skal gjøre det neste uke, månde eller liv. Men når du så bestemmer deg for å gjøre det selv, ja da kommer de plutselig stupende for å være overoppsynsmann. Når du så har krøllet en hel eske med spiker, ingenting er i vater, og du -fordi du knakk sagen- er gått over til å skjære materialet med brødkniven. Ja da skal de plutselig delta i selskapelighetene, bygge skråtak og vinkelskjære ting og tang med brødkniv mens de klager og bærer seg over den stakkars brukne sagen. Og plutselig var jeg overflødig. Johnny og Robert diskuterte seg i mellom, pekte, målte og tilrettela. Og jeg som halvt drømmende hadde sett for meg ett pent inngravert skilt der det kunne stå: Oppført av Robert og Christel i 2007 forstod at jeg nå ville bli nødt til å skrive: Oppført av Robert, Johnny og til dels Christel i 2007...
Og når fremtidens arkeologer en gang fant skiltet mitt... ved siden av den brukne sagen... så ville de helt sikkert umiddelbart anta at jeg ikke hadde bidratt med noe annet enn vandalisering av verktøyet.
Men jeg valgte å se stort på det. Først og fremst fordi marsvinene og marsvinenes to hoppende romkamerater nå ville kunne gå tørrskodd mellom sovesalene, og jeg for første gang på lenge kunne omtale marsvinboligen som noe annet enn marsvinpytten. Og dessuten hadde jeg ved tredje sagtaket fått ett indre bilde av hvordan det ville bli hvis jeg måtte tilbringe de neste fire ukene med å hente opp palle, kaniner og marsvin fra naboens hage tre ganger i døgnet. Det er ikke sikkert at de ville sagt noe de første tolv gangene, men jeg er helt sikker på at når kaninene fordøyde den siste prydveksten, så ville det være slutt på tålmodigheten.
Og så klarnet været opp. Plutselig var det blå himmel og en sol som smilte litt i horisonten før den gikk i ly bak fjellet. "Jøss, så heldig," tenkte jeg fordi jeg så for meg at jeg ved å plassere marsvin og kaniner ned i beitebur kunne klatte litt maling på Villa Villekulla for å gi det ett ekstra strøk av eleganse.
Den tanken holdt helt til jeg slo opp øynene en gang i grålysningen, som forøvrig var mer grå enn lys. Det striregnet igjen! Halvt omtåket, iført pyjamas, tøffler og en litt utrangert morgenkåpe stod jeg tre minutter senere nede i hagen mens jeg lurte på hvor presenningen hadde tatt veien denne gangen. Så bekymret ned mot naboens hus. Min største skrekk har nemlig hele tiden vært at den skal lande ett sted der jeg ikke får tak i den. Oppi pipen for eksempel... Av alle ting jeg ikke har lyst til å gjøre, så er det å ringe på nabo og fru nabos dør klokken seks om morgenen på topp fem listen. Hvis jeg samtidig må be dem om å ikke fyre i ovnen før jeg har hentet presenningen ut av pipen, og toppe det hele med: Du skulle ikke ha en stige liggende lett tilgjengelig? Ja da vil jeg plassere det øverst på listen over ting jeg ikke trenger å gjøre før jeg dør...
Men under over alle under... Presenningen satt fast på riktig hus, og marsvin og kaniner tråkket rundt i tørre, greie omgivelser. Så jeg dro den konklusjonen at det kanskje ikke betyr så mye hvem som bygger hva og hvem som får kreditten for å ha ødelagt verktøyet... Det viktigste er at man slipper å hente presenningen ut av nabopipen... |
