Pepperkakehus

Jeg drømmer til stadighet frem det ene storslåtte skaperverket etter det andre.

Nå sist pepperkakehuset... Det skulle ha minst 3 etasjer, ballsal, hjerteformet pipe og egen garasje.

Det skulle være perfekt balansert og kunne stå uten støtte av omkringliggende bøker, høytalere eller andre gjenstander som får besøkende til å rynke brynene  fordi de ikke umiddelbart forstår hvorfor det står en lecastein i veggseksjonen.

Enkelte har sågar tatt seg den frihet å flytte på støtteanordningen.

De siste års filmer har nemlig lært oss at underlige plasserte pyntegjenstander åpner en skjult dør ned til en eller annen like skjult krypt som normalt sett inneholder en gullskatt, skjulte feller og en forferdelig forbannelse.

Det er derfor ikke annet enn å forvente at forbauselsen blir stor når det eneste som skjer er at pepperkakehuset tar overbalanse, tipper utfor hyllen og braser i gulvet.

Jøss... burde det ikke knust? er første tanke...

Og jo, ideellt sett burde det eksplodert i ett inferno av non-stop, never-stop, smarties og en forsamling tørre seigemenn.

Men Gyldendals store kokebok besluttet en gang på begynnelsen av forrige årtusen at siden man bare baker

pepperkakehus én gang i livet... ja så hvorfor ikke lage ett som varer noen generasjoner.

Tenk så sjarmerende når tippoldebarnet en gang om 100 år kan dra frem huset

og henført sukke: "Jøss så elendig de var til å bake på den tiden."

Når det gjaldt årets pepperkakehus ble ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Rundt bordet stod i tillegg til våre tre barn også Helge og Trine.

At Helge er tømrer skyldes tilfeldigheter som i denne sammenheng kom godt med.

For hvem har vel tid til å regne ut vinklene?

Ikke jeg i alle fall, og det er sikkert grunnen til at tidligere års pepperkakehus har sett ut som noe jeg har tømret sammen i fylla.

Med en tømrer på laget stilte naturligvis saken seg litt anderledes. Her skulle ingenting tas for gitt...

Helge målte, regnet, regnet på nytt, kalkulerte seg frem til størrelsen på skjøtestykkene,

konstanterte at komfyren med fordel kunne vært byttet ut i en større og spurte gjentatte ganger om jeg hadde noen idé om hva jeg ga oss i kast med.

Trine var optimist... Mens vi andre rynket brynene i stille fortvilelse over den stadig økende haugen med papirmaler, smilte Trine fornøyd mens hun forkynte hvor enkelt dette huset var å lage.

Til og med Silje som bare er 8 snart 9 år og enda ikke skjønner Murphys lov*

begynte så smått å tro at vi her hadde tatt oss vann over hodet eller som hun så enkelt formulerte det til sin søster: "Jeg tror ikke at det blir ferdig til jul... Tror du?"

* = «hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det (og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt)».

Mye i likhet med fjorårets hus gikk det veldig greit å klippe ut delene i papir,

verre var det da papiret skulle festes til deigen og så skjæres ut med en kniv som hadde sett sine beste dager allerede på 90 tallet.

Men katastrofen var faktisk ikke ett faktum før første vegg lå i ovnen og vi med ektefølt fortvilelse

innså at mengden bakepulver brukt med fordel kunne vært redusert til det halve.

Prikk de utkjevlede delene med skarp gjenstand for å unngå utflyting, sa den delen av oppskriften jeg ikke hadde lest.

Og nok en melding til Gyldendal: Ville det være for mye forlangt at dere uthevet viktige punkt, enten ved bruk av kursiv tekst eller ved å tilføye ett par tre utropstegn i rødt!!!

Det er ingen grunn til å tro at vi lærte av våre feil for både tak, ytterligere to vegger, et par skjøtestykker

og en hel del annet byggmateriale ble spadd inn i komfyren uten antydning til prikker av noe slag.

Og så kom det dramatiske øyeblikket der alle delene lå ferdig på bakebordet...

Og det er vanligvis da problemene starter, og man for første gang innser at prikkene har en misjon.

I løpet av minutter innså vi det faktum at dette huset ikke på villkår lot seg sette sammen med tradisjonell glasur eller sukkerlim.

Her var det påkrevd med fyllmasse som på enkelt vis kunne lappe sammen sprekker, gliper og enkelte steder faktisk store hull. Så hva gjør man? Vel, dersom du hadde stått rundt vårt bakebord mens du hørte hvordan julen tordnet nærmere for hvert sekund som gikk, ja så ville du innsett at idéen med limpistol faktisk ikke er så idiotisk som den i utgangspunktet høres ut.

Og så var det limpistol i stikkkontakt, smeltelim i limpistolen og i løpet av svært kort tid var alle delene limt sammen rundt en melkekartong som fungerende støttepillar.

Byggverket tok form, og selv om det kanskje fremstod som litt mer vaklevorent

enn det hadde gjort i drømmene så var jeg imponert.

Dette var det klasse over gitt...

At Silje og Trine kom i skade for å spise døren ble bare nevnt sporadisk hvert tiende minutt, og da nesten bare på en humoristisk måte.

Huset ble beskjedent pyntet, bilder ble tatt og deretter innsendt til Omplassering Vests pepperkakehus konkuranse...

Og så var det bare å vente... Sant og si var jeg på dette tidspunkt ganske oppgitt og egentlig ikke så fryktelig opptatt av om huset vant eller ikke.

I mine øyne var det nemlig roten til alt ondt, og i kjølvannet fulgte mareritt om store hauger pepperkakedeig som kom veltende ned fra fjellet, braste inn stueveggen og med morsk stemme forkynte at den var neste års pepperkakehus...

Men vi vant!!! Velfortjent vil jeg koste på meg å si...

Ikke så mye pga meg, men pga alle mine fabelaktige medhjelpere som fortjener all ære for tålmodigheten de utviste rundt bakebordet.