Plump og andre sommerfenomen

Det er sommer og sol og avisene har i mangel av noe bedre å skrive om, startet beste sommerbilde

konkurranse.

Så, hva symboliserer sommer, tenkte jeg for meg selv mens jeg hadde en mental gjennomgang

av alle sommerens motiver. Både de gode motivene jeg fikk foreviget og de motivene som gikk

tapt fordi ingen visste hvor jeg hadde slengt fra meg kameraet sist.

Jeg tok omtrent 1000 bilder som viste badende Marco, Tiril og Knøttet.

Gode bilder... men ikke fantastiske fordi Tiril sant og si så ut som om hun var i ferd

med å drukne på hvert eneste ett.

Tynget ned av en pels som mye i likhet med skogens brake

hadde fått vokse fritt altfor lenge. Det var etter denne billedserien at jeg klippet henne.

...uten at det egentlig hjalp noe særlig fordi jeg for første gang i livet utviste måteholdenhet.

Vi tar en lokk der, tre hår der og så sier vi oss fornøyd...:-)

Tiril så spørrende på meg etter endt seanse: Var dette det hele?

Og jeg nikket bifallende: Jepp, dette ble bra...

Men Anne var ikke imponert. Anne som er en slags moderne Mor Teresa, ga klar beskjed

om at denne klippen kunne gjøres bedre.

"Hva om du for eksempel prøvde å klippe av litt pels," sa Anne i aller beste mening

og med litt andre ord. Og så forklarte hun på en lettfattelig måte hvordan dette

skulle gjøres.

To dager senere var Tirils størrelse halvert og mens hun spurtet gjennom livet

sendte jeg en varm takk til Anne samtidig som jeg spurte meg selv hvordan jeg kunne ha unngått

å se at dette var riktige måten å gjøre det på.

Neste sommerbilde var kaninungene. Hadde jeg klart å ta bilde av mitt eget uttrykk da

jeg oppdaget dem, så ville seieren vært innen rekkevidde. Jeg stakk bossbrettet helt helt inn i

kaninburet og forventet å dra ut høy, halm og 3000 kaninperler...

Men mitt bossbrett var i dette tilfellet ikke lastet med søppel, men derimot med 6 kaninunger

som gjorde det helt klart at å bli løftet ut i dagslyset ikke var noe særlig festlig.

Etter at det verste sjokket hadde gitt seg overbeviste jeg meg selv om at det hele bare

hadde vært en drøm slik at jeg kunne gå i sjokk igjen.

For teknisk sett var ikke kaninunger ett alternativ for mine kaniner.

Tidligere i år -nærmere bestemt i februar- ble to av  guttene mine innlevert

til kastrering, og fordi det gikk så bra og ingen av dem så ut til å lide noe

særlig under det, så gjentok vi suksessen med den tredje vel to uker senere.

Så spørsmålet mitt var: "Hvem er disse kaninungene og hvor kommer de fra?"

Svaret var såre enkelt. Kaninungene kom fra Sjokella, og i rå og fryktelig hjerteløs

tanke slo det meg at jeg skulle ønske det var en av de andre som hadde født dem.

Sjokella i seg selv er ingen "dårlig" kanin... Det er bare det at jeg aldri har fått noe særlig

kontakt med henne. For det første er hun litt skvetten av seg og for det andre så har

hun dette lett overraskede uttrykket som gjør at jeg til stadighet venter på at

øynene fysisk skal poppe ut av hodet hennes. Jepp, så slem kan jeg altså være...

Nå, tre uker senere er jeg av en litt annen oppfatning riktignok. Sjokella har vist

seg å være en fantastisk mor som vet akkurat hvor hardt hun kan prøve å trampe

bunnen ut av buret uten å skade ungene.

Men uansett hvor stort dette sjokket var, så var det likevel ett større sjokk da

Bella fødte sitt barn. Én enslig unge bortgjemt i en krok i den absolutt mørkeste delen av buret.

Denne ungen gikk rett ned i søppelsekken sammen med spon, halm og høy.

For én ting er å dra ut ett kaninrede fylt med unger, en helt annet ting er det når

du kaster en lys levende kaninunge. Jøje meg så fortvilet jeg ble...

Først fikk jeg ungen tilbake i buret, og så begynte det lange og litt kjedelige

arbeidet med å snu søppelsekken på hodet... Det var jo ikke godt å si om jeg hadde kommet i

skade for å kaste flere...

Men uansett hvor fantastisk søte kaninunger er, så blir disse motivene litt trivielle.

Skal man vinne fotokonkurranse, så må man tenke anderledes og i nye baner.

Så Johnny kalte inn noe naboer til å gjøre noe grovarbeid rundt huset.

"Hvis ikke Muhammed vil komme til fjellet, så tar vi fjellet vekk," må Johnny ha tenkt,

og med det var det duket for uker med graving, borring og sprenging...

Og jeg satt klar med kamera i den tro at det her ville bli ett uttall gode motiver å velge

mellom.

I hodet mitt hørte jeg Sverre M. Fjellstad fortelle at det var tålmodighetskrevende å vente

på de gode motiver. Og tre dager uti prosjektet begynte jeg å forstå hva han mente.

Det var støv, sand, jord og veldig lite action...

Det var som om disse folkene bare gjorde jobben sin uten å ta hensyn til at jeg hadde

en fotokonkurranse å vinne.

Men så opprant dag fire i prosjektet.

Dag fire var dagen for: Hvor pokker ble det av "Skudd-dingsen"?

Jeg føler det påkrevd å komme med litt bakgrunnshistorie for skudd dingsen.

Dette er en slags litt massiv jernklump som veier akkurat nok til at det

gjør avsindig vondt å sparke borti den med tåen.

En 50-60-70 kilo med andre ord... Idéen er at man borrer ett hull, fyller dette

hullet med vann, ett eller flere skudd, deretter legger man en matte over hullet

og trer fast denne avtrykkeren på toppen.

Så løper alle og gjemmer seg bak hushjørnet... skuddansvarlige roper ett varselrop

i form av yaaa, hepp, aaa eller andre ord som helt klart varsler at "nå smeller det."

Så drar han i en snor som er forsvarlig festet til skudd dingsen, deretter lyder ett smell

og så kan alle storme frem fra sine respektive gjemmesteder for å se hvor mye

skade skuddet har gjort.

I 205 av 206 tilfeller finner man ut at den ikke har gjort noe mer spennende enn å

blåse løs litt fjell. Men i noen sjeldne tilfeller blir arbeidsteamet stående litt rådvill

mens de ser på hverandre og omgivelsene mens de prøver å finne ut hvor det

ble av den massive jernklumpen. Den som vanligvis må slepes på plass ved hjelp av

rå muskelstyrke og en middels stor heisekrane.

Det som kanskje irriterte meg mest -med tanke på de tapte motiver- var at jeg ikke

stod klar til å knipse akkurat i det øyeblikket de innså at jernklumpen hadde skutt opp og forbi pipen

før den ble tvunget ned igjen av tyngdekraften.

Ikke helt ned igjen naturligvis... For taket hadde stått i veien for retretten.

To steder til og med!!!

Det oppstod en litt frustrert mumling i forsamlingen.

Mye samme mumlingen som da jeg fant kaninungene: "Hvordan i *tatt av sensuren*,

skjedde det der???

Jeg som for alvor følte at det nå begynte å løsne og at motivene nå stod i kø for å hende

klappet ellevilt i hendene mens jeg ropte "Da-Capo."

For hadde det ikke vært stilig hvis jeg kunne fått tatt ett bilde akkurat når den forlot

moder jord med retning mot de ytre galakser.

Dessverre var det bare meg som synes dette var spennende, og alle mine ønsker om gjentagelse

ble møtt med knusende blikk og mer av denne uforståelige mumlingen.

Når jeg skriver at dette er ett sjeldent tilfelle, så er det basert på at sprenghodet ikke

fikk mer enn denne ene sjansen til å blåse ut i det fri.

Under de neste 100 skuddene ble det nemlig surret fast, og lesset ned i så mye pø

og vræl at selv Houdini ville gitt opp.

Forferdelig kjedelig med andre ord.

Så det ble med de rundt 100 bildene jeg tok av den da den en stakket stund

stod tredd ned i taket mitt.

Etter dette vendte jeg linsen tilbake til kaninungene. Kanskje ikke så spennende,

men de er i alle fall litt mer stabile objekter.

Dessverre førte dette til en del misunnelse blant arbeidsfolkene.

For det første hadde de ingen kaniner å ta bilder av, og for det andre så hadde

de ikke noe kamera å ta bilde med.

Har du hørt om kreativ ånd? I alle fall ett medlem av arbeidsteamet var i besittelse av dette:

Bildet viser altså vinduet mitt etter bestøving. Stekeplaten i bakkant er satt opp for å fremheve

detaljene... som tungen ut av munnviken, det krøllete øyet og  værhårene som i følge

kunstner er lokalisert på den ene siden av kaninens ansikt.

Naturligvis prøvde de å skyve skylden over på en av nabolagets unger.

Den minste av dem... Hun som var omtrent en halv meter for kort til å rekke opp.

Siden jeg antok at kaninen var tegnet av en lese/skrive kyndig person bestemte jeg meg

for å påpeke at tegning på andres vinduer ikke er akseptabelt.

Så jeg skrev:

(Ikke tegn på vinduet mitt! Noe som i virkeligheten er godt synlig og ikke til å misforstå.)

To timer senere kunne vinduet rapportere følgende:

Jeg legger ut hele vinduet for virkelig å påpeke akkurat hvor usannsynlig det er at

dette er skrevet av den åtteåringen som fikk skylden for det.

Arbeidsfolket har nå pakket sammen, så jeg antar det blir smått med festlige bilder

fremover.

Men inntil en av de mange syklistene som passerer huset tryner nede i svingen,

så koser jeg meg med å fotografere mine to og firbente venner:-)